Klassekampen.no
Onsdag 2. mai 2018
FRENDFOLKET: Ingolf Arnarson fra Sunnfjord i Norge regnes som den første norrøne bosetteren på Island. Han skal ha bosatt seg sør for dagens Reykjavik i 875. MALERI: P. RAADSIG, «INGOLF TAGER ISLAND I BESIDDELSE», 1850
Islands sagagave til det norske folk er et ledd i en stolt tradisjon.
Vennegaven

Da den islandske presidenten Guðni Th. Jóhannesson besøkte Norge i fjor, hadde han med seg en gave til det norske folket. På et arrangement på Nasjonalbiblioteket fikk kulturminister Linda Hofstad Helleland overrakt et sett på fem bind med nyoversatte islendingesagaer. Senere skulle det følge 500 sett som i disse dager blir fordelt til norske folkebibliotek fra nord til sør.

Folkegaven var knyttet til kongeparets 80-årsfeiring, og dermed går den inn i en god historisk tradisjon. Gaver er et middel til å knytte og befeste vennskap. Slik var det også i middelalderen. Islendinger oppsøkte kongen og brakte med seg gaver. Den vanligste gaven var et skaldedikt til kongens ære. Noen skrev også store sagaer om de norske kongene.

I den rikholdige sagasamlingen som presidenten brakte med seg, kan vi lese om en mer spesiell gave. I tåtten om Audun fra Vestfjordene møter vi islendingen Audun som solgte alt han eide og dro til Grønland for å kjøpe en isbjørn som han ville forære kongen av Danmark.

På vei sørover kom han innom Norge, der kong Harald Hardråde satt ved makten. Kongen gikk hardt på Audun for å få kjøpt bjørnen, men Audun sto imot. Bjørnen skulle til kong Svein av Danmark. «Og det tør du si til meg», sa kong Harald, «vet du ikke at vi er erkefiender?» Jo, han visste nå det, men den freidige islendingen sto på sitt. Likevel var kongen raus nok til å la Audun reise, om han lovet å komme innom på hjemveien og fortelle hvordan Svein hadde lønnet ham for gaven.

Fakta:

Islendingesagaene:

• På 1200-tallet skrev islendingene ned en rekke fortellinger om landnåmet og viktige islendinger.

• En ny utgave av sagaene ble gitt i gave til det norske folket av Islands president i fjor. Sagaene er nå på vei til biblioteker i hele Norge.

• Gaven føyer seg inn i den rike norrøne tradisjonen med å gi gaver for å befeste vennskap, skriver Jon Gunnar Jørgensen.

Om forfatteren:

• Jon Gunnar Jørgensen er professor i norrøn filologi ved Universitetet i Oslo.

Audun kom seg til Danmark med bjørnen. Og det var ikke småtteri hva kong Svein kvitterte med. Han bekostet en pilegrimsreise til Rom, Audun fikk et skip til hjemreisen, en pung full av sølv og det viktigste av alt – kongens vennskap. I tillegg fikk han en stor armring av gull. Og kongen sa at den ringen skulle han ikke gi fra seg, uten til den mann som han hadde noe helt spesielt å takke for.

Audun holdt sitt løfte til kong Harald og kom innom på hjemveien for å avgi rapport. Kongen ble ganske imponert over rivalen. Men da Audun skulle gå, tok han av den store gullringen og gav den til kongen. «Denne ringen skulle jeg bare gi til den som hadde gitt meg noe virkelig stort», sa han, «og det har De, herre. For De kunne ha tatt både bjørnen og livet mitt, men lot meg likevel reise».

Med det seilte Audun hjem til Island med to store kongers vennskap. Historien om isbjørnen lyder fantastisk, men at en isbjørn kunne tjene som kongelig gave, har vi faktisk belegg for fra virkeligheten. I 1252 fikk den engelske kongen Henrik 3. en isbjørn i vennskapsgave fra den norske kongen, Håkon Håkonsson. Så kan vi jo spekulere over om det var Håkon som fikk gaveideen fra Audun eller om det var forfatteren som fikk ideen fra Håkon.

De mest verdifulle gavene de norske kongene fikk fra islendinger, var likevel av en helt annen karakter. Det var sagaer og dikt. Vi kjenner navnet på mange titalls islandske skalder og sagaskrivere som i middelalderen kom til den norske kongen med sin kunst.

I 1264 kom Sturla Tordsson til kong Magnus Lagabøte. Etter en kjølig mottakelse vant han med dronningens hjelp kongens tillit. Hun hadde oppdaget hvilken fremragende historieforteller han var. Han kvitterte for oppholdet med å skrive sagaen om Håkon Håkonsson. Kanskje hadde han lært ett og annet om sagaskriving fra sin berømte onkel, Snorre Sturlasson.

Av den islandske sagalitteraturen er det kongesagaene som har hatt størst betydning i Norge. Norgeshistorien ville blitt både tynn og tørr uten Heimskringla – Snorres kongesagaer. Bøkene som nå er på vei ut til bibliotekene inneholder såkalte «islendingesagaer». De handler om betydelige islendinger, ikke primært om norske konger. Men mange av disse sagaene har også blitt mye lest i Norge, ikke minst fordi mye foregår på norsk grunn. Mange har sikkert lest sagaene om Gunnlaug ormstunge eller Gisle Sursson på skolen, eller den store sagaen om Egil Skallagrimsson, som i det meste av livet lå i strid med de norske kongene – og ikke minst dronning Gunnhild, kona til Eirik blodøks.

Nå er det på tide å ta denne litteraturen fram igjen og lese den med nye øyne. I den nye samlingen finner vi også sagaer og fortellinger som ikke tidligere har vært oversatt til norsk. Selv om tilknytningen til Norge gjør sagaene særlig interessante for oss, er det andre og bedre grunner til å lese dem på nytt. Islendingesagaene er blant Nordens viktigste bidrag til verdenslitteraturen – og sagaene leses også over hele verden.

Det kan derfor knapt tenkes en mer passende gave for å befeste og utvikle det gode vennskapet mellom Norge og Island enn disse sagaene. Det er vakre bøker, og de gjør seg godt i bokhylla, men det er når de ikke står i hylla, at de betyr noe – når de blir lest. Og når bøkene nå går ut til landets biblioteker, vil de virkelig komme folket til gode.

Jeg tviler på at gullringen fra Audun fins i kongens skattkammer, og isbjørnen er i alle fall død for lengst. Men de islandske sagaene og kvadene har vi.

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.13