Klassekampen.no
Lørdag 28. april 2018
5. mai er det 200 år siden samfunnsforskerens fødsel.
Vi lever fremdeles i Karl Marx’ tid. I en tid av klassekonflikter
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

Vi trer ikke doktrinært framfor verden med et nytt dogme. Vi sier ikke: Her er sannheten. Bøy kne for den! Vi sier ikke: Slutt med dine kamper, de dreier seg bare om uvesentligheter; vi skal gi deg de riktige parolene. Vi viser bare hvorfor verden kjemper, og bevisstheten om dette må bibringes verden selv om den ikke vil.

Karl Marx, 1844

I neste uke, 5. mai, er det 200 år siden Karl Marx’ (1818–1883) fødsel. Han ble den største inspiratoren for den moderne arbeider­bevegelsen, selv om hans livsverk, Den internasjonale arbeiderassosiasjonen (Den første internasjonale), led nederlag allerede på 1870-tallet etter arbeideroppstanden i Paris i 1871, Pariserkommunen. Hans store teoretiske arbeid fikk enorm betydning, og fremdeles er han en svært stimulerende tenker. Vi blir ikke ferdig med Marx, selv om mange skulle ønske hans tanker døde og begravet. Så lenge spørsmålene han stilte ikke er besvart, vil han forbli med oss.

Marx arbeidet store deler av livet på sitt livsverk «Kapitalen», der han utforsket «bevegelses­lovene» for kapitalismen med utgangspunkt i England, «det eneste landet hvor den kapitalistiske produksjonsmåten er fullt utviklet», som han skrev. Fra sin arbeidspult på British Museum i London skildret han inngående framveksten av kapitalistiske produksjonsforhold med for­driving av gårdbrukere fra jorda, akkumulering av kapital og skapelsen av den moderne arbeiderklassen. Han viste hvordan det primære målet for menneskenes arbeid ikke lenger var bruksverdi, nytteverdi, men vareproduksjon, merverdi og profitt for kapitaleierne. Det går ikke an å lese mange sider i «Det kommunistiske manifestet» eller «Kapitalen» eller andre skrifter av Marx uten å merke den sterke pasjonen de er skrevet i – en hvitglødende opprørthet over hvordan menneskene krenkes og fornedres, slik Jan Myrdal formulerer det i «Den onödiga samtiden» i 1974.

«De spinner silke av blod fra barn som var så små at de måtte stå på stoler for å kunne utføre arbeidet», skriver han om forholdene i de engelske spinneriene på begynnelsen av 1800-tallet. Han legger også fram detaljerte tall over døds­ratene for lungesykdommer for arbeidere i industrien, og viser til legerapporter fra parlamentariske granskingskommisjoner som avdekker de grusomme arbeidsforholdene. «Après moi le déluge! (Etter meg kommer syndfloden) var kapitalistenes slagord», hevdet Marx. «Kapitalen er hensynsløs mot arbeidernes sunnhet og livslengde, hvis den ikke av samfunnet tvinges til å ta hensyn», skrev han med like stor relevans for dagens verden med kronisk økende ulikhet. Når det hevdes at kapitalismen ikke brøt sammen, slik Marx foreskrev i «Manifestet» og «Kapitalen», så skyldes det først og fremst at arbeiderklassens kamp for forbedring av sine økonomiske og sosiale forhold ga resultater – en kamp Karl Marx bidro aktivt til.

Karl Marx’ livsverk var avdekkingen av det kapitalistiske systemets virkemåte, men han var hele livet dypt engasjert i det konkrete arbeidet for å bygge opp en arbeiderbevegelse. Han skrev og holdt taler, deltok i strider mot andre retninger og sukket oppgitt over det intense fiendskapet i det franske og tyske emigrantmiljøet i London. Han var en kraftfull politisk skribent som sylskarpt og komprimert analyserte store og uoversiktlige verdensbegivenheter, først i Rheinische Zeitung på 1840-tallet i Köln, så i Deutsch-Französische Jahrbücher i Paris i 1843/44, deretter i Neue Rheinische Zeitung – et organ for demokratiet – i kjølvannet av 1848-revolusjonen.

