Klassekampen.no
Torsdag 26. april 2018
FORUT FOR SIN TID: Bensinbilens oppfinner, Karl Benz, ville trolig ikke fått forskningsmidler i dag. Her med sin kone Bertha i 1894. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS
(Ir)relevant forskning
Det går ikke an å vedta hva som skal finnes opp, eller hvilken kunnskap som er unyttig.

KOMMENTAR

kognisjon

For å klare oss i en stadig mer kompleks, omskiftelig og globalisert verden, blir forskning viktigere enn noensinne. Og ikke bare mer forskning: Den må også være relevant. Men hvordan sikrer vi dette? Noen mener det må gjøres ved å knytte forskningen mer opp til næringslivet og dets behov. Men kan kravet om «relevans» tvert imot føre til det motsatte?

Avtroppende rektor ved Høyskolen Kristiania, Trond Blindheim, er i et intervju med nettstedet Khrono frustrert over det han mener er mangel på samfunnsnytte i forskningen: «Forskningen skal liksom være hellig, en nådegave som ikke trenger å ha relevans eller nytte for bransjen eller samfunnet.» Han mener forskningsmiljøene bør lese mer NOU-rapporter, «der står det hva samfunnet trenger mer forskning på».

Professor Kristian Gundersen ved Universitetet i Oslo mener derimot at «kortsiktig relevans er veldig skadelig, og vil føre til at forskning og kunnskapsutvikling kommer til å tørke ut». Han eksemplifiserer: «Hvis man i fortiden bare skulle sett på det som virket relevant, så ville vi hatt fremragende parafinlamper og roperter, for på et tidspunkt var ikke elektrisitet relevant.» Han nevner også DNA-forskning, som i utgangspunktet heller ikke var etterspurt, men som nå er «blitt grunnlaget for en bioteknologisk revolusjon.»

Vitenskapshistorien er full av slike eksempler. Hvem skulle trodd Maxwells forsking på elektromagnetisme, eller Einsteins kobling av masse og energi, skulle endre den moderne verden? Og motsatt: Hvor mange store forskningsprogrammer som skulle frembringe «nyttig» forskning, har i ettertid vist seg å bli gigantiske pengesluk?

For det er ikke bare næringslivets rop etter «nyttig» forsking det handler om. Mange av de store offentlige forskningssatsingene har rent ut i sanden. Hvor mye kom det ut av satsingen på «bærekraft», som en tid skulle prege alle forskningssøknader? Hvor mye bedre har medievitenskapen gjort oss i stand til å møte utfordringen med de digitale mediene? Hvor langt har kjønnsforskningen kommet med «det norske paradokset» (det faktum at «verdens mest likestilte land» langt på vei har det mest kjønnsdelte arbeidsmarkedet)?

Hva er det som er felles her? Jo, at man ser en tematikk, men ikke tar seg tid til å forankre det i eksisterende fagkunnskap. Å skrive gode søknader, med de riktige intensjonene, blir viktigere enn å forstå de grunnleggende faglige og metodiske utfordringene. Ofte ender det opp med liksomkunnskap.

Alle som styrer med forskning og forskningsmidler, bør ha et minimum av kunnskap av vitenskapshistorie. Da vil de se at all viktig forskning kommer fra sideveier, muligheter ingen hadde tenkt på. Det går ikke an å vedta hva som skal finnes opp. På den måten gjør man det bare vanskelig for de virkelige nyskaperne å vinne fram.

Ofte kan man få inntrykk av at man egentlig snakker om noe annet enn forskning. Å utvikle løsninger ut fra eksisterende kunnskap, å implementere innovasjoner, er selvfølgelig noe vi trenger. Men det er hva vi kaller ingeniørarbeid. Og nytten av dette er per definisjon begrenset i tid.

Det kom en tid da det ikke nyttet å utvikle hestekjerrene videre, og man heller måtte satse på en ny teknologi – som bilen. Men hadde noen da spurt næringslivet eller offentlige forskningsbyråkrater om midler til forbrenningsmotorer, ville de nok fått beskjed om at «dessverre, vi kan ikke støtte unyttig forskning».

viten@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 14.04