Lørdag 28. april 2018
DET OFFENTLIGE: Redaktør Eivind Hofstad Evjemo skriver i forordet om en halvveis bortgjemt skulptur på Oslo øst. FOTO: ANNIKEN C. MOHR
Språklig granitt
Skulpturelt: Roy Jacobsens essay om moren og Vigelandsanlegget er høydepunktet i en sterk antologi om offentlig kunst.

ANMELDELSE

Utvekslingen mellom billedkunst og litteratur er like gammel som skrifttegn. Malerier lekker mening, i litteraturen flyter bilder. I nyere tid ser vi en oppvurdering av litteratur om kunst, seinest ved at Cecilie Løveids diktsamling «Vandreutstillinger» (2017) vant både Brageprisen og Kritikerprisen.

Tittelen «Det felles eide» viser til Oslo kommunes kunstsamlinger, som blant annet omfatter Munch­museet. Samlingene består av 20.000 verker av norske og utenlandske kunstnere. Mye er stuet bort, usynlig for offentligheten. Inger Sitter (1929–2015) sa gjerne at hennes generasjon kunstnere ble kalt «kjellergenerasjonen».

Boka Eivind Hofstad Evjemo har redigert, er del av et større samarbeid mellom Oslo kommunes kunstsamlinger og Kunstnernes hus. Sentrale kunstverker stilles ut, med tilhørende seminarer og omvisninger. I tillegg er mange verker tilgjengelige for publikum ute byrommet – og i offentlige bygninger av mange slag. Boka inneholder beskrivelser av slik kunst, utendørs i parker eller som del av ytre arkitektur, innendørs i trapper, i aulaer, i kantiner, på skoler og sykehjem.

«Det felles eide» består av litterære tekster av sju norske forfattere, fotografier av Thomas Ekström, samt en oversiktsartikkel av kunst­historikeren Gunnar Sørensen. De to første tekstene, redaktørens forord og Roy Jacobsens personlige essay er alene god grunn til å skaffe seg boka.

Fakta

sakprosa

Eivind Hofstad Evjemo (red.)

Det felles eide

Cappelen Damm 2018, 200 sider

Evjemo tar utgangspunkt i en kunstopplevelse mange vil kunne kjenne igjen, et glimt av noe hverdagslig, en skulptur av en kvinne og et barn «halvveis inn i en forvokst busk» nær Risløkka, øst i Oslo. I stedet for å vende oppmerksomheten mot bilen, snøslapset og hindringene på veien til å levere barna i barnehagen, åpner for­fatteren blikket mot Annasif Døhlens «Mor og barn» ved Brobekkveien i Oslo, en opplevelse Evjemo beskriver som «innesnødd glede», lik en plutselig fryd over å høre en vakker låt midt i strømmen av lyd fra en kommersiell radiokanal.

Roy Jacobsens essay, «På randen av Vigeland», handler også om skulpturer. Jacobsen utvider forståelsen av den kjente turistattraksjonen i Frognerparken på forbløffende måter. Med enkle, effektive grep utgjør teksten en portal til Vigelands­anlegget. Samtidig fungerer den som inngang til Jacobsens eget forfatterskap.

Hva sier den harde overflaten av en skulptur om det indre, om menneskelig svakhet eller styrke? Vigelandsanlegget inneholder ekstreme motsetninger, fra ikoniske småbarn, med Sinnataggen som den mest kjente, til en megaloman monolitt, anleggets mest høyreiste symbol. I små glimt tar Jacobsens essay oss gjennom parkanleggets ulike figurer.

Den underliggende historien er hudløst naken, rystende: Jacobsens mor døde i 1986, i en bilulykke. Faren sovnet ved rattet og er i ettertid full av skyld, savn og sorg. Når en av foreldrene dør, kan de gjenlevende snakke «om ting det tidligere hadde vært naturlig å tie om». Senere spør anleggsarbeideren plutselig sønnen, forfatteren, om han syntes moren hadde dårlige tenner. Spørsmålet utløser et forbauset sinne, før faren forteller at morens jevnlige besøk hos tannlegen, da Roy og søsteren var små, med tilhørende lange turer i Frognerparken med far, dekket over at hun gikk i behandling hos en av Norges mest kjente psykiatere, Irgens Strømme, med kontor nær Vigelandsanlegget.

