Klassekampen.no
Lørdag 28. april 2018
FOLKETALER: Gerhardsen gjorde det til sin største styrke som politiker å si ting som de var, og så enkelt som overhodet mulig. Her driver han valgkamp på Hamar i 1963. FOTO: IVAR AASERUD, AKTUELL / NTB SCANPIX
Politisk erindring: Einar Gerhardsen har etterlatt seg en politisk arv vi fortsatt har bruk for.
LANDSFADEREN FORTELLER

Den boksjangeren flest lesere har kastet bort mest tid på uten å få stort igjen for det, må uten tvil være politiske memoarbøker. I våre dager gir hver eneste politiker som har tilbrakt et helt halvår i medias søkelys, ut en bok om seg selv. Ta forhenværende arbeidsminister Robert Eriksson som eksempel. Du husker ikke han? Ikke noe problem, du kan friske opp hukommelsen med hans 380 sider lange bok om sine to år i regjeringen.

Politikere er sjelden eller aldri gode forfattere, ofte ikke særlig interessante mennesker og skriver alltid med påholden penn. Hensikten bak en politisk memoarbok er nesten aldri å skrive noe som er leseverdig, men som regel å sminke eget ettermæle og hevne seg på gamle rivaler. Og så har politikere alltid så enormt mye på hjertet! Som tommelfingerregel kan man si at en politisk memoarbok alltid er minst hundre sider for lang.

Denne regelen gjelder ikke for Einar Gerhardsens erindringer, til tross for at de er fem bind sterke og mange tusen sider lange. Gerhardsen levde et enormt begivenhetsrikt liv. Han vokste opp i Oslos arbeider­slummer på starten av 1900-tallet, i et brutalt klassesamfunn. Mora drømte om å få råd til egen begravelse, så hun skulle slippe å ligge i en umerket grav. «Heller enn gater av gull ville vi hatt god mat», skreiv Gerhardsen.

Fakta:

EINAR GERHARDSEN

Einar Gerhardsen (1897–1987) var formann i Arbeiderpartiet mellom 1945 og 1965, og var statsminister i Norge i til sammen 17 år i denne perioden.

Gerhardsen ga ut fem memoarbøker om sitt liv i politikken, gitt ut på Tiden forlag mellom 1970 og 1978.

Mímir Kristjánsson er nyhetssjef i Klassekampen og forfatter av boka «Hva ville Gerhardsen gjort?» (Manifest forlag, 2018)

I 1920 deltok han på Kominterns andre kongress sammen med blant andre Lenin og Trotskij.

I årene som fulgte, ble han fengslet en rekke ganger, flere ganger for å oppfordre til militærnekt og én gang for å true med å kaste en dynamittgubbe inn vinduene hos Aftenposten. I 1930-årene oppildnet han arbeiderne på Menstad til å slå hardt ned på streikebrytere, og han reiste til Spania for å vise solidaritet med den folkevalgte republikken i borgerkrigen mot fascistene. Under krigen deltok han i hjemmefronten, ble fanget av tyskerne, torturert og siden sendt først til Sachsenhausen og så til Grini.

Etter alt dette var han stats­minister i 17 år og leder i Det norske Arbeiderparti i 20. Med andre ord er det nok å skrive om.

Uten store fakter

Erindringene består som sagt av fem bind. Det første, «Fellesskap i krig og fred», som kom ut i 1970, handler om de dramatiske krigsårene, okkupasjonen, tida i Sachsenhausen og på Grini. De to neste handler om Gerhardsens tid som statsminister, «Samarbeid og strid» (årene 1945–55) og «I medgang og motgang» (1955–65). Disse to bindene er nok de tørreste, men samtidig også de viktigste. Her trer nemlig Gerhardsens konkrete politiske prosjekt fram, slik det ble satt ut i livet i Norge etter krigen.

Deretter følger to mer åpne bind, først «Unge år», som omhandler den turbulente tida fra Gerhardsen ble født i 1897 og fram til 1940, og til slutt «Mennesker og politikk», som er skrevet dels som svar på Haakon Lies erindringer, men som også inneholder en god del filosofiske betraktninger om politikkens vesen.

