Klassekampen.no
Torsdag 19. april 2018
SKREDFARE: Alpene opplevde den verste snøvinteren på lenge. Landsbyer og feriesteder ble avstengt, og snøras har tatt flere liv. Her fra Zinal i Sveits, der et område ble stengt i januar på grunn av for mye snø. FOTO: FABRICE COFFRINI, AFP/NTB SCANPIX
I Alpene har kryosfæren gitt muligheter for landbruk og turisme. Men etter hvert som det blir varmere, kan isen og snøen bli farlige.
Den gavmilde, farlige snøen
For lite snø, for mye snø; Alpene opplever flere typer destabilisering – samtidig.

Geografi

Kryosfæren – den delen av kloden der vann har frosset til is, snø og permafrost – er i bevegelse. I Norge i vinter har bygder blitt sperret inne, landet er blitt delt i to flere steder, og snøras har gjort skiturer til en risikosport. Men dette skjer ikke bare i Norge: Også Alpene har denne vinteren vært preget av ulykker.

Jeg hadde ventet å se mye snø da jeg nylig var i Sveits. Det var jo den verste snøvinteren på lenge i Alpene: Nesten hver dag var det meldinger om landsbyer som var avstengt, og om turister som måtte hentes med helikopter. 10.000 turister satt strandet i de italienske alpene. Feriebyen Zermatt ved Matterhorn var avstengt. Og det kom stadige meldinger om snøskred som tok liv. Bare i Frankrike hadde det allerede vært 20 dødsfall grunnet snøras. Mange av rasene var kommet der vante fjellførere ikke hadde hørt om ras tidligere. Til og med det årlige rikmannstreffet i Davos sto en stund i fare.

Så hvor ble det av snøen? Jeg var jo kommet til Sveits? Det var hit til og med norske skiløpere reiste for å trene når snøen uteble i Norge. Men selv et godt stykke inn i Alpeland, i Berner Oberland, var slett ingen snø å se.

Fakta:

Kryosfære i endring:

• Kryosfæren er en betegnelse på den frosne delen av jordens overflate, der vann finnes i fast form som isbreer, snødekke, tele, permafrost, havis og islagte innsjøer.

• De globale klimaendringene setter også kryosfæren i bevegelse. Det gir økt fare for snøskred, steinras og flom.

• I Alpene har det vært flere ulykker denne vinteren. I Frankrike har snøras tatt over 20 liv. Den kjente feriebyen Zermatt i Sveits ble avstengt på grunn av skredfare.

Skiløyper og ost

Snøen måtte nok likevel være her et sted, lenger oppe i høyden, tenkte jeg, for ellers hadde ikke gatene i Interlaken vært fulle av asiatiske turister kledd i skiantrekk. I andre deler av verden er fremdeles kryosfæren noe som ligger langt vekke, og som ikke så mange kommer i berøring med. Men her i Sveits er den ekstremt tilgjengelig: Man flyr inn til jernbaner som tar deg langt opp i fjellene, som for eksempel banen opp til Jungfraujoch, Europas høyest beliggende jernbanestasjon med sine 3454 meter over havet, og fantastiske utsikter, blant annet over den største breen i Alpene, Aletsch.

Det er ikke bare turister som kommer i befatning med kryosfæren her: I bakkene og dalene opp mot fjellene har bønder i hundrevis av år ryddet skog og kratt og skapt beitemarker, for geiter, sauer og ikke minst kyr.

Her produseres det melk og melkeprodukter. Den sveitsiske osten er vel kjent og melkepulver selges verden over, ikke minst gjennom Nestle, det sveitsiske konsernet som er blitt verdens største på næringsmidler. Grunnlaget for dette ble lagt i fjellbeitene, vannet av smeltevann fra snø og breer.

Uforutsigbart vær

Men i Alpene, som ellers på kloden, er kryosfæren i bevegelse. Isbreene er i rask tilbakegang, noe som skaper ustabilitet: Når deler av breene sprekker opp, kan dette forårsake oppdemminger, med påfølgende styrtflommer eller ras. Også snødekket endres: Breforskeren Samuel Nussbaumer, som var oppvokst i Bern, fortalte meg at han som barn lekte i snøen i gatene der. Da gikk snøgrensen på den høyden Bern lå på, rundt 500 meter. Men nå var den på nesten 1000 meter. Så derfor var det ingen snø å se i Bern. På sørsiden kunne det derimot komme masse, men slikt var blitt vanskelig å forutsi, nå som været skiftet mellom ekstremer. Dermed ble snøen liggende lagdelt, og snørasene ble utløst ikke bare av snøfall, men også av plutselige varmeperioder.

