Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: «Engler i Amerika» på Nationaltheatret. Anbefales.

Leser daglig: Aviser på nett.

Politisk enkeltsak: Akkurat nå: Soningsforholdene for psykisk syke innsatte. Innholdet i de første skoleårene må endres.

Tror på: Åpenhet.

Forbilde: Varslere. De som våger.

Lydspor: Akkurat nå: Susanne Sundfør.

Det verste du vet: Kynisme.

Det folk ikke vet om deg: At jeg dubber fugler og hunder jeg møter på gata.

Vi slipper ikke unna livet, noen av oss, sier Margreth Olin.

Livet skal ha det til at den dagen undertegnede endelig får møte et av sine store journalistiske forbilder, er det med halvannet døgns deadline. Med andre ord: altfor lite. Å skrive et dårlig portrettintervju med Margreth Olin, kvinnen bak viktige og rystende dokumentarer som «Kroppen min», «Dei mjuke hendene», «De andre», «Mannen fra Snåsa» og «Barndom», er ikke et alternativ.

Mangelen på tid er et gjennomgangstema i Margreth Olins arbeid. Unnfallenheten som preger den politiske offentligheten, mangelen på oppfølging i helsevesenet, asylinstituttet, barnehagene. Hun har personlig engasjert seg i hvert eneste menneske hun har filmet. Hvordan løser vi dette? Slik Margreth Olin alltid selv har gjort – å stille opp kameraet og stole på virkeligheten. Så er også journalistens forfengelighet underordnet dramatikken i Olins eget liv, som akkurat nå består i å følge opp reaksjonene etter Brennpunkt-dokumentaren om soningsforholdene for fanger som sitter langtidsisolert på Ila fengsel. Arbeidet med dette sjonglerer hun med opptak til en dokumentar om en fotokunstner med alvorlig anoreksi, samt omsorgen for to døtre og samboeren Roy Grønkvist, som ble rammet av hjerneslag under ferdig­stillelsen av dokumentaren om Joralf Gjerstad, også kjent som Snåsa­mannen.

Fakta:
Margreth Olin

Alder: 48 år.

Sivilstatus: Samboer, to døtre.

Bakgrunn: Regissør og filmprodusent.

Aktuell med: Brennpunkt-dokumentaren «Fengslet og forlatt».

De første dagene sa legene at Roy kunne dø. Han døde ikke, men et halvt år lå han på sykehus. Hun besøkte ham hver dag. Fortsatt arbeider han med å trene seg opp. Livet er helt forandret.

I fjor ble Margreth Olin selv sendt til legevakten. De trodde hun hadde fått hjerteinfarkt. Det var ikke hjerteinfarkt. Det var hennes første angstanfall. Margreth oppdaget at hun hadde sluttet å puste ordentlig. Hun trakk bare pusten halvveis inn og holdt den der.

– Da Roy ble syk, mistet jeg tilliten til livet. Jeg jobber fortsatt med å gjenvinne den.

– På hvilken måte?

– Linda Boström sa en gang at det å bli voksen er å håndtere sin egen lengsel. Det var det som skjedde en stund i fjor. Jeg begynte å trekke meg unna andre mennesker. Var alltid opptatt når venner tok kontakt.

Margreth Olin fikk kanskje en liten smak av det de opplever, fangene som har sittet isolert i lang tid. De trekker seg enda lenger inn i seg selv.

Brennpunkt-dokumentaren som ble vist i forrige uke, viser fanger som er erklært tilregnelige og derfor dømt til soning, men som er farlige for seg selv og andre – som skader seg selv til blods og skriver slagord på veggen med blodet, som smører seg inn i egen avføring, slutter å spise, slutter å vaske seg, slutter å snakke. Slutter å ønske seg kontakt med andre mennesker, avviser besøk fra nær familie. Vi hører dyrelignende brøl fra de sju kvadratmeter små cellene på avdeling G, lengst nede i kjelleren på Ila fengsel. Fordi fangene bare blir enda mer utagerende av isoleringen, fordi den eneste måten de oppnår kontakt er ved negativ atferd, blir de sittende der enda lenger. De er helt alene, tjuetre av døgnets tjuefire timer, noen av dem i seks år. Noen av dem slukker etter hvert lyset og trekker for gardinene, gir seg selv helt opp. Det er det nærmeste rettsstaten Norge kommer dødsstraff.

