Klassekampen.no
Fredag 20. april 2018
ASYL
Ingen vei tilbake
SØKTE ASYL: Som tjueåring kom Nuray Yildirim til Norge. Før det hadde hun levd under jorda i to år.
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

I april er det 20 år siden norsk-kurdiske Nuray Yildirim Gulles­tad landet på Fornebu med en syrisk sjokolade­eske som sin eneste bagasje.

I 1998 søkte den 20 år gamle Nuray Yildirim Gullestad asyl hos FN i Damaskus, det nærmeste FN-kontoret utenfor Tyrkia og reiste til Norge for å starte et helt nytt liv. En sjokolade­eske med bilder, tegninger og kassetter var alt hun hadde med seg. Det nye livet utfoldet seg i Bodø, Sandefjord, Oslo og Bergen.

Hun ler mens hun tar sjokolade­esken opp på bordet.

– Jeg legger den her, for å sette stemningen.

Jeg turte ikke se på den i mange år. Nettopp fordi det lå mye oppi den som jeg måtte ta oppgjør med.

– Du reiste lett?

– Bagasjen var jo fysisk veldig lett. Men likevel ganske tung. Før fly­reisen ble det kjøpt inn nye klær. Jeg hadde bare noen fillete klær jeg hadde gått med i et helt år. Disse klærne kunne jeg ikke reise i, så min danske advokat kjøpte meg nye klær og ga meg denne sjokolade­esken.

Fakta:

NURAY YILDIRIM GULLESTAD

Alder: 39 år.

Sivilstand: Singel. Mor til en sønn.

Tittel: Leder for Pen Avdeling Vestlandet og seniorrådgiver i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi).

Hvor er du i livet?

– Er der hvor jeg endelig har akseptert meg selv for den jeg er.

PÅ SPARKET

Hvilken bok leser du nå?

– «Authoritarian Politics in Turkey» av Bahar Baser & Ahmet Erdi Ozturk, og «The New Sultan: Erdogan and the Crisis of Modern Turkey» av Soner Cagaptay.

Hva ser du på?

– Har ikke tv, men ser på serier inni­mellom. Hekta på «Le Bureau» og følger med på serien «Heimebane».

Hva slags musikk liker du?

– Har hørt mye på Arcade Fires siste plate de siste månedene. Har også oppdaget mye kul kurdisk, persisk og tyrkisk musikk.

Gikk under jorda

Yildirim vokste opp i en idyllisk badeby i Mudanya i nordvest Tyrkia. Men noe var ikke som det skulle. Hun merket tidlig at som den eneste kurdiske familien i et tyrkisk nabolag, måtte hun skjule sitt kurdiske opphav. Foreldrene kunne ikke snakke kurdisk ute.

– Når man har den bakgrunnen jeg har, er man dømt til å bli politisk engasjert. Med en gang jeg sier hvor jeg kommer fra, så legger folk noe i det.

Yildirims familie har bakgrunn fra Dersim, en beryktet provins i den østlige delen av dagens Tyrkia. Det har vært mye opprør både før og etter folkemordet i 1938, da folk ble tvangsflyttet og nærmere 15.000 mennesker ble drept.

– Tyrkiske myndigheter førte en assimilasjonspolitikk som gikk ut på at alle måtte snakke tyrkisk og glemme sin kurdiske identitet, spesielt etter opprøret. I tillegg var ikke vi sunni-muslimer. Vi var alevitter, og ble ekskludert fra det religiøse fellesskapet. Oppå alt dette er jeg fra en fattig arbeiderklasse­familie. Mine foreldre stakk av til Vest-Tyrkia for å kunne få gifte seg med hverandre og starte på nytt, sier hun.

Dermed vokste Yildirim opp i en veldig tyrkisk bydel. Det førte til at hun etter hvert begynte å stille seg eksistensielle spørsmål.

– Det er kanskje ikke ulikt det mange andregenerasjons-innvandrere i Norge gjør. Man lever i én virkelighet hjemme og en annen ute. Uansett hvor hardt jeg prøvde å passe inn, så følte jeg meg annerledes. Hvorfor er jeg her? Hvorfor må vi bo her? Hvorfor må vi skjule hvem vi er? Dette fikk jeg mer svar på når jeg reiste fra mine foreldre til universitetet og møtte et enormt mangfold av studenter.

På universitetet traff hun andre med lignende historier. Hun ble politisk aktiv og opplevde dette som farlig.

– Dette var på nittitallet, en mørk tid i tyrkisk historie. Det var store demonstrasjoner og store arrestasjoner. Uka før jeg dro fra landet, døde en jeg studerte med i en sultestreik i fengselet. Kurdere ble undertrykket, spesielt om man tilhørte venstresida, sier hun.

– Jeg bare ventet på å få pass, så jeg kunne dra. Jeg kunne ikke fortelle foreldrene mine om at jeg skulle reise bort, så jeg sa at jeg skulle ta en eksamen. I realiteten var jeg i et annet land allerede samme kveld.

