Klassekampen.no
Torsdag 26. april 2018
TRADISJON: Omskjæring er en viktig del av jødisk og muslimsk trospraksis, men det betyr ikke at den religiøse identiteten forsvinner dersom praksisen forbys, skriver Lars Gule. MALERI: REMBRANDT VAN RIJN, «OMSKJÆRINGEN», 1661 (utsnitt)
Nei, det blir ikke umulig å være jøde i Norge dersom omskjæring forbys.
Omskjæring?

Med 18 mot 16 stemmer i landsstyret vedtok SV nylig at partiet vil innføre en 15-års aldersgrense for omskjæring av gutter. Dermed blusser omskjæringsdebatten opp igjen, som den har gjort flere ganger etter at omskjæring av gutter ble en lovfestet rettighet. Argumentene mot omskjæring er opplagte. Det dreier seg om et alvorlig og irreversibelt inngrep på barn som ikke har samtykkekompetanse. Argumentene for er at inngrepet ikke er særlig alvorlig, det vil si ikke skadelig, at dette handler om religionsfrihet for jøder og muslimer, og at foreldre har rett til å ta denne typen avgjørelser på vegne av sine barn.

Hva man mener er riktig, vil være avhengig av holdningen til to problemstillinger: 1) Hvor skadelig er inngrepet? 2) Hvor langt strekker foreldreretten og religionsfriheten seg? Problemstillingene henger sammen, for jo mer alvorlig et inngrep er, jo mindre blir foreldreretten og desto klarere begrensninger må legges på religionsfriheten. For foreldre kan ikke foreta seg noe som opplagt skader barn. Dermed blir spørsmålet om hvor skadelig inngrepet er sentralt.

Men man kan også argumentere for at selve irreversibiliteten av inngrepet tilsier at foreldre ikke kan ta en slik beslutning og at dette er noe individet selv må bestemme. Selvsagt er dette prinsipielt riktig. Og nei, det kan ikke sammenlignes med andre «irreversible» beslutninger foreldre tar på barns vegne, som vaksinasjon eller operasjoner, for da er det snakk om inngrep med dokumenterbar livreddende eller helsefremmende effekt. En slik effekt har ikke omskjæring.

Noen argumenterer med at omskjæringen faktisk har en slik helsefremmende effekt – gjennom en påstått redusert risiko for visse sykdommer. Likevel vil man ikke argumentere for, enn si kreve, at alle gutter blir omskåret. Det er en selvmotsigende posisjon. For hvis effekten er påvisbar og på linje med den sykdomsreduserende effekten av visse vaksinasjoner, bør opplagt alle – eller flest mulig – gutter omskjæres. Ellers forbeholder man en positiv medisinsk effekt for ens egen gruppe.

Et mer bombastisk argument mot omskjæringsforbud er at det vil gjøre det umulig å være jøde i Norge. Men det er rett og slett ikke sant! At et forbud eller en begrensning på muligheten til å omskjære guttebarn, innebærer et betydelig inngrep i jødisk og muslimsk trospraksis – orthopraxis – kan det ikke være tvil om. Men en gutt som er født av en jødisk mor opphører ikke å være jøde om han ikke blir omskåret. En muslimsk gutt opphører heller ikke å være muslim om omskjæring ikke finner sted. Særlig ikke om disse guttene oppdras som henholdsvis jøde og muslim av sine foreldre.

Omskjæring har vært et viktig element i jødisk identitet gjennom tidene. Det samme gjelder for muslimsk identitet, men man kan nok si at omskjæring av muslimske gutter ikke har vært like viktig. Denne gradsforskjellen vil kunne gjøre det lettere for mange muslimer å akseptere en utsettelse av tidspunktet for omskjæring eller til og med en aksept for et forbud, men ikke for alle.

Imidlertid endrer orthopraxis seg innenfor alle religioner over tid. I tidligere tider har det vært slik at jødiske kvinner skulle være kledd på bestemte måter og ellers oppføre seg underdanig mannen. Mange ortodokse jøder forventer fortsatt slik påkledning og oppførsel, jamfør situasjonen for israelske ortodokse kvinner, men her har det skjedd en betydelig endring blant flertallet av jøder, uten at dette har ført til at disse menn og kvinner opphører å være jøder. Kvinnefrigjøring og likestilling endrer både jødisk og muslimsk praksis på radikale måter uten at den jødiske/muslimske identiteten blir borte, om enn dens «innhold» eller orthopraxis endres.

Det er med andre ord få grunner til ikke å regulere religiøse praksiser dersom det foreligger tungtveiende grunner til det. Og barns rettigheter er åpenbart tungtveiende grunner.

Så kan man spørre om forbud eller aldersgrense er det riktige virkemidlet for å endre omskjæringspraksisen. Fordi dette er et viktig identitetsspørsmål for jøder (og muslimer), og på grunn av antisemittismens historie i Europa, kan det være fornuftig å bruke mer tid på diskusjonen. Men uten å tape målet av syne, å sikre barns rettigheter fullt ut. For gammel urett mot jøder (og muslimer) gjør ikke fortsatt urett mot barn riktigere.

larsgu@oslomet.no

Lars Gule, Eivor Oftestad, Mina Bai, Anne Kalvig og Helene Næss skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 14.03