En slående veksling følger, mellom ekfraser, skildringer av skulpturene i parken, og beskrivelser av morens oppvekst og indre liv. Teksten utvider ikke bare kunnskapen om Vigelands kunst, men nærmer seg noe jeg forstår som drivkrefter i Roy Jacobsens forfatterskap, med dets umåtelig sterke, sammensatte kvinnefigurer. Å gjøre det usynlige slitet synlig, er ikke minst et mål for hans nyeste romanserie fra Barrøy på Helgelandskysten.

Nesten sømløst beveger essayet seg fra noen av Frognerparkens navnløse steinhoggere (Ivar Broe, Nils Jönsson og Karl Kjær – alle tre nevnt fem ganger!) til familien Jacobsens enda mer ukjente steinarbeidere lenger oppe i byen, ved Årvoll. Teksten hogger tålmodig ut lag på lag i granitten, geologisk og språklig.

Jacobsen er både glad og skremt over det lille han etter hvert husker at moren fortalte. Han tenker på hennes evige arbeid med «ikke å gjøre noe større enn det er», hennes anelse om at språket er forgiftet med virkelighet, at taushet kan fungere «som et hælende viskelær». Essayet er forferdende, oppskakende og oppmuntrende; det viser paradoksale forbindelses­linjer mellom menneskelig styrke og varhet.

I en antologi skal det noe til å matche slikt. Roskva Koritzinsky tar blant annet for seg Kai Nielsens skulptur «Mor med barn» i sørenden av Frognerparken, i en tekst med gode og dristige tankesprang, ikke minst mellom kunsten og det hellige. Også Nikolaj Frobenius’ personlige portrett av fotografen Tom Sandberg, og Lars Mørch Finboruds lekende og lærerike tekst-collage fra vandringer i ulike bydeler, særlig øst i Oslo, gjør inntrykk.

Cathrine Knudsens stil, som jeg ellers verdsetter høyt, framstår en anelse for distansert i essayet «De vekselvarme skulpturene». Samtidig gir nettopp tekstens distanse en forunderlig nærhet til – og forståelse av – dyreskulpturer mange av oss er vokst opp med; de som på en merkelig måte står stille, mens naturen og vi beveger oss svimlende raskt framover, mot nåtid, framtid.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Lørdag 10. november 2018
Målbærende: I sin nye roman skriver Brit Bildøen fremragende om møtet mellom menneske og system.
Lørdag 3. november 2018
Dybde: Merete Morken Andersens biograficollage bruker Amalie Skrams liv som et prisme for å få fram en hel tidsånd.
Lørdag 27. oktober 2018
Historisk: Tore Skeie lar kildene drysse poetisk stjernestøv over jordnær prosa i sin fortelling om Olav den hellige.
Lørdag 20. oktober 2018
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.
Lørdag 13. oktober 2018
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.
Lørdag 6. oktober 2018
Ru: I «Menn i min situasjon» fangar Per Petterson oppløysings­tendensar i briljante oppløysingssentensar.
Lørdag 29. september 2018
Eksotisk: Espen Ytreberg forsøker å løfte Roald Amundsens østsibirske døtre ut fra glemselen.
Lørdag 22. september 2018
Status: Helene Uri leverer eit bittertglitrande forsvar for kvifor vi treng å avpaternalisere språket.
Lørdag 8. september 2018
Til sjøs: «Havlandet» av Per Anders Todal er et fabelaktig dypdykk i havet – havet som skapte Norge.
Lørdag 1. september 2018
Absurditet: Marita Fossums «Singularitet» er en overbevisende refleksjon over forholdet mellom tenkning og handling.