Fra 1851 bidro han ukentlig med artikler for New York Daily Tribune, som med et opplag på 200.000 var Nord-Amerikas største avis. Her skrev han om alle store hendelser i samtida, som for eksempel Krimkrigen (1853–1856) og den økonomiske krisa i 1857, som rammet Irland spesielt hardt og førte til stor irsk utvandring, både til USA og til England. Mange av hans bøker og skrifter, for eksempel «Borgerkrigen i Frankrike» (1871) og «Louis Bonapartes 18. brumaire» (1852), oppleves som sterke, friske og høyst leseverdige den dag i dag og anbefales alle som vil studere hvordan politisk analyse er på sitt beste. Han hadde en fantastisk evne til å skjære ut essensen i dramatiske hendelser preget av virvar, personkonflikter og støy og ståk. I «Louis Bonapartes 18. brumaire» trekker han linjene fra den franske revolusjonen i 1789, gjennom julirevolusjonen i 1830 og februarrevolusjonen 1848 fram til det bonapartistiske statskuppet i 1851. I noen korte setninger sammenfatter han her sitt kjente historiesyn: «Menneskene gjør selv sin historie, men ikke etter eget forgodtbefinnende, ikke under omstendigheter de selv har valgt, men under omstendigheter som er umiddelbart for hånden og allerede eksisterer. Tradisjonen fra alle døde slektsledd hviler som en mare på de levendes hjerne.»

Marx understreket at det måtte være et materielt grunnlag for samfunnsendringer. Eller med hans egne ord: «Et produksjonssystem går ikke under før tida er moden, før produktivkreftene ikke lenger kan rommes av de gamle produksjonsforholdene. Fra å ha vært utviklingsformer for produktivkreftene forvandles produksjonsforholdene til lenker for de samme. Da inntrer en periode av sosial revolusjon.» Men så likevel – hver gang det åpnet seg muligheter for opprør og revolusjoner, ilte Marx til med oppmuntringer og flammende adresser til de kjempende. Det er rett å gjøre opprør, selv om det er dømt til nederlag. Friedrich Engels, Marx’ livslange samarbeidspartner, beskrev det slik i 1850 da han omtalte Thomas Müntzer, en av lederne for bondeopprøret i Tyskland på 1500-tallet: «Det verste som kan ramme en leder av et ytterlighetsparti, er å bli tvunget til å ta over regjeringsmakten i en periode da bevegelsen ikke er moden for at den klassen han representerer, skal ha makten. Han havner i et uløselig dilemma. Hvem som helst som havner i dette dilemma er ube­hjelpelig fortapt.»

Marx og Engels er splittet som tida selv. Det er to perspektiver i deres arbeid, to impulser, som finnes i hele arbeiderbevegelsens historie: en aktivistisk handlingsiver på den ene sida, og en overdreven framskrittsoptimisme med en overtro på produktiv­kreftenes og historiens iboende forandringskraft på den andre. Men Karl Marx understreket alltid at menne­skene skaper sin egen historie. Framtida er ikke gitt.

I Franz Mehrings store biografi om Marx fra 1918 heter at det at han var «kraftig, tettvokst mann, med gnistrende øyne og ibenholtsvart løvemanke som ikke fornektet sitt semittiske opphav». Han var sønn av en advokat, og slekta var full av rabbinere på begge sider. Han var jøde, drakk øl, sang tyske folkesanger når han ble sentimental og slet med hemoroider og svulster på unevnelige steder. Samtidig var han en plaget familiefar, med en tilværelse langt fra alt selskapsliv i verdensbyen London – evig arbeidende på sitt store livsverk. Han var gift med sin Jenny von Westfalen, som utholdt alle prøvelser familien gikk gjennom, der flere av barna døde i ung alder. Hun var ifølge Mehring «en kvinne av uvanlig skjønnhet, men også av uvanlig intelligens og karakter». Marx hadde alltid pengeproblemer, og Friedrich Engels understøttet ham økonomisk hele livet.

