Klassekampen.no
Mandag 30. april 2018
DEN AKUSTISKE VAN: Fra en Warner Bros-fest på New York-klubben The Scene, to måneder etter slippet av «Astral Weeks». FOTO: MICHAEL OCHS ARCHIVES/GETTY IMAGES
Boston 1968: Ny bok om hvordan Van Morrisons måneder i Massachusetts ender opp med å forme «Astral Weeks».
Å bli født på ny
Via en fremmed by og en overbevisende drøm om den elektriske musikkens død, fant Van Morrison et nytt uttrykk som forandret ham for alltid.

Musikkbok

I den fineste anekdoten i den tidvis svært anekdotiske boka til Ryan H. Walsh, «Astral Weeks: A Secret History of 1968», befinner vi oss i en bil. Bak rattet sitter Peter Wolf, tidligere frontmann i J. Geils Band. I passasjersetet sitter Van Morrison, rockelegende med uendelig mye attåt. Året er sannsynligvis av nyere dato – vi vet ikke nøyaktig. Det er i hvert fall langt på natt og de gamle kompisene kjører ut av Boston sentrum etter et Van-show, mot Cambridge, forstaden der Harvard University og MIT ligger, til krysset Bay og Green Street, der murgårdene og trehusene så vidt får plass mellom eike- og piletrærne, og «der ingenting lenger ser ut som det gjorde i 1968». Den gang The Belfast Cowboy bodde der sammen med sin brown-eyed girl, Janet Planet, blomsterbarnet som akkurat var blitt hans kone og ufrivillige (og underbetalte!) muse, og der han 22 år gammel gikk svanger med sin store, mystiske hjørnestein «Astral Weeks».

Det var Morrisons eget ønske å kjøre til Cambridge den natta, finne igjen det vinduet. Men nå når de endelig sitter utenfor, vi antar med motoren på tomgang og sigarettrøyken tjukk, så sier han ingenting, bare «stirrer inn i fortida», som Walsh skriver. Veldig typisk Van Morrison, det hele – å møte et øyeblikk fylt av slik forventning med total stillhet. Men samtidig: Hva skulle han egentlig si, når alt allerede er sagt?

Fakta:

Astral Weeks

• Nordirske Van Morrisons andre soloalbum, etter «Blowin’ Your Mind!» (1967) og før «Moondance» (1970), utgitt november 1968.

• «Astral Weeks» ble regnet som en flopp på slutten av sekstitallet, og var lenge en oversett kultplate som var vanskelig å oppdrive.

• I dag er den regnet som den største klassikeren fra hele det formidable musikkåret 1968, skal vi tro rangeringssystemet til nettsiden Acclaimed Music.

• Ryan H. Walsh’ ferske bok «Astral Weeks: A Secret History of 1968» (Penguin) handler om hvordan albumet ble formet i et outsidermiljø i Boston-forstaden Cambridge, før det ble innspilt av proffer i New York høsten 1968.

Femti år etter at den fløy under de fleste radarer, er «Astral Weeks» trygt plassert i det øverste sjiktet av en ruvende rock & roll-kanon, som Morrisons ypperste plate, der Van ble Van, som den ultimate 1968-utgivelsen, som en New York-studioklassiker. På tross av at den er nærmere en abstrakt, akustisk folkbluesjazz-låtsyklus enn et klassisk rockealbum. På tross av det egentlig albumgjennombruddet først kom med den vel så gode, hakket streitere og mer melodiske lillebroren «Moondance» to år senere. På tross av at «Astral Weeks» har lite med det angloamerikanske musikkåret 1968 for øvrig å gjøre, mindre tidstypisk enn Beatles i India eller Hendrix i sitt elektriske ladyland, og slettes ikke laget av Haight-Ashbury-hippier i San Francisco, på Motown-fabrikken eller i et fortsatt svingende London.