Samme kveld ringte hun hjem til familien og fortalte dem at hun hadde reist. Og at de ikke måtte stille flere spørsmål.

– Jeg ble med i en sosialistisk bevegelse og gikk under jorda i to år. Men så bestemte jeg meg for å komme ut i lyset igjen. Og da kunne jeg ikke dra tilbake til Tyrkia. Der ville jeg blitt fengslet.

Ville gjøre mer

Når Yildirim så studenter bli banket opp på universitetet, demonstrerte hun. Men hun opplevde også at hun måtte gjøre mer.

Du ble aktiv i en venstreradikal bevegelse som var godt organisert på universitetene. Kan du fortelle litt om disse årene?

– Det var et stort steg for meg å gå inn i det miljøet. Vi leste mye, og det var veldig strukturerte dager, en ny livsstil. Vi sto opp tidlig for å trene. Vi måtte granske oss selv og kvitte oss med de dårlige vanene som kunne stå i veien for revolusjonen. Jeg lærte mye om de strukturelle grunnene til at jeg hadde måttet skjule at jeg var kurder, og om myndighetenes assimilerings­politikk.

– Men du tenkte at du skulle i krig?

– Jeg tenkte i hvert fall at det ikke var noen vei tilbake og at jeg kunne ofre livet hvis jeg måtte.

Yildirim blir unnvikende når jeg spør om krig. Hun er usikker på hvordan hun skal ordlegge seg.

– Vi måtte være både mentalt og fysisk forberedt hvis vi ble angrepet. Men vi jobbet mest med å styrke vår ideologi gjennom å lese mye. Vi leste klassiske verk om sosialismen: Max Weber, Karl Marx og kurdernes historie.

– Hvordan ser du tilbake på denne tida?

– Jeg hadde aldri blitt den personen jeg er, hadde det ikke vært for denne tiden. Det var to av de mest energiske og viktigste årene i mitt liv. Jeg hadde troen på at jeg kunne redde verden, og den selvtilliten hjalp meg mye seinere i livet.

Skyldfølelse

Etter et par år gikk Yildirim ut av bevegelsen. Det førte til mye dårlig samvittighet, men ikke til anger.

– Jeg valgte å dra for å bli revolusjonær. Det ble jeg ikke. Jeg har tatt mange tunge avgjørelser i livet, og vært mye alene, men jeg har heldigvis ikke kjent så mye anger. Det største bryet i livet var å skulle forlate kameratene mine, og det er den skyldfølelsen som har spist meg opp innenfra opp gjennom årene. Men jeg er jo skrudd sammen slik at istedenfor å bruke hodet, har jeg alltid fulgt hjertet framfor alt. Hjertet mitt har tatt feil en del ganger, men jeg går raskt videre. Det er nok fordi jeg alltid har levd med følelsen av at «i morgen dør jeg». Den dødsangsten har fulgt meg helt siden jeg først reiste fra Tyrkia og har fungert som en drivkraft til å gripe dagen.

Kontakt med familien

I to år gikk Yildirim uten å ha kontakt med foreldrene sine. Etter at hun kom ut av bevegelsen, ringte hun dem. De trodde ikke det var datteren som ringte, men at det var tyrkisk politi som prøvde å lure dem.

– De kjente ikke igjen stemmen. Jeg måtte ramse opp barndoms­minner. De var jo veldig sinte på meg, de trodde jeg var død.

– Du har jo blitt mor selv. Kan du forstå redselen og sinnet?

– Mamma har sagt at «først når du blir mor, kan du forstå smerten jeg følte». Hun hadde et poeng. Jeg har blitt en skikkelig hønemor også!

– Hva slags forventninger hadde du til Norge og livet her?

– Jeg hadde ingen forventninger, og jeg visste ikke om jeg ville leve eller dø. Jeg så ikke for meg at jeg kunne få en ny begynnelse. Fra starten min i Norge kan jeg huske at jeg sleit med å sove og hadde norskkurs klokka åtte hver dag. Det var vanskelig å få spørsmål som «hvor kommer du fra?» og «hva gjør du her?». Jeg hadde jo en historie som jeg følte jeg måtte skjule.

Sakte, men sikkert, gikk det seg likevel til for Yildirim. Hun lærte seg norsk, fikk studiekompetanse og studerte sosialantropologi. Nå skriver hun ferdig masteren sin om tyrkiske journalister og ytringsfrihet mens hun er rådgiver i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Hun er dessuten leder for Pen Avdeling Vestlandet. I høst har hun lyst til å lage et en-kvinne-show om livet sitt.

– Før turte jeg ikke å drømme noe som helst. Jeg er en person som styres mye av pliktfølelse. Så alt det jeg tilsynelatende har oppnådd, har jeg egentlig gjort for å bruke det til det beste for samfunnet. Men det bor en historieforteller i meg. Så nå vil jeg bli bedre til å fortelle historier. Jeg vet også om mange kvinner som venter på at deres historier skal bli fortalt. Inkludert min egen mor.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.29