Klassekampen.no
Fredag 27. april 2018
PÅ GODT OG VONDT: Livet i Arktis byr på både sorg og glede. I peisestua i Svalbard kirke byr sokneprest Leif Magne Helgesen på fellesskap og trøstende ord.
SVALBARD
En polar prest
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Når sola dukker opp etter en lang mørketid i Longyearbyen, er det ekstra mange som kan trenge noen ord med sokneprest Leif Magne Helgesen.

Kontrastene er store fra oppveksten på frodige Madagaskar, til en lang gjerning i Longyearbyen som verdens nordligste prest. Kuldegradene har vært mange i åras løp, men det som uroer sokneprest Leif Magne Helgesen aller mest, er varme­gradene på Svalbard, som stadig setter nye rekorder.

Presten er opptatt av både klima­flyktninger og mennesker på flukt fra krig. Som kirkas utsending har han oppsøkt konfliktområder og sett menneskeskapte lidelser på nært hold. Når han kjenner på avmakten, folder han hendene og ber høyere makter om styrke, både for seg selv og andre. Som regel hjelper det.

Helgesen er også opptatt av palestinernes sak.

– Når man ser to millioner mennesker – barn, voksne, gamle og syke – stuet sammen på Gazastripen som i et fengsel, så gjør det noe med deg. Det er uverdig for palestinerne å ha det slik, sier han.

Helgesen har oppfordret til boikott mot Israel og fått pepper fra kolleger i prestestanden. Han lytter både til kritikere og meningsfeller, men står på sitt.

– Man må å kunne kritisere humanitære overgrep, uansett hvem som står bak, sier han.

I sin påskepreken tok Helgesen opp de palestinske protestene ved grensa til Israel og de mange unge som ble skutt og skadet.

Fakta:

LEIF MAGNE HELGESEN

Alder: 57.

Stilling: Sokneprest i Longyearbyen.

Sivilstand: Singel.

Hvor er du i livet?

– Jeg er godt i gang med livet. Det er rart å ha mistet foreldrene mine og dermed være blant de eldste i familien. Men jeg føler meg ung, ikke gammel.

PÅ SPARKET

Hvilken musikk lytter du til?

– Jeg har jobbet på Balkan i fire år, og Balkan-musikken går rett inn til sjelen min. Den inneholder sorg, lidelse, glede og mye liv.

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Jeg leser gjerne krim for å slappe av, men det må ikke være for blodig. For­fattere med røtter i Tromsø, Haugesund, Bergen og Tønsberg skriver godt. Dess­uten leser jeg Bibelen både privat og i jobben, som oftest noen avsnitt hver dag. Mange kloke ord derfra er like aktuelle i dag.

Hva er favorittfilmen?

– «Down by Law» fra 1986. Det er en sort-hvittfilm om tre innsatte som bestemmer seg for å rømme fra fengslet. Her er nære menneskeskildringer. Musikeren Tom Waits har en av hoved­rollene og laget filmmusikken.

«Der det skulle vært dialog, blir det hat og en voldsspiral», sa han. For å nå flest mulig med påskebudskapet, fikk Helgesen prekenen «Kampen mot det onde i verden» trykket i Svalbardposten. Artikkelen ble avisas mest leste nettsak i april.

Bor i kirka

Svalbard kirke fungerer også som prestens hjem. Kirka er alltid åpen, døgnet rundt alle dager i året. Hvem som helst kan komme innom, tenne lys og ha en rolig stund for seg selv.

Peisestua i kirka har i alle år vært et naturlig sted å møtes når dramatiske hendelser rammer det lille arktiske samfunnet. Da en ung kvinne ble drept av en isbjørn, samlet mange seg til samtale i peisestua. Da et russisk fly styrtet og 141 omkom, var det mange, både russere og nordmenn, som syntes peisestua og kirka var et godt sted å være. Da et snøras traff bebyggelsen midt i bygda like før jul i 2015, og to ble drept, var peisestua igjen et samlingspunkt.

– Peisestua er ett av få samlingssteder i Longyearbyen hvor det ikke serveres alkohol. Også det gjør rommene her verdifulle, sier presten.

Sammen i mørketida

Soknepresten er i sitt 58. år, og bor alene i presteboligen. Det syns han stort sett er greit, men i perioder kan presten kjenne på ensomheten.

– Å få en livsledsager er ikke det viktigste i livet mitt. Men om det skulle skje, så ville det bli det viktigste for meg. Joda, det er et savn. En kjæreste ville vært en fantastisk gave, sier han.

Årene 2015 og 2016 var vanskelige for Helgesen. Tidlig i 2015 mistet han moren, og savnet er fortsatt stort. Like før jul kom snøskredet som for alltid vil bli husket i Longyearbyen. Elleve hus ble ødelagt, og to mennesker omkom. Bare flaks gjorde at dødstallet ikke ble tosifret.

Soknepresten hadde roller både i leteaksjonen etter katastrofen og i ukene etter. Han var til stede døgnet rundt med trøstende ord til dem som trengte det. Samtidig omkom en nær venn i raset, og for presten var følelsene mange.

