Klassekampen.no
Mandag 23. april 2018
KONFLIKTFYLTE TIDER: Mens birkebeinerne stred mot baglerne, var det også maktkamper innad i flokkene. Dette ble spesielt tydelig etter kong Sverres død, skriver Hans Jacob Orning. MALERI: PETER NICOLAI ARBO (1831–1892), «KONG SVERRES TOG OVER VOSSEFJELLENE»
I middelalderens samfunn var konflikt en vanlig del av tilværelsen. Maktkamp mellom fraksjoner kunne være en form for balanse.
Kongens død
NØYTRALISERT: Håkon Sverresson sikret seg herredømme over Norge på kort tid, men døde to år etter. Mange mistenkte drap.
Det var ikke alltid de sterkeste kongene som klarte å styre riket på mest effektiv måte.

Middelalder

Da kong Olav 5. døde 17. januar 1991, strømmet folk til Slottsparken og tente lys for å hedre den døde kongen. I middelalderen var kongens død først og fremst knyttet til hemmelighold. Grunnen var at en konges død åpnet for en situasjon der alt kunne skje. I løpet av to år – fra 1202 til 1204 – døde fire norske konger, tre av dem av unaturlige årsaker. Resultatene av deres død var imidlertid høyst forskjellige, og paradoksalt nok var kompliserte tronskifter ofte de mest vellyke på lengre sikt.

Kong Sverres død

9. mars 1202 døde kong Sverre etter et kvart århundre som konge. I Sverres saga framstilles hans død som klimaks på hans styringstid. Kort tid før han gikk bort overgav baglerne seg etter 20 ukers beleiring av berget i Tunsberg og ble Sverres menn. I Håkon Håkonssons saga fødes Håkon to år etter farfarens død, og årene fram til han ble konge i 1217 framstår som et intermesso, slik det også har gjort i norsk historieskrivning.

Den mindre kjente Baglersagaen, som dekker perioden 1202–17, gir et helt annet bilde. Mens Sverres død i hans egen saga fullbyrdet hans kongsgjerning, utgjorde den i Baglersagaen et svært kritisk punkt for birkebeinerne. For det første var baglerflokken slett ikke så knust som Sverres saga ville ha det til. Baglerkongen Inge dominerte store deler av Østlandet, og flokken kontrollerte også Nordvestlandet.

For det andre var kirken en X-faktor. Sverre hadde vært bannsatt av paven i åtte år, og de fleste biskopene hadde forlatt landet og oppsøkt erkebiskop Eirik, som levde i landflyktighet i Danmark. Her hadde de vært en støttespiller for baglerne. Så snart de fikk høre om Sverres død, reiste biskopene tilbake til Norge for å presse gjennom en mer spiselig konge, og da så de neppe for seg en ætling av Sverre.

Selv innad i birkebeinerflokken var spliden sterk. Sverres enkedronning Margrete satte straks etter kongens død kursen mot Götaland, der hun hadde sin slekt. Med seg hadde hun sin datter med Sverre – Kristin. Med en kongsdatter utenlands kunne mye skje.

For birkebeinerne kunne mye gå galt. Umiddelbart etter Sverres død seilte hans søstersønner Håkon Galen og Peter Støyper så raskt de kunne til Nidaros. På veien nektet de å snakke med noen om hva som var skjedd, selv da birkebeinere i Nidaros spurte dem ut. Først da de hadde fått informert Sverres sønn Håkon gikk de videre til de nærmeste mennene, deretter til hirden, og til slutt til folket, for å slippe nyheten om kongens død, og den nye kongen: Håkon Sverresson.

Blått lys for baglerkongen

Håkon og Peter klarte å avverge en intern splittelse. Konsolideringen i sentrum fikk umiddelbare følger utad. Peter Støyper satte kursen mot Oslo, der han klarte å frarøve enkedronningen kongsdatteren. Biskopene så med større velvilje på den nye kongen da han søkte forlik med kirken, etter råd i brev fra sin far. Kirkens menn hadde ingen problemer med å komme til enighet med en konge som gav dem selvråderett over egen organisasjon, eiendommer og lover.

På Helgøya i Mjøsa satt Inge baglerkonge og fikk nyheter om alt dette. Han hadde som (påstått) sønn av Magnus Erlingsson et berettiget håp om at birkebeinerflokken skulle gå i oppløsning, men nå brant det et blått lys for baglerkongen: «Flokken deres minket for hver dag, for alt landsfolket gav seg under kong Håkon. Han var meget vennesæl og avholdt av allmuen.» Resultatet var at noen av baglerne slo seg sammen med lokale bønder og slo kongen i hjel.

En kortvarig suksess

Håkon Sverresson oppnådde i løpet av et halvt års tid et sikrere herredømme over Norge enn det hans far noensinne hadde hatt. Men etter under to år døde han. Baglersagaen gjør Margrete til den store skurken i dette spillet. Etter at hun hadde forsøkt å stikke av til Sverige, kom hun etter innstendige oppfordringer fra Håkon tilbake til Norge. Hun fortsatte imidlertid å klage, og da hun nektet å spise sammen med kongen på julaften satte han foten ned og krevde at hun kom.