Nei, den er vel knapt fra New York engang, selv om den ble spilt inn der. Akkurat som andre 1968-klassikere, blant dem Zappas motkultur-langfinger «We’re Only in It for the Money», Leonard Cohens debut og Aretha Franklins «Lady Soul». Sistnevnte et stykke Memphis-soul de færreste forbinder med Manhattan, men med et hjerte plassert 150 mil sørvest. Og det er nøyaktig det Walsh argumenterer for i sin bok: «Astral Weeks» hadde neppe blitt «Astral Weeks» hvis ikke det var for Cambridge- og Boston-miljøet der Morrison prøvet og feilet, spilte og sang, skrev og supte, hjemme i Green Street og ute på byens scener.

Eller for den del, som Walsh også anerkjenner: «Astral Weeks» hadde selvsagt heller ikke kunnet eksistere uten Morrisons nordirske Belfast-oppvekst og gjennombruddet med garasjebluesbandet Them, i dag mest kjent for B-siden «Gloria», skrevet av George Ivan Morrison (18). Men så kunne heller ikke «Astral Weeks» ha eksistert uten dødsfallet til rhythm & blues-låtskriver Bert Berns. Han som har «Twist and Shout» og «Piece of My Heart» på cv-en, og han som var avgjørende for Thems «Here Comes the Night» og Vans første solohit «Brown-Eyed Girl». Berns fikk nemlig hjertestans hjemme i New York-leiligheten sin som 38-åring, dagen før nyttårsaften 1967.

Men allerede før den tvilsomme businessmannen Berns brått gikk bort, var forholdet til Van Morrison anstrengt, med en musiker midt i en artistisk brytningstid som tilbragte altfor mye tid på hotellrommet i New York, og skrev og drakk og hang med huet, og snakket et irsk så bredt at ingen skjønte hva han sa. Mens Berns forble en hit-mann, hadde Morrison beveget seg videre og ville legge seg nærmere den ekspansive livet & døden-bluesen i en låt som «T.B. Sheets», spilt inn dagen etter «Brown-Eyed Girl» våren 1967, men sju minutter lenger og betraktelig mer litterær. Ja, faktisk hadde han noe like ambisiøst på gang: Som «Madame George», opprinnelig «Madame Joy» og snart selve hjertet av «Astral Weeks». Den var bare ikke ferdig ennå.

Innspilt for Berns’ Bang Records i 1967 er den en bluesrocka barband-smyger med soulkor. Året etter, etter Boston, har «Madame George» gjennomgått en totalforvandling og blitt langt mer høystemt. En forvandling som er indirekte trigget av Berns’ død, som Morrison fikk skylda for av en hevngjerrig enkefru. Ilene Berns hindret nemlig en blakk Van i få spillejobber i New York, samtidig som hun prøvde å få ham kastet ut av USA og pustet mafiakontakter på ham. Alt sammen gode grunner til å flytte nordover. Og alt sammen kjente historier, lenge før Walsh sin «Astral Weeks»-bok. Det nye er at Walsh borer dypere – til og med for dypt – i Boston-miljøet rundt Morrison. Men samtidig var det nettopp der det skjedde. Passende nok for «Astral Weeks», via en drøm.

Fortsatt uten stjernestatus og med karrieren på hell, spilte Van Morrison bluesrock på ymse småklubber i Boston og Cambridge – gjerne med unge lokalmusikere i ryggen: John Sheldon på gitar, Tom Kielbania på bass, Joey Bebo på trommer og John Payne på fløyte. Musikere som sommeren 1968 plutselig fikk beskjed om å plugge ut og gå hundre prosent akustisk, etter at Van hadde hatt «en drøm der alle elektriske instrumenter opphørte». I universitetsomgivelsene, mer åpne enn blant skyskraperne på Manhattan, utvikler de et romsligere og luftigere uttrykk, en form for tilbakelent-intenst, eller «pastoral acoustic», som Walsh døper det.

Morrison spiller og spiller med sitt nye, provisoriske band, mens han skriver og skriver med Janet Planet som en slags rådgiver eller redaktør eller, tja, muse. Det Janet selv kaller «a thankless job ... the pay is lousy». Til Walsh forteller hun om en «stream-of-consciousness»-skriveprosess der Morrison bare lot opptakeren gå, før de sammen gikk tilbake og lytta og redigerte, før han til slutt fikk noe nytt å framfør med sine nye, lydhøre musikervenner.

