Klassekampen.no
Lørdag 21. april 2018
Trykte ­penger: Forlagsdrift.
Skal forfatterne individuelt kunne fram­forhandle spesialvilkår hos forlagene?
Normalkontrakten

Ikke rent sjelden beskyldes forlagsbransjen for å tenke for mye butikk og for lite på litteraturen. Av og til har jeg imidlertid lurt på om storforlagene noen ganger tenker for lite på nettopp forretningsdelen av driften. Et eksempel er den famøse kontrakten daværende konserndirektør i Gyldendal, Geir Mork, ifølge Dagens Næringsliv skal ha inngått med tidligere statsminister Jens Stoltenberg om utgivelsen av sistnevntes selvbiografi fra 2016.

Da det ble kjent at Stoltenberg hadde fått en høyere royaltysats enn andre sak­prosaforfattere får, startet en stor diskusjon om den såkalte normalkontrakten. Denne kontrakten er resultat av en overenskomst mellom Forleggerforeningen og NFF (Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening), og skal sikre forutsigbarhet og like vilkår for alle sakprosaforfattere. Det er mulig Gyldendal tenkte butikk da de gjennom spesialbetingelser sikret seg rettighetene til Stoltenbergs bok, men tenkte de skikkelig over de forretningsmessige konsekvensene?

Som en nokså direkte følge av Stoltenberg-saken ønsker NFF nå nemlig å reforhandle kontraktspunktet om royalty, altså hvor mange prosent av bokkrona som skal tilfalle forfatteren. Sakprosaforfatterne mener Stoltenberg-saken viser at forlagene antagelig har råd til å betale forfatterleddet bedre. Gyldendals kortsiktige kremmerånd kan dermed på lang sikt bli dyr for forlagene.

Et annet ømt punkt for sak­prosaforfatterne er det faktum at de skjønnlitterære forfatterne får to prosent­poeng høyere royalty, og ved høyt salg hele fem prosent­poeng mer. På NFFs årsmøte for to uker siden var nettopp dette gjenstand for en bransjepolitisk panelsamtale mellom forfattere og forlagsrepresentanter (der undertegnede for øvrig var ordstyrer). Forleggerne hevdet at forskjellen mellom royaltysatsene blant annet skyldes at den jevne sakprosautgivelse krever mer forlagsarbeid enn en skjønnlitterær; sakprosaforfatterne mente at sakprosa og skjønnlitteratur bør verdsettes likt.

Dette siste er det lett å være enig i, men det er også her forleggerne har et godt argument: Det handler nettopp om verdi, nærmere bestemt pengeverdi. Forlagsdrift er forretning, og royaltysatsene er basert på kalkyler. Forlagsinnsatsen er selvsagt vidt forskjellig fra utgivelse til utgivelse for både skjønn og sak, men én viktig faktor i kalkylene skiller de to utgivelsesområdene skarpt fra hverandre, nemlig innkjøpsordningen til bibliotekene. Der innkjøp av skjønnlitteratur er nærmest automatisk og dermed en sikker inntekt for forlagene, er ordningen for sakprosa svært begrenset og uforutsigbar. En utvidet innkjøpsordning for sakprosa ville med andre ord ha vært en udiskutabel fordel for både forfattere, forlag og lesere som benytter bibliotekene.

Panelet diskuterte også hvordan royaltysatsen skal forstås: Er det en fast sats, eller er den en minimumssats, slik at enhver forfatter i likhet med Stoltenberg kan forsøke å kreve mer?

Mens forfatterne var tilbøyelige til å ønske forhandlings­­muligheter, var det paradoksalt nok kremmerne som forsvarte solidaritetstanken i de kollektive avtalene, der kjendisforfattere og utviklere av læreverk i de store skolefagene – med potensiell millionomsetning – forventes å nøye seg med samme sats som forfattere av intrikate filosofiske drøftelser og forskningsstudier for spesielt interesserte.

Her er det mulig NFF bør ta en prat med sine medlemmer om hvilken vei de skal gå som fagforening og interesse­organisasjon. Normal­kontraktene er en av de viktigste stabilisatorene i det litterære systemet, og som Stoltenberg-saken illustrerer, kan det skape store konsekvenser å svekke den.

bjorn.ivar.fyksen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.37