Klassekampen.no
Fredag 20. april 2018
FALSKT HÅP: Å flytte tilskudd fra produksjon til areal vil ikke få virkningene Alliansen håper på, skriver Øystein Heggdal. FOTO: VIDAR RUUD/NTB SCANPIX
Ideene til Alliansen for ny landbrukspolitikk er verken nye eller lovende.
Allianse på jordet

Det er ikke ofte det kommer nye ideer og tanker inn i debatten om hvordan landbrukspolitikken i Norge skal utformes. I hovedsak er det menn med Ås-bakgrunn (meg selv) som krangler med Bondelaget som krangler med politikerne som krangler med bøndene om hvilken dato sauer skal telles for å få tilskudd. Utover det er vi stort sett enige, med mindre genmodifisering eller økologisk landbruk nevnes. Derfor er det veldig gøy når den nye paraplyorganisasjonen Alliansen for ny landbrukspolitikk kommer inn med tilsynelatende helt nye ideer for hvordan landbrukspolitikken skal utformes.

Grovt sett vil Alliansen ha mer tilskudd per areal, og mindre tilskudd per produsert enhet. De vil at kraftfôr-prisen skal økes for å gjøre norske grasavlinger relativt sett billigere, noe som igjen vil føre til mer beite og mer bruk av arealer i Norge. Politikken som føres nå gir gjengroing og økt bruk av arealer i utlandet gjennom importert kraftfôr. Jordbruk er bruk av jord, skriver de. Problemet er at ideene verken er nye eller fungerer.

For vi veit hva som skjer når penger flyttes fra å produsere noe, og over på en flat sats for areal. Norske kornarealer nådde sin topp i 1991 med nesten 3,7 millioner dekar, opp fra 2,5 millioner dekar på slutten av 60-tallet. Vi flyttet melk-, sau og storfeproduksjonen ut av flatbygdene i Trøndelag og Østlandet, og økte kornproduksjonen i de områdene der det var mulig. Avling per dekar økte jevnt siden slutten av 1800-tallet og lå på rundt 400 kilo per dekar.

Men i 1989 kom det en omlegging i politikken, med nettopp løsningen som Alliansen etterspør: Avregningsprisen per kilo korn ble redusert, og i stedet ble det innført et flatt arealtilskudd. I stedet for at over 90 prosent av inntekta til kornprodusenten kom som følge av det som ble produsert, kom plutselig mellom to tredjedeler og halvparten som overføring fra staten. Siden den gang har det norske kornarealet gått ned med 800.000 dekar, og avlingene har stått bom stille på 400 kilo per dekar.

Mye av dette kornet går til kraftfôr som Alliansen altså mener er for billig. Problemet er bare at kraftfôr ikke på noe vis er billig. Kraftfôret til melkekyr koster i dag rett under fire kroner per kilo. En lik energimengde gras som høstes i rundballer eller silo koster, ifølge tall fra 200 gårdsbruk Tine har analysert, i gjennomsnitt 2,70 kroner. Og når kua er ute på beite og er sin egen fôrhøster, koster samme energimengde mellom 80 øre og to kroner. Oppå det kommer det et beitetilskudd som reduserer kostnadene med ytterligere 30–40 prosent.

Inni disse tallene gjemmer det seg selvsagt enorme variasjoner. Noen klarer å høste gras i rundballer til halvannen krone, mens andre havner på over fem kroner. Variasjonene kommer fra arrondering på åkeren, klimatiske forhold, forskjellige høstelinjer, avling per areal og kvaliteten på avlingen. Det vil også variere helt ekstremt hvor «billig» fôret på beite er. Om det er store tap av dyr på beite, enten til rovdyr eller av andre årsaker, vil det være en kostnad som må tillegges. Plutselig blir de billige beiteressursene ganske dyre, og selvsagt kraftfôr relativt sett billig.

Mitt største ankepunkt mot tilskudd per areal er at det skjer noe inni hodet til oss mennesker når vi ikke blir premiert for det vi faktisk lager. For hvorfor skal vi kjøpe inn dyre innsatsfaktorer som såfrø, gjødsel, plantevernmidler, maskiner og bruke tid og risikere penger på å produsere flere kilo korn når mye av inntekta er garantert over statsbudsjettet? Hvorfor bruke penger på drenering, vanningsanlegg, kalking og å holde driftsapparatet og jorda i hevd når tilskuddene betales ut per arealenhet uansett?

Siden absolutt ingen har spurt meg om hva som bør gjøres med norsk landbrukspolitikk skal jeg forsøke å oppsummere det her. Jeg skal gi Alliansen litt rett. Vi har vært altfor opptatt av husdyrproduksjon i de siste 25 årene, på bekostning av planteproduksjon. Vi kan ikke være kjent med å ha 400 kilo korn i snitt per dekar, og grasavlingene er også altfor lave. Arealtilskudd burde flyttes over på tilskudd for produksjonsfremmende tiltak som grøfting, kalking, presisjonsutstyr, vanningsanlegg og nydyrking. Til de som faktisk gjør noe. Da vil vi igjen få fokuset i planteproduksjon der det hører hjemme; produsere planter. For å låne et uttrykk fra Alliansen; planteproduksjon er produksjon av planter. Ikke av tilskudd.

oystein.heggdal@gmail.com

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.30