Når jorda raser sammen

Snøras er man imidlertid vant med i Sveits. Det som er nytt, er at berggrunnen ikke er så stabil som den pleidde å være. I august 2017 ble åtte mennesker tatt av et jordras i Val Bondasca, i det sørøstlige Sveits. Det var rundt fire millioner kubikkmeter med stein og jord som raste over landsbyen Bondo nær den italienske grensen. Hundre mennesker måtte evakueres, mange med helikopter. Et liknende ras i samme område, i Val Bregaglia, var så stort at det ga utslag på tre på jordskjelvskalaen. Grunnen til at slike ras nå inntreffer oftere, er at permafrosten, det frosne laget øverst i berggrunnen og jorden, nå periodevis tiner opp. Vekslinger mellom frossen og opptint tilstand lager sprekker, som smeltevann renner inn i, og når dette vannet igjen fryser til, utvides sprekkene. Resultatet blir en stadig mer ustabil grunn.

Alpene opplever med andre ord flere typer destabilisering – samtidig. Selv om det totalt sett blir mindre snø, fordi snøgrensen flytter oppover, blir snøfallene mer voldsomme, og raske skiftninger i temperaturen utløser flere snøras. Isbreene smelter, og brekker mange steder opp, noe som kan utløse flom og ras. Og det at permafrosten tiner skaper jord- og steinras.

Som elver i sakte kino

Det som gjør bildet ekstra vanskelig, er at disse effektene forsterker hverandre, forklarer Martin Hoelzle, som leder en gruppe kryosfæreforskere på Universitetet i Fribourg. Her holder flere forskere øye med hvordan breene og permafrosten i Alpene utvikler seg, en jobb som i Sveits har langt mer enn akademisk interesse.

Breene i Sveits har vært overvåket siden 1880. Da begynte man med årlige målinger av breenes lengde. Senere har man utvidet overvåkingen til også å omfatte hastighet (aktive breer er som elver i sakte kino), temperatur, areal, volum, og ikke minst: massebalansen. Det siste er som et regnskap: Hvorvidt breen vokser eller minker avgjøres av «overskuddet»: hvor mye snø som kommer til i løpet av et år, minus hvor mye is som smelter og forsvinner.

Breenes regnskap

Det er i hovedsak to forhold som avgjør massebalansen: hvor mye nedbør som faller om vinteren, og lufttemperaturen om sommeren. I de årene der tilførselen av ny is overgår nedsmeltingen, vil isbreen vokse – og omvendt. Dette har variert gjennom historien: I «Den lille istiden», fra cirka 1350 til 1850, var det lenge et overskudd, slik at breene vokste, noen ganger så mye at landsbyer måtte fraflyttes.

Men siden 1980 har breene krympet raskt, i hovedsak fordi sommertemperaturen har steget: Siden 1980 har det vært én sommer med middeltemperatur under normalen, alle andre somre vært varmere enn normalt, med noen ekstreme utslag, i 2003 og 2015.

Når det gjelder nedbøren, har den variert sterkt nord og sør for Alpene, med mer snøfall på sørsiden, men på grunn av temperaturøkningen har likevel breene minket på begge sider. Alpenes største isbre, Aletsch, ble 53,5 meter kortere i 2014/15. Også Rhone-breen, den viktigste vannkilden for elven Rhone ble en god del kortere disse årene. Bresmeltingen skaper risikoer og problemer for mange lokalsamfunn, og også for viktige næringer som turisme og landbruk. Sveits har bygd opp store infrastrukturprosjekter med jernbaner og gondolbaner i nærheten av breer og til og med innpå dem. Har man tatt høyde for hva som kan skje med disse når breene begynner å sprekke opp?

Den usynlige isen

Forskerne i Fribourg var også opptatt av de situasjonene som kan oppsto når bresmelting eller ustabil permafrost kan forårsake oppdemminger av breelver, som senere sprenges, med flommer og ras som resultat. Slikt kan bli mer vanlig når klimaet svinger mer heftig enn før. Mens breene er synlige, og greie å overvåke, er det noe annet med permafrosten, som ikke er så lett å observere. I Alpene finnes det mye av den, blant annet i form av steinbreer, breer som ved første øyekast kan se ut som rester av et steinras, men som har store mengder frosset vann inne i seg. Mens systematisk overvåking av breene går tilbake til 1880, begynte man først i 1999 med noe tilsvarende for permafrosten.

Her har man derfor et mer usikkert bilde, men alt tyder på at også permafrosten er på tilbakegang. Ikke bare på grunn av økningen i lufttemperatur: For permafrosten er de stadig mer ekstreme vekslingene i temperatur og nedbør en enda viktigere faktor enn den er for breene. Når smeltevann siver inn i sprekkene, for så å fryse til, får dette berggrunnen til å sprekke opp, og steiner og grus settes i bevegelse.

En farlig nabo

For Sveits har kryosfæren vært gavmild, og gitt muligheter for landbruk og turisme. Men den kan også være en farlig nabo, som man har sett i vinter – og sannsynligvis vil se mer av i årene framover.

viten@klassekampen.no