I programmet stilte justisministeren og helseministeren opp til felles intervju og forsvarte soningsforholdene. Margreth Olin ringte faren like etter programmet var sendt. Hun gjør ofte det. Han er hennes kontakt med folkemeningen, et slags kompass. Svarene ministrene ga, beroliget ikke faren.

­­­­– Jeg er ikke sikker på om de egentlig har satt seg ned og sett dokumentaren. Men jeg misunner virkelig ikke politikerne våre. Er det noen som kjenner hurtigheten i vår tid på kroppen, er det dem. Den offentlige samtalen går fort. Mediene haster videre etter nye saker. Da jeg var i Stortinget for å vise «De andre», møtte jeg Martin Kolberg. Han beklaget og sa at han rakk ikke å se filmen, men han lovet å gjøre det. Og så sa han: «Du vet, det er lenge siden vi brukte Stortinget til refleksjon», sier Olin.

Hurtigheten i vår tid er kanskje noe av forklaringen på at ingen har tatt grep for å gjøre noe med det FNs torturkomité gjentatte ganger har kritisert Norge for å gjøre: Holde alvorlig syke og farlige fanger isolert over flere år, med det resultat at de blir enda sykere. Mangelen på psykisk helsepersonell i norsk fengselsvesen er akutt og påfallende. Isolasjon er en metode som kun skal brukes i nødstilfeller, og kun i begrenset omfang. Fangene har ikke familie og venner som taler deres sak.

– Politikerne vinner ikke noen valg ved å kjempe for rettighetene til folk som har begått alvorlige overgrep og drap. Men disse fangene er mennesker som alle andre. Det er ikke oppe til diskusjon om de har rett på helsehjelp og forsvarlig behandling. De skal ha det, sier hun.

Det er ikke vanlig at Olin jobber som produsent på andres filmer. Hjemmesituasjonen har gjort at hun er blitt nødt til å tenke annerledes. Ideen til dokumentaren kom fra regissør Katja Høgset, som opprinnelig ville lage et portrett av rettspsykiater Randi Rosenqvist, en sentral stemme i filmen. Høgset er nyutdannet dokumentarfilmregissør fra Høgskolen på Lillehammer.

– Den aller beste måten å portrettere noen på, er å se på hva de er brennende opptatt av. Og Randi kjemper for en gruppe mennesker i samfunnet som ingen vil kjempe for. Jeg har lenge hatt et ønske om å lage en film om fengselsvesenet. Kombinert med at jeg har stor tro på Katja, var det veldig lite vanskelig for meg å si ja til hennes prosjekt. Katja er en stemme vi kommer til å høre mye bra fra. Hun mener alvor. Det digger jeg.

Margreth Olins eget brennende engasjement startet med onkelen Reidar som hadde Downs syndrom. Det går en rød tråd her, i arbeidet for å tale saken til mennesker som ikke blir hørt. Hun fikk en aha-opplevelse etter 22. juli, da datteren Milla, som da var ni år, ringte hjem og lurte på hva moren ville gjøre hvis Breivik tok kontakt. Ville hun hjelpe ham da?

– Ett eller annet sted har den lille jenta tenkt at mammaen min er en som hjelper hvem det skal være. Da sa jeg: «Vet du hva, Milla, det ville jeg ikke gjort. Det Breivik har gjort og står for, er noe jeg kjenner at jeg ikke kan nærme meg.»

«Ja ja, jeg måtte bare vite det hvis noen spurte», svarte niåringen.