Gerhardsen viser i erindringene en helt utrolig evne til underdrivelser. Selv de mest dramatiske begivenheter blir forsøkt snakket ned til et helt hverdagslig nivå. På turen til Moskva i 1920 begynner det å brenne i togvognen der Gerhardsen sitter: «Vi var låst inne i kupéen og hadde ingen mulighet for å varsle. Ilden fikk stadig bedre tak, det begynte å sprute gnister inn i kupéen og røyken veltet inn, tjukk og kvelende. Da likte vi oss ikke.»

Eller da han arresteres etter «dynamittalen» utenfor Aften­posten: «Tidlig neste morgen ble jeg arrestert hjemme og satt i enecelle på Møllergata 19. Det ble et kortvarig opphold. Alt neste dag slapp jeg ut. Jeg syntes forresten nesten én natt kunne greie seg. Det var ikke noe moro».

Gerhardsens underdrivelser leder tankene mot islendingesagaene. Men først og fremst speiler de bare Gerhardsen slik de fleste nordmenn kjente ham: nedpå, nøktern, liketil, jordnær. Gerhardsen gjorde det til sin største styrke som politiker å si ting som de var, og så enkelt som overhodet mulig.

Det er blitt en farsott i vår tid at rike og mektige menn utgir seg for å være helt «enkle gutter fra bygda». Det kan godt hende det var Einar Gerhardsen som startet denne tradisjonen, i alle fall insisterte han på at han var «så alminnelig og lite innfløkt som noen kan være».

Det er likevel et godt stykke fra folkefjeskingen til milliardærer som Odd Reitan og Olav Thon til asketen Einar Gerhardsen. Gerhardsen drakk aldri alkohol, og på 1920-tallet forbød han dans etter møtene i ungdomsgruppa han ledet. Han viste ingen synlig interesse for verdslig gods. Da tyskerne kom til Norge, trodde de at Gerhardsen bodde i en dekkleilighet. De kunne ikke akseptere at hovedstadens ordfører bodde så fattigslig.

Om Gerhardsen gjorde noe annet enn gå på møter, gikk han i fjellet. Partiideologen Martin Tranmæl hadde for vane å samle yngre menn rundt seg og ta dem med på fjelltur. Gerhardsen var en av dem som foraktfullt ble kalt «Tranmæls kaniner». Seinere skulle han selv ta ledelsen i partiet og bli det naturlige midtpunktet på egne fjellturer.

Hva ville Gerhardsen sagt og ment om dagens politiske situasjon? Det er et spørsmål som er umulig å besvare. Men når man leser erindringene, kan man ikke fri seg fra å tenke at en politiker av Gerhardsens støpning ville stått bedre rustet til å møte det høyrepopulistiske opprøret enn det dagens ledende sosialdemokrater i Europa har vist seg å klare.

Ta bare hans analyse av folkets nei til EF i 1972. Gerhardsen framholdt at han var ja-mann, men er blitt mistenkt av mange for å ha vært nei-mann i skjul. I alle tilfeller var han i stand til å se klart hva som var årsaken til at ja-sida måtte tape i 1972: «For å illustrere hva jeg tenker på, nevner jeg et oppslag: ‘17 av 18 fylkesmenn stemmer ja’. Som om det var noe argument. Tro om ikke mange etter hvert begynte å reagere mot alle autoritetene på ja-siden og fikk lyst til å stemme nei som protest mot ‘de store’ i samfunnet og autoritetene.»

Og tro om ikke denne innsikten fra Einar Gerhardsen hadde hjulpet dagens Arbeiderparti eller for den del Hillary Clinton i forkant av presidentvalget i 2016!

Drømmen om Sovjet

Gerhardsen viser sjelden eller aldri egne følelser i erindringene. Men på ett punkt renner følelsene virkelig over, og det er i historien om barndomsvennen Amund Myhre, som Gerhardsen ble kjent med i Hammerstadgata på Majorstua. Første gang Einar Gerhardsen tok ordet på et møte, var i den nyopprettede Viserguttenes fagforening. Formålet var å foreslå Amund Myhre til styret.

