Klassekampen.no
Mandag 23. april 2018
#HERTOO: Mange ansatte i servicebransjen og helsesektoren blir utsatt for seksuell trakassering, men de fikk lite oppmerksomhet i metoo-debatten, skriver Ellen Engelstad. FOTO: TORE MEEK, NTB SCANPIX
Hva har kvinnelige operasangere og helsefagarbeidere til felles?
Utrygge forhold

Det har snart gått et halvt år siden metoo-kampanjen startet i USA, og sakte ser den ut til å miste momentum. Vi er likevel mange som ønsker at revolusjonen skal sette varige spor og kraftig begrense mulighetene for seksuell trakassering i arbeidslivet.

Det har blitt trukket fram at yrkesgruppene bak metoo-oppropene har en høy andel av midlertidige og usikre jobber. Det som ikke har vært diskutert like mye, er at de også er typiske middelklasseyrker, preget av taleføre folk med lang utdannelse og en overvekt i kultursektoren.

Det har ført til at metoo i stor grad har blitt dekket av avisenes kulturredaksjoner, noe som har gjort debatten om tiltak mot trakassering mer oppsplittet enn den burde være. For tall viser at den høyeste forekomsten av trakassering ikke skjer på Stortinget og i operaen, men på de store, kvinnedominerte arbeidsplassene hvor det jobber flere hundretusentalls av kvinner.

For et år siden undersøkte forsknings­instituttet Fafo omfanget av seksuell trakassering blant medlemmene i hotell og restaurant og innen helse og omsorg, på oppdrag fra Fagforbundet og Fellesforbundet. En av fem hadde opplevd dette i disse bransjene. Tall fra tidsskriftet Sykepleien viser at en av fem sykepleiere har blitt utsatt for seksuell trakassering fra kolleger og ledere, mens en av tre har blitt trakassert av pasienter.

Disse tallene bør ses i sammenheng med noen andre tall: 72 prosent av alle helsefag­arbeiderstillinger utlyst på Finn.no i fjor var deltidsstillinger. Ekstravakter blir nøkkelen til å få en lønn å leve av. Og sammen med deltidskulturen kommer også de midlertidige kontraktene og vikarbyråene. Norske sykehus brukte i perioden 2012 til 2017 over 3,6 milliarder kroner på vikarer, mens kommunene kjøpte tjenester fra bemanningsbyråer for 1,4 milliarder bare i 2016. Ifølge Sveriges jamställdhetsbarometer fra 2015 er det dobbelt så sannsynlig for unge kvinner i arbeiderklasseyrker å bli seksuelt trakassert om de har en midlertidig stilling, framfor en fast.

Det største vikarbyrået i helsesektoren var i 2016 Orange Helse, som solgte tjenester til kommunene for ca. 174 millioner kroner. Orange har blitt kjent for å hente helsefagarbeidere fra Øst-Europa til slaveliknende forhold. Selskapet har forsøkt å skape mest mulig forvirring rundt lønn og fratrekk, men en utregning fra Fagbladet viser at lønna kan være nede i 36 kroner timen. Den tidligere ansatte «Lena» uttaler seg til Fagbladet anonymt, da det står i kontrakten at hun er forpliktet til å tie om alt som kan «lede til uheldige virkninger for ryktet til arbeidsgiver, kunder eller personell» i tre år etter at hun har sluttet i Orange. Selskapet sørget for leiligheten hennes, og hun kunne bli kastet ut på to dagers varsel om hun sa nei til vakter «uten grunn».

Vi kan lese dette opp mot tallene fra Sykepleien som viser at 40,9 prosent av yngre ansatte på sykehjem har opplevd trakassering eller overgrep fra pasienter det siste året. Om «Lena» takket nei til flere enn to vakter fordi hun ble trakassert, sto hun i fare for å stå uten både jobb og bolig nærmest på dagen, med gjeld til arbeidsgiver for norskkurs.

Det er viktig å inkludere hele arbeidslivet når metoo skal gå fra ord til handling. I likhet med forskeren bak Fafos undersøkelse, Mona Bråten, er jeg usikker på hvor bred kampanjen egentlig har vært. Og det er det ingen grunn til. For tallene viser hvor mye kvinner har til felles, enten de jobber i akademia, som operasangere eller som helsefagarbeider. Stikkordet er midlertidighet og med det en større avhengighet av sjefens godvilje og utsatthet for maktmisbruk. Dette er en anerkjennelse som i etterkant av metoo strekker seg langt inn på borgerlig side i politikken.

Likevel fortsetter regjeringen å myke opp arbeidsmiljøloven for mer midlertidighet, og å åpne offentlig sektor for mer bemanningsbyråer. Det fører til den type husmannskontrakt Lena var fanget i, hvor hun var helt overgitt til sjefens vilkårlige makt. Ikke så ulikt livet som skuespiller avhengig av nye oppdrag, når det kommer til stykket.

Kampen for trygge og faste jobber med forutsigbare vilkår hvor ansatte står fritt til å si fra bør derfor være en som forener alle kvinner som er lei av trakassering. For å vinne trenger vi at værelsespiken og helsefagarbeideren føler at saken også angår dem, og at politikere over hele det politiske spekteret som har sett hva usikre jobber fører til, blir med i kampen mot midlertidighet.

ellen.engelstad@manifest.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Kristina Leganger Iversen og Sumaya Jirde Ali skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.43