Hun ler.

– Midt i den totale maktesløsheten og mørket vi alle kjente på etter 22. juli, har datteren min hatt med seg det «men»-et, at Breivik også er et menneske. Jeg skjønte likevel at jeg måtte snakke med henne om det at jeg også har noen grenser. Men det er ikke sånn at grensen min går ved Breivik. Den går egentlig ingen steder. Randi Rosenqvist sier et sted i dokumentaren at hun er opptatt av å skille handlingen fra mennesket. Jeg fordømmer Breiviks handlinger og holdninger, men han har også rettigheter. Og mange av dem som sitter på avdeling G på Ila har forvoldt andre mennesker ufattelig smerte. Alle som sitter på forvaring, sitter for grov vold, sedelighet eller drap. Men alt som er utført av mennesker, er menneskelige handlinger. Drap, vold og tortur, er menneskelig. For meg er det ubehagelig å gå inn i det, men jeg kan ikke la være. Det er mange yrkesgrupper i samfunnet vårt som må forholde seg til dette hver dag. Hvis vi som skal formidle historier fra vår samtid ikke tåler å være i kontakt med det, har vi valgt feil yrke, tenker jeg.

Olins filmer kan være krevende, også for seeren. Selv opplever hun at arbeidet hennes så vidt er begynt i det filmene er ferdige. Hun reiser rundt og holder foredrag, søker filmene inn på festivaler, møter politikere og organisasjoner.

– Jeg er ikke en lobbyist, men det er viktig for meg å følge opp filmene. Og vi ser at det nytter. Hvis ikke hadde jeg ikke orket å holde på med dette.

– Kanskje du burde lage en film om hvordan det har gått med alle de du har portrettert? Sånn at folk kan få håp?

Hun ler.

– Ja, eller kanskje noen andre burde gjøre det. Men «Barndom» traff en nerve hos pedagoger, skoleledere og barnehageansatte. Lekens betydning er satt på dagsorden. Og nå etterpå skal jeg ned på Western Union og overføre penger. En av de jeg fulgte i «De andre» har nettopp fått oppholds­tillatelse i et annet land. Jeg har et fond med prispenger jeg vant for dokumentaren som jeg kan bruke til advokathjelp, mat, sko – kall det nødhjelp. Ingen av dem jeg fulgte, er blitt gjenforent med familien i hjemlandene sine. Mange lever i skjul et sted i Europa eller har søkt beskyttelse i et annet land. Men jeg har oversikten over de aller fleste av dem. Veldig mye av min tid går med til å snakke i telefonen. Nå snakket jeg nettopp med en som jobber som menneskesmugler. Han mente jeg burde komme og jobbe sammen med ham. «Det er ingen som ser på de filmene dine, likevel, Margreth. Du ville gjøre mer nytte for deg her», sier han.

Hun ler igjen, en lys og boblende latter.

– Jeg gir mye, men jeg får også enormt mye gjennom de jeg blir kjent med i arbeidet mitt. Og selv om jeg ikke alltid kan gjøre noe for akkurat dem jeg snakker med, finner jeg trøst i at det kan være veldig godt for folk å bare få fortelle historien sin. At noen orker å høre på.

Margreth Olin vokste opp i et trygt og kjærlig hjem på Sunnmøre, med foreldre som fortsatt holder sammen. Hun tror hun har kunnet lage disse filmene fordi hun tåler ganske godt å møte andres smerte.

Hun har hatt en tillit til livet, tillit til at det nytter, et enormt engasjement, en utømmelig energi. Men da samboeren ble syk, ble noe forandret.

– Vanligvis, når noe skjer i livet mitt, pleier jeg å tenke at det er noe jeg skal lære av det. Da Roy fikk hjerneslag, tenkte jeg bare: Dette er det absolutt ingenting å lære av. Men etter en stund skjønte jeg at jeg hadde tatt feil.