I 1922 reiste Amund Myhre til Sovjetunionen for å stille sin arbeidskraft til disposisjon. Noen år holdt han og Gerhardsen kontakten gjennom brevveksling. Men brevene utviklet seg etter hvert til politisk krangel, og de to brøt kontakten. I 1970-årene forsøkte Gerhardsen å ta opp kontakten på ny. Han sendte de to første bindene av erindringene østover til sin gamle venn. Myhre besvarte Gerhardsens kjærlighets­erklæring med en krigserklæring. Han skreiv at han «skammet seg» over hvordan Gerhardsen og Arbeiderpartiet hadde sveket sosialismen og deres mål fra guttedagene.

Myhre og Gerhardsen hadde delt oppvekstmiljø på Majorstua, politiske overbevisninger og ikke minst mange turer i Nordmarka sammen. Nå ble Gerhardsen avvist av turkameraten og barndomsvennen, noe som gjorde ham fortvilet:«Jeg tenker ofte tilbake på de turene, enda jeg i hele mitt liv har tilbrakt fridagene i norsk skog og i norske fjell. Og da må vel han ha tenkt på dem?»

På en seinere tur til Sovjet forsøkte Gerhardsen til og med å besøke den uvillige Myhre. Gjennom noen regjeringskontakter skaffet han Myhres adresse i Kiev: «Jeg har sjelden vært så glad som i de timene jeg regnet med å skulle få møte Amund etter 56 år. Glad og spent», skriver Gerhardsen.

Men møtet ble ikke noe av. Amund Myhre hadde i hui og hast forlatt sin leilighet. Ville han ikke møte sin gamle venn? Var han senil, slik noen naboer fortalte Gerhardsen? Var det regimet som trakk i trådene? Erindringene gir ingen svar. Amund Myhre forblir et mysterium.

Lengselen etter å gjenforenes med Amund Myhre kan leses som et symbol på en annen lengsel hos Einar Gerhardsen, lengselen etter den russiske revolusjon og drømmen om at Sovjetunionen skulle utvikle seg til et demokrati. Sønnen Rune har seinere sagt: «Far ga aldri opp forholdet til Sovjetunionen og den russiske revolusjonens idealer.»

Her er Einar Gerhardsen nærmest for schizofren å regne. Hans generaloppgjør på Kråkerøy i 1948 satte i gang en heksejakt på norske kommunister. Hans støtte til norsk inntreden i Nato var avgjørende for at Ap valgte å gå i allianse med USA og de andre vestmaktene. I praktisk politikk valgte Gerhardsen USA, ikke Sovjet­unionen.

Og likevel er erindringene fulle av romantisk lengsel etter et Sovjet som aldri ble, men som Einar Gerhardsen hele livet håpet på at skulle bli. Det er ikke uten grunn at historiker Eirik Wig Sundvall har kalt Sovjetunionen for «Einar Gerhardsens ulykkelige kjærlighet».

Klassekampen fortsetter

Einar Gerhardsens erindringer minner oss på et politisk prosjekt som langt på vei har gått tapt. Selv om landsfaderen er satt på sokkel, er mye av politikken hans glemt. Oppskriften på etterkrigstidas mange tiår med sammenhengende vekst og velstand er av en eller annen grunn blitt kastet på historiens skraphaug. Høyresida har langt på vei vunnet fram med historien om at den typen politikk som Einar Gerhardsen sto for, har utspilt sin rolle, at den er utdatert og håpløst umoderne.

Men disse forsøkene på å omskrive den sentrale konfliktlinjen i samfunnet til kampen mellom «nytt» og «gammelt» bidrar bare til å tilsløre at de politiske kampene Einar Gerhardsen sto i, pågår fortsatt den dag i dag. Økende ulikheter er igjen et problem i Norge. Arbeidsløsheten, som Gerhardsen håpet å ha utryddet, har vendt tilbake, om enn som nye former for «utenforskap». Høyrepopulismen er igjen på frammarsj i Europa. Vissheten om at vi har klart å bekjempe disse problemene én gang tidligere, er et nyttig redskap når vi nå skal overvinne dem på ny.

Vi trenger Gerhardsens erindringer ikke bare for å forstå vår nære fortid, men også for å legge grunnen for vår egen framtid. Ikke minst trenger vi å forstå at mannen vi bare kaller «landsfaderen», ikke var noen nøytral gallionsfigur, men tvert imot har etterlatt seg en rik politisk arv vi stadig har bruk for.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 14.16