Klassekampen.no
Mandag 30. april 2018
Monstre, ikke mennesker
MAKTENS ANSIKT: Dronning Theodora har fascinert mange, som maleren Benjamin Constant. Andre har vært mindre imponert. MALERI: WIKIMEDIA COMMONS
Ifølge historikeren Prokopios var keiser­paret Justinian og Theodora blodtørstige, og umettelige på makt.

Historie

Historikeren Prokopios bodde i Konstantinopel og var øyevitne til flere av de store begivenhetene under Justinian og hans general Belisarios. Prokopios skrev flere verk om sin samtid; ett var en lovprisning av alle de staselige byggverkene Justinian sto bak, ett annet handlet om samtidens kriger og seire over persere og vandaler.

I tillegg til disse verkene skrev han «Anekdota», som er en eneste lang avsløring av maktens sanne ansikt, representert ikke minst ved Justinian og Theodora. Verket var glemt gjennom hele middelalderen, men da det ble gjenoppdaget i Italia på 1400-tallet ble det kalt «Den hemmelige historien» og ble modell for en helt ny historiesjanger som beskrev hvordan eneveldige herskere, og ikke minst kvinnene bak, egentlig var.

Bjørnetemmerens datter

Det er fra «Den hemmelige historien» at vi kjenner alle detaljene om Theodora. Sant eller usant, det er dette ettertidens fortellinger om henne bygger på. Prokopios beskriver hvordan hun vokste opp som datter av en bjørnetemmer og hvordan hun begynte å opptre allerede som barn. Riktignok uten å ha særlig mye å vise fram: «Hun spilte ikke fløyte eller strengespill og kunne ikke engang danse; hun solgte bare sin skjønnhet til alle som kom forbi. […] Og hun utnyttet kroppen sin på en så skamløs måte at det virket som om hun ikke hadde kjønnet sitt der naturen har plassert det hos andre kvinner, men midt i ansiktet.»

Men hun hadde sine spesialnumre, for eksempel låhun på scenen mens en flokk gjess nappet byggryn strødd utover hennes intime deler. Prokopios forteller også at hun fikk en demonisk åpenbaring om å dra til Konstantinopel og gifte seg med demonenes fyrste, altså Justinian.

Rikdom og blodtørst

Men Prokopios’ hovedpoeng var verken å kolportere alle de pikante historiene som gikk om dronningens lastefulle fortid eller å moralsk fordømme oppførselen. Med «Den hemmelige historien» ønsket han å avdekke keiserparets grusomme natur – de var ikke mennesker, men monstre.

Justinian fremstilles som en rastløs, spøkelsesaktig blek mann som går hvileløst rundt i palasset, noen ganger til og med uten hode, mens Theodora var umettelig på luksus, kroppspleie, mat og drikke. Likevel: «Selv om de hadde helt ulike personligheter hadde de noe felles, nemlig kjærligheten til rikdom, blodtørstigheten og evnen til aldri å fortelle sannheten til noen, for begge to var fullbefarne i løgn.»

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.19