I samme periode tok et kjærlighetsforhold slutt, og rundt nasjonaldagen i 2016 døde Helgesens far. Begge foreldrene var fra Stavanger-området. De var misjonærer og sto sin prestesønn nært. Sorgen ble ikke mindre av det.

– Det var tøffe år. Det sitter i, men livet går videre, sier han.

Presten vet at mange i hans lokalsamfunn ofte kjenner på en redsel, og at redselen forsterkes av skredfare og mørketid.

– Mange her oppe blir redde når det blåser opp. Om natta søker barn trygghet i foreldrenes seng. Både voksne og barn er engstelige, fordi vi vet at det verste kan skje. Denne redselen skal vi ta på alvor. Den gjør noe med fellesskapet vårt, sier han.

En firedel av boligene i Longyearbyen står i skredutsatte områder. Ingen kan garantere for sikkerheten.

Helgesen har sett lignende frykt i land med krig og konflikt. Han har sett beregnende ondskap i form av veibomber, granater, tåregass, soldater med skarpladde våpen og hunder som er trent til å angripe mennesker.

Minnes Utøya

En av ungdommene som Helgesen har konfirmert i Svalbard kirke, ble offer på Utøya. En minnestein står utenfor kirka. Den minner alle i det fredelige lokalsamfunnet om at terror kan ramme når som helst, og at den rammer blindt. «Vi må verne om verdigheten og respekten for alle verdens mennesker. Vi trenger bevissthet for å forebygge ekstreme nasjonalistiske krefter», var prestens budskap i påskeprekenen.

– Jeg er mest redd for likegyldigheten. Om vi som fellesskap skulle bli likegyldig til ondskapen i verden – om vi blir likegyldige til ord og handlinger som dreper – blir jeg redd, sier soknepresten, som tror på påskens budskap om at livet vinner over verdens dødskrefter.

Longyearbyen på sitt beste

Presten snakker gjerne om det fine med å være prest på Svalbard. Noe av det aller beste er de forskjellige menneskene som han møter gjennom jobben. Longyearbyen er et sammensatt samfunn, hvor rundt 50 ulike nasjonaliteter lever tett sammen. Da skredkatastrofen inntraff 19. desember 2015, hjalp alle til. Det er Longyearbyen på sitt beste, mener presten.

På Svalbard er Helgesen en offentlig person. Det har neppe vært en revy på Svalbard uten at presten er med, og han har også spilt seg selv i flere av dem. Han bryr seg ikke så mye om at han er godt kjent og er ikke redd for å harselert med.

Det han ikke helt har vent seg til etter tolv år som prest i det tette lokalsamfunnet, er all gjennom­trekken av folk. Man får venner, og så flytter vennene hjem til fastlandet. Samtidig priser han seg lykkelig over alle vennene han nå har rundt om i hele Norge.

Helgesen er prest 24 timer i døgnet, men han er flink til å slappe av og føler ikke at han er på jobb hele tida. Han er til stede på puben, på kulturhuset, på restaurantene, på universitetet og i koret «Store Norske Mandskor». Alle vet hvem presten er, og ingen stusser over å se kirkas mann med en solid halvliter i nevene, i munter latter omgitt av gode venner. «Livet er for kort til å drikke dårlig vin», har han sagt. Vitsene presten forteller egner seg utmerket i Nord-Norge, men neppe lenger sør. Med sin væremåte har han åpnet kirken for flere tvilere.

Klimaaktivist

Soknepresten har markert seg i klimadebatten, han har skrevet bok sammen med forskere og holder sine klimagudstjenester utendørs. Et viktig budskap er at vi alle har et ansvar for å ta vare på skaperverket.

Til tross for et innbyggertall på 2100, er Longyearbyen en metropol i Arktis. Det er mange «high level»-gjester som besøker øya, og de blir fortalt at svalbardsamfunnet de siste 90 månedene har hatt temperaturer langt over normalen. Internasjonale medier oppsøker Svalbard for å rapportere fra stedet der klima­endringene virkelig merkes. Helgesen stiller opp og forteller om de etiske dilemmaene mennesker står overfor i vårt forbrukersamfunn, hvor vi svir av verdens ressurser raskere enn noensinne. Taperen blir klimaet, og våre barnebarn og oldebarn.

– Vi har tre store etiske utfordringer i vår tid: fattigdom, konflikt og klima. I 2016 måtte nesten 23 millioner mennesker flykte fra sine hjem – mange kan karakteriseres som klimaflyktninger – og antallet øker. Vi har en viss kontroll på fattigdommen, og konfliktnivået svinger, men klimakrisa har vi ikke kontroll på, sier Helgesen.

Rifle og snøscooter

Presten tar gjerne en tur ut i skaperverket. Kirka har egen snøscooter, og i kirkas våpenhus har presten rifle med skarpe skudd. Han beundrer naturen, men har respekt for været og alle farene som kan oppstå.

En annen fare et menneske står overfor på Svalbard, er dårlig psykisk helse. Spesielt når sola dukker opp etter fire måneder i polart mørke.

– Det er mange her oppe som får det ekstra tungt om våren. I mørke­tida er det ikke uvanlig med lette depresjoner, men når sola kommer tilbake, skal man dukke fram fra vinterhiet og være glad. Noen takler ikke dette, og da er det viktig at gode venner stiller opp, sier presten.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 14.09