Klassekampen.no
Torsdag 3. mai 2018
HVERDAGSLIG: Mange barn synes nok det er greit å gå med hijab. Men når små jenter blir lært opp til å dekke til hår og hud, kan det prege dem hele livet, skriver Mina Bai. FOTO: ERIC CABANIS, AFP/NTB SCANPIX
Barnehijab bør ikke normaliseres – men forbud er ikke riktig vei å gå.
Tilslørte spørsmål

For et par uker siden annonserte NRK Super for å finne en 12–13 åring med hijab til et barneprogram. Etter at Dana Manouchehri skrev om den i Nettavisen, er annonsen nå fjernet. Det skuffende er at dette viser at barnehijab er blitt en realitet uten at vi har fått anledning til å diskutere fenomenet ordentlig. Mens noen har tatt til orde for et forbud, har plagget, som seksualiserer småbarns kropp og hår, blitt såpass mainstream i enkelte innvandrermiljøer at noen i NRK føler at de i inkluderingens navn må finne en jente som bærer det.

Jeg bor i et innvandrertett område, og vet godt at hijab er en del av hverdagen til mange småbarn. Personlig synes jeg dette er tragisk – samtidig som jeg begynner å se kompleksiteten ved fenomenet. Debatten bør ikke begrenses til forbud forkledd som «tvangsfrigjøring» fra den ene siden, eller velvillige kommentarer om hvor nusselige jentene ser ut i det plagget, fra den andre. Det finnes mange aspekter ved barnehijab som er problematiske, og som vi må kunne diskutere uten å gå rett til det ene eller det andre ytterpunktet.

Min far var ganske religiøs. Ikke slik at han tvang meg med å gå med barnehijab, eller hijab for den saks skyld. Men jeg husker hvordan jeg noen ganger fikk lyst til å få fritak fra religionen, selv om jeg var veldig glad i faren min.

Jeg er helt sikker på at mange jentebarn der ute føler det samme, selv om de er innmari glad i foreldrene sine. Kanskje ønsker de å være som andre jenter én dag, oppleve å gå uten å dekke til håret. Å gjøre noe morsomt med håret, eller slippe å gå med lag på lag av klær på den lille kroppen i den glovarme sommeren. Samtidig vet jeg at mange av disse barna ikke kjenner til noe annen klesmåte enn det de ser hos familien. De fleste kvinner de kjenner, går tildekket. Barn hermer etter moren sin, de vil etterape noe kjent og kjært. I deres verden er moren deres den vakreste. Vi må heller ikke glemme at barn vil gå langt for å tilfredsstille foreldrene sine og bli likt. Kanskje føler de dypt inne at plagget betyr mye for foreldrene deres.

I et demokrati bør barnas rettigheter komme foran foreldrenes religionsfrihet. Samtidig må man i et demokrati ta hensyn til at foreldrene tilhører en utsatt minoritet, og at de lett kan stigmatiseres. Jeg forstår at NRK vil inkludere barn som går med hijab. Men samtidig bør en spørre seg om statskanalen indirekte gjør disse barnas foreldre en tjeneste, ved å normalisere noe som ikke bør være normalt. Foreldre burde utfordres mer.

Poenget med barnehijab er å disiplinere jentebarn. Når man begynner med å lære opp jenter til å ikke vise hud og hår fra ung alder, blir dette en slags normaltilstand for senere i livet. Jeg har ved flere anledninger møtt voksne kvinner som har gått med hijab fra veldig tidlig alder, og som mener at hijaben er blitt som en del av dem. Noen sier at hijaben er dem, og at de føler seg avkledd og naken uten.

Men er en kvinne et skjerf eller en jakke? Mine klesplagg er mine klesplagg, uansett hvor mye jeg liker eller misliker dem; de definerer ikke meg. Jeg er ikke plagget mitt. En kan lure på om en barndom med hijab har en slik effekt på kvinner selv i godt voksen alder. Samtidig nevner mange jenter at de har rett å selv definere sin identitet – og det gjør de med å gå med hijab, kanskje fra de er ti eller tolv år.

Et annet poeng er at hijaben mer og mer blir et symbol på troens praksis, en måte å definere seg som muslim for omverdenen. Da jeg vokste opp i Iran, som da var et sekulært land, trengte jeg ikke hijab for å vise at jeg var muslim. Mange praktiserende muslimer går uten hijab. Blir de muslimske jentene som ikke går med hijab mindre muslim av den grunn? Barn er nysgjerrige, og de stiller slike spørsmål til hverandre. I miljøer der barnehijab er utbredt, vil både jenter som går med hijab, og de som ikke gjør det, måtte forholde seg til spørsmål om tro og religion i tidlig alder. Det er en byrde som helt unødvendig legges på skuldrene til små barn, og som til og med kan prege dem i store deler av deres liv.

Når jeg ser de søte barna med hijab på Tøyen, ser jeg mye mer enn tvang eller ikke tvang. Jeg ser glitteret de har brukt på hijaben for å gjøre dem mer «jentete», og de sterke fargene de går med for å gjøre seg selv mer som prinsesser. Jeg vet at noen av dem ikke vier en tanke til at de går med barnehijab. Men jeg vet at noen av dem gjør det, akkurat som jeg selv gjorde i min barndom, hvor jeg hadde lyst til å bare få fri fra min fars religiøsitet en liten stund.

mina_bai@hotmail.com

Lars Gule, Eivor Oftestad, Mina Bai, Anne Kalvig og Helene Næss skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.06