Klassekampen.no
Lørdag 21. april 2018
Vi forstår stadig mindre av hverandres virkelighet.
Alle som vil, kan se ulikheten vokse. Men vil vi se?
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

I en episode av TV-serien Sopranos reiser mafia-capoen Christopher Moltisanti til Hollywood for å selge inn et heller tvilsomt filmprosjekt. Avtalen går selvsagt skeis, men undervegs oppdager Moltisanti at de høyest gasjerte stjernene i filmhovedstaden jevnlig blir invitert på «shoppingturer» hvor de får plukke med seg luksusvarer til en verdi av flerfoldige tusener, aldeles gratis. Skurken, som ellers lever av å gå over lik for korrupsjon og bedrag i millionklassen, lar seg sjokkere over at slike ordninger ikke bare finnes, men at de skamløst tildeles de som trenger det absolutt minst.

Det hele ender i en kostelig scene hvor Moltisanti og hans kompanjong raner filmstjernen Lauren Bacall for noe som på avstand ser ut som en gedigen fruktkurv, men som etter alt å dømme inneholder gaver i titusenkronersklassen. Viktigere er det at episoden avslører hvor viktig det er for den bestående samfunnsordenen at vi bare har begrenset mengde informasjon om hvordan privilegier er fordelt.

Noe av det første den blåblå regjeringen gjorde da den kom til makten i 2013, var å begrense innsynet i skattelistene. Etter endringene er det fortsatt mulig å sjekke hvor mye naboen, kollegaen eller sjefen tjener, men ikke uten at man legger igjen visittkortet sitt i form av innlogging på Altinn.

Tiltaket, som var begrunnet i hensynet til personvern, var særdeles effektfullt: Allerede det første året etter at det ble innført, falt søket i listene som en stein, med hele 89 prosent. Det er ikke overraskende. Å stille spørsmål og å ville vite er også former for konfrontasjon, og de fleste setter nok forholdet til kollegaen eller styrelederen i borettslaget høyere enn ønsket om innsyn i deler av vedkommendes privatøkonomi.

Men det er ikke bare personvernet som har blitt styrket. Begrensningen i innsynet i skattelistene var et strategisk sjakktrekk, fordi det la til rette for at forskjellene i samfunnet skulle kunne fortsette å øke, og i enda større tempo, samtidig som mulighetene for å finne ut hvordan dette slo ut på hver enkelt arbeidsplass og i hvert enkelt lokalsamfunn, ble redusert.

Det er blitt skrevet atskillige spaltemeter om hvordan oppsplittingen av offentligheten øker kløftene mellom ulike kulturer. Mindre snakkes det om hvordan dette, kombinert med de økte klasseskillene, fører til at vi mister innsikt i andres økonomiske hverdag, og dermed også forstår mindre av den virkeligheten vi selv lever i. I et mye delt innlegg i Aftenposten 17. april trekker forfatter Birger Emanuelsen frem en rekke eksempler på folk i privilegerte og ofte godt betalte stillinger som tilsynelatende er blinde for forskjellene som finnes rett foran nesa på dem: Det er tenketankjuristen som legger ut om sin egen hektiske hverdag, samme uke som hans kollegaer moraliserer over folk i helsesektoren som velger å jobbe deltid. Det er den politiske kommentatoren som uttrykker sin misnøye med den offentlige legevakta og bedyrer at hen neste gang vil velge den private, uten å reflektere over at vi har fått et delt helsevesen, og det er kulturarbeideren i skrivepermisjon som klager over støyen fra renholderne på biblioteket.

Man trenger ikke økonomer for å peke på den store ulikheten – alle som vil, kan se med det blotte øye at den vokser, ifølge ulikhetsguru Thomas Piketty. Han har helt rett, men nettopp det å ville er et stikkord her. En rapport som den svenske tenketanken Katalys publiserte for et par måneder siden, viste nemlig at bare fem prosent av dem som uttalte seg på en av de offentlig finansierte TV-kanalene i Sverige, kunne sies å representere arbeiderklassen, og det til tross for at arbeiderklassen utgjør rundt halvparten av befolkningen. Folk med lavere og midlere inntekter er grovt underrepresentert i den offentlige samtalen, og i den grad de finnes, er det oftest som caser i dokusåper som Luksusfellen eller Ullared.

Blindheten som Emanuelsen beskriver ville ikke vært så farlig dersom den ikke hadde hatt så store konsekvenser. Det er nemlig denne blindheten som gjør at et håndballag kan be de unge spillerne sine kjøpe en ny ball til kr 700 innen neste dag, og en klatreklubb ikke engang kommer på at de bør gi foreldre muligheten til å betale i flere omganger når de sender ut fakturaer på 4000 kroner (begge ferske eksempler fra min relativt betalingsdyktige, men ikke mindre sjokkerte omgangskrets). Og det er dette som gjør at prisen på skolefritidsordningen og barnehageplassene kan økes litt etter litt, at barnetrygden ikke har blitt justert på over tjue år, eller at gräddosten som før jul kostet 39,90 på Rema, nå koster 46,90 – knapt uten at det blir omtalt.

For de av oss som har gode lønninger, er dette småpenger. For andre er dette forskjellen på om de har råd til å delta i en fritidsaktivitet eller reise på ferie om sommeren, eller om de må bli hjemme, slik Arne Foskum nylig beskrev i et leserinnlegg i Klassekampen.

Usynliggjøring er et forferdelig maktmiddel. Ikke bare ugyldiggjør det argumenter ved å avvise dem før de i det hele tatt er fremført; det får også avsenderen til å føle seg dum og overflødig. Det overfører skam fra dem som burde skamme seg, til de som ikke har makt til å stå imot. Og som et klokt menneske sa til meg en gang: Den som skammer seg, er alltid feil person.

sandra.lillebo@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.37