I en by som Walsh, selv musiker og Boston-gutt, deretter fortaper seg i som en detektiv på jakt etter nåla i høystakken, for å finne selve hemmelighet bak «Astral Weeks». Han tar oss med til en by som offisielt, fra øverste ordfører-hold, elsker sensur og hater hippier. Han tar oss med til en folk-scene på hell og Mel Lyman, som blir en slags østkystens anti-Charles Manson gjennom sitt urbane hippie-kollektiv Fort Hill og undergrunnsmagasinet «Avatar». Han forteller om jugband-musiker Jim Kweskin, et såvidt hypa Boston-sound som ikke varer og om Velvet Undergrounds sterke tilknytning til området, der de spiller nesten ti ganger så ofte som i hjembyen New York, og der de finner John Cales erstatter i Doug Yule og sin største fan i Jonathan Richman. I tillegg er han innom James Browns berømte kveld i Boston Garden, der Brown forhindrer opptøyer etter drapet på Martin Luther King.

Det meste vel og bra og grundig, uten at det er helt klart hva dette direkte har med Van Morrison og «Astral Weeks» å gjøre. Bedre og mer relevant blir boka når den igjen vender tilbake til musikken som er dens premiss og vi setter nesa sørover mot New York, høsten 1968. Med en Van Morrison, for øvrig (og kanskje selvsagt) ikke intervjuet til boka, som igjen holder helt kjeft, enten plagsomt blyg eller bare muttere enn mutt. I bokas avslutning befinner vi oss i Century Sound Studios på Manhattans 52. gate. Morrison er nå under fersk platekontrakt med Warner Bros, etter ønske fra produsent Lewis Merenstein, frelst etter å høre Van i Boston.

Og ja, et par av Boston-musikerne er med, for å lære bort arrangementene som ble jobbet fram over flere uker i byen lenger nord. Uten av noen av dem – med unntak av den standhaftige fløytisten John Payne – faktisk får spille på albumet. I stedet har Merenstein – som senere legger på nydelige blåsere og strykere, delvis mot Vans vilje – hyrt inn studio- og jazzmusikere fra øverste hylle, folk som akustisk gitarist Jay Berliner fra Charles Mingus’ band og ståbassist Richard Davis fra Eric Dolphys band, samt den evig søkende perkusjonisten og vibrafonisten Warren Smith og trommisen i Modern Jazz Quartet, Connie Kay.

Ingen av dem visste hvem Van Morrison var eller hadde engang hørt om ham tidligere. Som kan være én forklaring på hvorfor Morrison knapt utveksler et eneste ord med musikerne, og gjemmer seg bort i vokalbåsen under alle innspillingsdagene. Men der inne, i avlukket, er han fri og tyngdekraften en annen. Han flyter rundt før han tar bolig i låt etter mesterlig låt som en halvt brekende soulmaskin med en scat-sangers sans for nynnende, trallende, improviserte overdrivelser som ikke skulle fungert, men som gjør det likevel. Som på mange måter er «Astral Weeks» i et nøtteskall.

For å være et såpass romantisk album, er det lite romantisk ved dets tilblivelse, mest tilfeldigheter og vage visjoner som blir til noe større i møter mellom mennesker. Lester Bangs er opptatt av det han oppfatter som sangenes «omsorg for andres lidelse». Samtidig som «Astral Weeks» handler om ung kjærlighet, veldig mye ung kjærlighet som allerede tidlig i tjueårene drypper av nostalgi, med avstikkere til det fine nabolaget langs Belfasts «Cyprus Avenue», til dominospillende karakterer på utsida som «Madame George», til følelser av isolasjon og fremmedgjøring, understreket av tittelkuttets I’m nothing but a stranger in this world. For det er også nok av eksistensiell smerte her.

Greil Marcus, på sin side, er opptatt av kommunikasjon, og da ordløs kommunikasjon mellom musikere: «Når du hører etter, hører du musikere som snakker sammen; enda mer enn det, du hører dem høre hverandre.» Og, kan vi legge til, du hører dem forstå hverandre. En forståelse som kanskje ikke kan artikuleres verbalt, men hvis du er skikkelig dreven og tar deg tid, så kan den nynnes med på. Gjerne inni deg, for eksempel i et veikryss utenfor Boston en tilfeldig natt.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.20