Klassekampen.no
Fredag 27. april 2018
DEN HELLIGE HAUGEN: Når det kommer ny forskning som viser at det finnes bedre måter å kompostere på, så får jeg bare revidere det jeg tror på, skriver Stefan Sundstrøm. FOTO: ANDREW DUNN, WIKIMEDIA COMMONS
Det er lettere å klamre seg til troen enn å svømme rundt i nye sannheter.
Farvel til komposten

Jeg har sluttet med å gå ut med komposten. Jeg har jo hatt det som et slags religiøst mantra de siste 30 årene; hvis jeg ikke har gjort noe vettugt hele dagen, kan jeg i det minste kompostere noe. Da har jeg liksom vært i kontakt med, og til nytte for, dette myldrende livet i jorda.

Religiøse mantra skal man vokte seg for. Ting eller folk som hopper inn i livet når man er ung og skriker slik at man ramler over ende og ser lyset, slike ting må man være skeptisk til. Jo eldre man blir, jo vanskeligere er det, man klamrer seg til troens faste klippe i mangel på noe bedre. Man orker ikke svømme rundt i alle nyoppdagede sannheter.

Vi kan se det på de bitre dieselbil­eierne. De kjøpte dieselbiler og fikk regjeringens miljøbilpremie. Men det var lureri fra bilindustrien, og de føler seg snytt, med rette. Når man nå vil forby dieselbiler i byene for å beskytte barnas lunger, er det noen som lar sin bitterhet gå ut over barnelungene. Man kan skjønne det, i hvert fall hvis de bor på landet. Det blir som om de ikke er velkommen i byen lenger.

Men fakta er fakta, og hvis nå bilindustrien og regjeringen lurte dieselbileierne, så må vi bare bite det i oss og revidere det vi tror på.

Den verste måten å være religiøs på, er å forsvare troen mot virkeligheten, til prisen av – ja, hva faen som helst. Som når jeg har gått ut med komposten.

Da jeg var åtte–ni år gammel, leste jeg om D-dagen, da de gode Allierte kom seg i land i 1944 og banket opp de onde tyskerne. Jeg ville så gjerne ha gode soldater i fantasiverdenen min. Da jeg seinere hørte om hvordan allierte soldater voldtok og plyndret seg gjennom Tyskland, ville jeg jo ikke tro det. Men slik var det. Til slutt ombestemte jeg meg, samtidig som jeg synes at det faktisk var bra at de gikk i land. Det trenger jeg forhåpentligvis ikke forklare.

Seinere trodde jeg på den vietnamesiske geriljaen FNL, de som ga USA juling tidlig på 1970-tallet. De var helter, og da det kom opplysninger om at de torturerte folk, nektet jeg å tro på det. Men det var sant. Men jeg synes fremdeles det var bra at USA fikk juling.

Vi må hele tida sjekke det vi tror på, se på resultatene av handlingene våre. Selv når vi står der med dieselbil og skjegget i postkassa. Eller en kompost som står og lekker karbondioksid. For jeg har lest en masse ny forskning, og forstår nå at jeg har pumpet masse CO2 og metan ut i atmosfæren med de gigantiske komposthaugene mine.

Nå vil jeg ikke få folk til å slutte å kompostere – det er bedre å ta hånd om avfallet og lage jord av det enn å sende det på søppelfyllingen der det blir biogass og avløpsslam av det. (Bortsett fra i Högdalen sør for Stockholm der de er kloke nok til å lage biokull av det, det er bra. Biokull er organisk materiale som man forbrenner uten å tilføre oksygen. I andre land, der jorda er utarmet, kan det bli veldig viktig. I tillegg til at det reduserer mengden CO2 i atmosfæren.) Jeg har bare forstått noe med karbon-kretsløpet som jeg kanskje burde ha fått med meg på ungdomsskolen. Men jeg skulket visst den timen.

Det finnes en måte å kompostere på som holder på karbonet, slik at det ikke blir CO2-utslipp. Hvis man pakker sammen matavfall slik at ikke oksygenet kommer til, blir det melkesyregjæring, omtrent som når man lager surkål eller yoghurt. Når man så etter noen uker graver ned dette avfallet, kan mark, sopp og bakterier ta opp næringen, og karbonet blir i bakken.

Ifølge forskere binder den oksygenfrie metoden 27 ganger mer klimagasser enn hvis materialet brytes ned med oksygen. Dessuten beholdes det meste av nitrogenet. Denne metoden kalles for Bokashi, og man har begynt å selge dunker og startkulturer spesielt rettet mot folk som bor i byleiligheter, siden man kan ha dunkene stående innendørs uten at det lukter. Man får også med seg en kultur av de riktige bakteriene.

Iblant hører jeg folk si: Man vet jo ikke hva man skal tro, her kjøper man soyapølse for å redde klimaet og så viser det seg at det er enda verre! Eller: Her drikker man dyr havremelk og så viser det seg at havren ikke var økologisk og at det da er verre enn å drikke melk fra en ku som bare har spist gress og løv, faen så lei jeg blir, nå går jeg på McDonald’s! Da har troen vokst sammen med personligheten, og man må bestemme seg for hva som er viktig: å virkelig få noe gjort – eller gå rundt og føle seg bra.

Så etter et års iherdig motstand mot Bokashi gir jeg nå opp og ombestemmer meg. Det viktigste jeg kan gjøre resten av mitt liv, er å øke mengden matjord på denne planeten. Og det gjør jeg blant annet med Bokashi. Og biokull.

musiker og skribent

Øystein Heggdal, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 14.09