Klassekampen.no
Mandag 23. april 2018
Jazz på svenska
LINDSTRÖM: Blant annet en dyktig pianist og steel-gitarist. FOTO: TINA AXELSSON

Album

Johan Lindström Septett

«Music for Empty Halls»

Moserobie Music Productions

HHHHHI

En smule mystisk og underlig, nifst og forlokkende, og på sitt vis vakkert. En virkningsfull sammenstilling av hver for seg slående elementer. Omslagsbildet er passende, egentlig, for å lede oss inn i musikken på Johan Lindström Septetts «Music for Empty Halls», en samling låter av en slags filmatisk karakter hvis blanding av jazz, rock, blues, americana og andre fiffige og odde innspill kan gi lytteren noen av de samme inntrykkene som omslaget.

Multiinstrumentalisten Johan Lindström (gitarer, herunder steel-gitar, piano, perkusjon med mere) har nylig begynt å gi ut musikk under eget navn, men har lang fartstid i svensk musikkliv som studio- og medmusiker, produsent og arrangør innen et forholdsvis bredt spekter av uttrykk. Ja, og som en del av bandet til den gilde saksofonisten og klarinettisten Per Texas Johanson, da.

Allsidig musikalsk bakgrunn, samt lang erfaring som arrangør og produsent, kan være noe av forklaringen på hvorfor «Music for Empty Halls» lyder såpass rikholdig, fyldig og snedig som det gjør. Her er da også velskrevne komposisjoner og ikke minst et knallband til å spille dem. Et aldri så lite stjernelag av Sveriges mer fremoverlente jazzmusikere: nevnte Texas Johanson og Moserobie Music Production-sjef Jonas Kullhammar deler på treblåsansvaret, Mats Äleklint på tromboner, Torbjörn Zetterberg på kontra- og elbass, Jesper Nordenstöm på piano og orgel og Konrad Agnas på trommer.

En gjeng godt vant med å kommunisere i improviserende samspill, men her stødige som påler i mer stringente roller. Dette er for det meste stramt orkestrert med begrensede rom for soloutspill. Dog når slike først kommer inn, som mot slutten av den duvende åpningslåten «Serengeti», så er det effektfullt.

En slags røff, men strigla eleganse preger mye av musikken, fra drømmende og meditative «Dance of the Marble Hearts» til hardkokte «Run», som med sitt tøffe, repetitive bass- og saksofonriff tar et blad fra Henri Mancinis «Peter Gunn». Den slentrende, men bastante fremdriften som ledsager Äleklints ropende trombone i drivende «Endless Europe Boogie» (en Kraftwerk-referanse, muligens) og i noir-aktige «Sleepless Lapsteel», der atmosfærisk americana smelter sammen med heftige jazzriff, eller den buldrende bluesrocken på «March of the Comodos», er bare noen av de mange fascinerende øyeblikkene på et album som fortjener å bli spilt for folk, ikke bare for tomme saler.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.45