– Hva lærte du?

– Dette er fælt å si, men eldstedatteren min, Maria på 26 år, er en veldig klok jente. Hun sa til meg: «Mamma, du har lært oss mye. Men én ting har du ikke lært oss, og det er å ta vare på oss selv». Og det er jo helt sant. Jeg har aldri lært å sette grenser for meg selv. Jeg har involvert meg veldig sterkt i alle jeg har møtt gjennom filmene mine. Nå er jeg blitt nødt til å tenke annerledes, være mer profesjonell. Og så har jeg begynt på yoga. Jeg skjønte at jeg har jo faen ikke pustet. Å ta bolig i sin egen kropp igjen, istedenfor å løpe ved siden av. Og det med fysisk kontakt, hvor viktig det er.

I det siste har hun tenkt mye på en mann hun ble kjent med under arbeidet med en av sine første filmer. Isolasjon er ikke et nytt tema for Olin.

– I 2006 var jeg i Skien fengsel og møtte en som hadde sittet tre år i isolasjon. Jeg var det første mennesket han møtte på tre år uten glassvegg. Han spurte meg om han kunne få en klem. Det tror jeg er den lengste klemmen jeg har fått i mitt liv.

Hun beundrer ham voldsomt for det.

– Jeg er flinkere til å ta kontakt med folk nå, men da det var gått to år etter at Roy var blitt sjuk, var jeg på besøk hos min beste venninne. «Jøss, har du fått nye fliser i gangen», sa jeg. Hun så bare på meg og sa: «Margreth, har du ikke vært her på to år?»

Hun blir stille et øyeblikk.

– Alt det som har med berøring å gjøre, å være i nuet og investere i det, det er også forbundet med det å være redd. En stund takket jeg konsekvent nei hver gang noen inviterte meg ut på kaffe. Jeg orket ikke møte noen, orket ikke at de skulle spørre hvordan jeg hadde det. For da måtte jeg ha kjent etter, og det orket jeg ikke. Jeg tenker ofte på han i Skien fengsel, på hvordan han sto der og spurte om å få en klem, og på hvordan han spurte om å få en klem til da jeg skulle gå. Å våge det da, i den situasjonen, når ingen har rørt ham på tre år, det sier enormt mye om ham som menneske. Det tror jeg ikke at jeg hadde klart.

Å bli voksen handler om å håndtere sin egen lengsel, sa Linda Boström. Kanskje er Margreth Olin likevel ikke blitt voksen helt ennå.

Lengselen etter å lage film, etter kontakt med andre mennesker, er på vei tilbake.

– Det er som Randi Rosenqvist sier i filmen: «Ingen barn har noen gang tenkt: Når jeg blir voksen, skal jeg bli en jævlig slem person». Jeg tenker ofte det, at de som sitter inne for kriminelle handlinger, de var en gang barn som vokste opp uten å ha blitt møtt i lengselen sin. Førti prosent av dem som er dømt for overgrep, er selv blitt misbrukt som barn. Ikke slik at alle som er blitt misbrukt ender opp med å bli overgripere, for det er ikke sant. Men det er kanskje tilfeldigheter som gjør at den lengselen vi alle har i oss, kommer til uttrykk i filmer, som hos meg, eller i kriminelle handlinger, som hos fangene på Ila. Gitt andre forutsetninger, kunne de vært der som jeg er. Og omvendt. Hadde jeg ikke hatt den trygge oppveksten på Stranda, kunne jeg vært der de er.

Hun fortsetter:

– Jeg har ingen arbeidsgiver som står over meg og sier at jeg må gå på jobb. Men jeg står opp halv sju hver dag. Og jeg kan ikke vente med å gå i gang med arbeidsdagen. Og den driven der, den kan man bruke til å kjøre rundt på natta og lytte på politiradio, eller man kan bruke den til å lese rapporter og finne ut hva ens neste film skal handle om.

kristineh@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 14.19