Marx hadde en helt særegen kraft som skribent, slurvete, uferdig noen ganger, med et rikt, særegent språk – en slags sterkt krydret gulasj med innslag av både tyske, franske, engelske, greske og jiddiske vendinger. Og han hadde en helt spesiell bildeskapende evne – tekstene har hyppige referanser til alt fra Aristoteles, Æsops fabler og Horats til Dante og Shakespeare. Og han leste svært mye, også skjønnlitteratur: Dante, Cervantes, Goethe og Shakespeare, men også populære historiefortellere som Walter Scott. Marx hadde selv et nært forhold til den tyske poeten Heinrich Heine, og han holdt Diderot og Balzac høyt, men også Byron og Shelley.

Vi lever fremdeles i Karl Marx’ tid, et samfunn preget av dype klassekonflikter, fremmedgjøring og ekstreme forskjeller i makt, innflytelse og inntekt. Den kapitaleiende over­klassen er rikere og mektigere enn noensinne. Og drømmen om et nytt samfunn, slik den er formulert i «Det kommunistiske manifestet», er like vakker som da den ble formulert på midten av 1800-tallet: «I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med dets klasser og klassemotsetninger framtrer en sammenslutning, der hver enkelts frie utvikling er forutsetningen for alles frie utvikling.»

Det er ikke slik at alt det Marx skrev, alle hans forutsigelser, var riktige; noen av dem holdt ikke vann da de ble publisert heller. Kapitalismen konsoliderte seg på en helt annen måte enn han spådde. Likevel ligger det så mye levende, interessant og viktig i det han skrev og analyserte. Nesten alle spørsmålene han tok opp, belyste og forsøkte å finne en løsning på, er like aktuelle og brennende i dag som i hans levetid. I siste nummer av Norsk Shakespearetidsskrift sier for eksempel den amerikanske dramatikeren Tony Kushner («Engler i Amerika») at kapitalismen har utviklet seg akkurat slik Marx beskrev den. Den tillegger ikke-organiske maskiner egenskaper til de levende vesenene som skaper dem og får dem til å se ut som levende ting – og ikke som døde gjenstander som er skapt av menneskelig arbeid. Med reklamens makt blir vi opplært til å utvikle et stadig mer erotisk ladet forhold til ikke-organiske ting.

Man utvikler en følelse av at man ikke kan leve uten iPhonen eller iPaden, fordi de er blitt solgt som om de hadde en levende sjel, som en magisk manna fra himmelen, i stedet for det de faktisk er, ting som er blitt satt sammen av mennesker. Kushner forteller at han oppdaget Marx, Brecht og Shakespeare samtidig og skjønte at de var opptatt av det samme – måten ting både er og ikke er det de ser ut til å være. De oppfordrer oss til å se på overflaten, men også på det som ligger under overflaten, og hva som er med på å forme den. Ingen gjorde dette skarpere og bedre enn Marx.

Karl Marx var dypt opptatt av arbeiderklassens materielle forhold og stilling, av «Lønn, pris og profitt», som var tittelen på hans tale til Den første internasjonalens generalrådforsamling i 1865. Men han var også en talsmann for at arbeiderbevegelsen skulle engasjere seg bredt, ikke bare i lønnsspørsmål, men i politiske og sosiale spørsmål som angikk samfunnet i stort. Marx og Engels var spesielt engasjert i Irlands sak. Marx mente forutsetningen for den engelske arbeiderklassens frigjøring, og dermed den europeiske, var irenes frigjøring.

Da Abraham Lincoln ble gjenvalgt som president i 1865, en drøy måned før han ble skutt, skrev Marx hilsningen fra Internasjonalen til «arbeiderklassens enkle sønn, som fikk oppgaven med å lede sitt land i den edle kampen for å befri en slavebundet rase».

Der skriver han: «Så lenge unionens hvite arbeidere ikke hadde forstått at slaveriet var en skam for deres republikk, så lenge de brystet seg over den hvite arbeidernes høye privilegium over å få selge sin arbeidskraft og velge sin herre framfor negeren, som ble solgt uten at man spurte om hans tillatelse, så lenge hadde de vært ute av stand til å kreve virkelig frihet eller å støtte sine europeiske brødres frigjøringskamp.»

Marxismen tilhører ett av den vestlige tenkningens hovedspor. Vi lever fremdeles i det samfunnet av klasser og klassekonflikter som han skildret. Vi lever i Karl Marx’ tid.

bjorgulv.braanen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 14.18