Noen få dager senere lå kongen død av forgiftning. Mistanken gikk naturlig nok til enkedronningen, som på julaften hadde uttalt at «Gud kan ennå unne oss at vi ikke blir lenge under dette åket». Så langt gikk det at Margrete ble tvunget til å avlegge en Gudsdom – å bære glødende jern – for å bevise sin uskyld. Prøven feilet, og enkedronningen måtte forlate hirden.

Søstersønner og rivaler

Baglersagaens bilde av en idealkonge og en ond enkedronning holder imidlertid ikke vann, for spenningene innad blant birkebeinerne var på ingen måte over. Margrete hadde lagt sin elsk på Håkon Galen, Sverres søstersønn. Håkon Galen forsvant ikke med Margrete i 1204. Det er umulig å vite om han var innblandet i Håkon Sverressons død, men det er hevet over tvil at han var den som virkelig tjente på kongens død, for han ble en ledende figur.

Samtidig hadde Margrete lagt en annen av Sverres søstersønner, Peter Støyper–mannen som tok hennes datter fra henne med makt, for hat. Peter hadde tidligere stått sammen med Håkon Galen, nå dannet han tydeligvis en motpol.

Denne tautrekkingen kom godt til syne da Sverres fireårige sønnesønn Guttorm nå ble valgt til konge. Håkon Galen ble jarl og landsstyrer, mens Peter Støyper skulle fostre kongen. Som tredjemann ble Inge Bårdsson, Håkons halvbror, satt til å styre Trøndelag. Dermed hadde fraksjoneringen innad i hirden fått et institusjonelt uttrykk. Samme år døde Guttorm, men maktkonstellasjonene forble omtrent de samme: Inge rykket opp til konge, mens Håkon Galen forble jarl og hærleder.

Maktkamp hos baglerne

Også baglerne inngikk i dette maktspillet. I Danmark hadde en ny påstått sønn av Magnus Erlingsson, Erling, meldt seg, i 1203, men han nektet å bli konge så lenge Håkon satt trygt med makten. Etter Håkons død ble Erling tatt til konge.

Men heller ikke innad i baglerflokken var det enighet. Biskop Nikolas Arnesson, sønn av en enkedronning, krevde at nevøen Filippus skulle tas til konge, og hadde en mektig slektning – danskekongen Valdemar, i bakhånd. Da Nikolas ikke fikk støtte, skaffet han seg en nøkkelposisjon som mellomledd mellom Erling og Valdemar. Valdemar kom til Viken, der Erling ble tatt til konge, Filippus ble jarl, og Valdemar var overherre. Som hos birkebeinerne ble ledelsen bygd på en maktbalanse – eller maktkamp–mellom ulike fraksjoner.

Resten av Baglersagaen handler om hvordan birkebeinere og baglere først sloss åpent om makten fram til 1208, da det ble en formell riksdeling. Pantet på forliket var at Sverres datter Kristin omsider fikk en ektemake: baglernes overhode Filippus Simonsson. Riket var delt, men maktspillet fortsatte. Da de to overhodene Inge og Filippus døde med kort tids mellomrom i 1217 var veien banet for en ny maktkamp–mellom Håkon Håkonsson og Skule Bårdsson.

Stabiliserende konflikter

I perioden 1202–04 ser vi konflikter på alle nivåer i samfunnet: mellom kongeriker, landsdeler og flokker, mellom konge og kirke, og innad i flokker. Slike konflikter blir vanligvis sett som et tegn på splittelse, svakhet og uorden. Men dette var ikke et samfunn der én instans som hadde monopol på legitim voldsutøvelse, slik Max Weber definerte en stat. Det fantes ikke ett hierarki som alle aksepterte. Samfunnet var basert på maktkamp og maktbalanse på alle nivåer. Dette skapte utvilsomt mange spenninger, men det sørget også for at ikke én fraksjon eller person ble altfor sterk.

Historikere har definert kampen mellom birkebeinere og baglere som en borgerkrig, som ble avsluttet da Håkon Håkonsson kom til makten. Den tids mennesker så det annerledes. For dem var ikke strid og rivalisering det verste. Det var normalt og på mange måter en god ting, for det sørget for at alle–eller mange–fikk ta del i makten.

Sterke og svake ledere

Sterke ledere som Håkon Sverresson og Håkon Galen virker tiltalende på oss, fordi de var dyktige i å bygge opp sin makt og autoritet. Men det samme gjorde dem til trusler for alle dem som ikke var del av deres nettverk. Begge ble derfor nøytralisert.

Såkalt «svake» konger som Guttorm Sigurdsson eller Inge Bårdsson var paradoksalt nok ofte mer effektive, fordi de maktet – frivillig eller ikke – å balansere ulike fraksjoner mot hverandre. Barnekonger er gode eksempler på dette, men også voksne menn som var mer tilbøyelige til å lytte til sine menn, som Harald Gille og Inge Krokrygg. De har fått en hard dom av historikere for ikke å være sterke nok, men de var i virkeligheten langt dyktigere til å styre enn sine «sterkere» rivaler.

Håkon Galen var to ganger i 1204 på tale som norsk konge. Hver gang foretrakk birkebeinerne å ta en svakere mann til konge. Hvorfor det? Fordi mektige menn hadde en lei tendens til å monopolisere ressurser og maktposisjoner for seg og sine.

h.j.orning@iakh.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.44