Klassekampen.no
Torsdag 19. april 2018
HARD KOST: Utdelinga av Nobels fredspris til Martin Luther King Jr. provoserte mange høyrekrefter i USA, skriver Øyvind T. Gulliksen. Og det han hadde å si om USA i sine taler var hardt å svelge for mange nordmenn. Her mottar King prisen i Oslo. FOTO: AP/NTB SCANPIX
Fredspristalene i 1964 markerte et skifte i Martin Luther Kings virke.
En profet i Oslo

I år er det femti år sia Martin Luther King, Jr. blei myrda. Fleire av talene hans har fått plass i amerikansk teksthistorie. Det gjelder også talene han holdt i Oslo da han tok imot fredsprisen, i desember 1964. Oslo markerte et skifte i Kings virke. Afro-amerikanernes situasjon var alltid i sentrum for ham, men etter at han fikk fredsprisen, fokuserte han stadig meir på verdens fattige og undertrykte, enten det var i sørstatene i USA, Afrika, eller i Vietnam. Han avslutta Nobel-foredraget i Oslo med visjonen om samhold mellom folkeslag, religioner og nasjoner.

Kanskje var det lettere for ham å legge fram dette budskapet for tilhørerne i Oslo enn i Washington D. C.?

Det var en tydelig sliten Martin Luther King som talte i Oslo i 1964. Han snakka seint og med ettertrykk. Ikke en eneste gang under sine taler smilte han til forsamlinga. Coretta Scott King må ha kjent opplevinga i Oslo som et vendepunkt, for hun begynte den seinere minneboka si med fredsprisen i Oslo. I Norge, skreiv hun, slapp de å være så anspente.

Like før han kom til Oslo hadde King hatt et vrient møte med J. Edgar Hoover, sjefen for FBI. Hoover motarbeida King på alle felt, kalte han en løgner og beskyldte han for å ha kommunistiske sympatier. Da Hoover hørte om vedtaket fra Nobel-komiteen, skal han ha sagt at King aldri skulle ha fått prisen. På vei til Oslo blei King først ydmyka på FBI-kontoret i heimlandet, og deretter oppglødd av å holde preken i St. Paul-katedralen i London. Han talte i Oslo med begge disse opplevelsene i kroppen.

Fakta:

Et fredsprisbesøk:

• I 1964 mottok Martin Luther King Jr. Nobels fredspris, og i desember samme år besøkte han Oslo i forbindelse med prisutdelinga.

• Talene King holdt i Oslo var en vekker for mange nordmenn om amerikanske samfunnsforhold, skriver Øyvind T. Gulliksen i denne teksten. Samtidig var Oslo kanskje et vendepunkt for King.

Om forfatteren:

• Øyvind T. Gulliksen er professor emeritus i amerikansk litteratur og kultur ved Høgskolen i Telemark.

Det er ingen tvil om at Nobel-komiteen hadde gjort et dristig valg. Det provoserte mange høgrekrefter i USA. Fleire ganger i Oslo understreka King at dette egentlig ikke var en pris til han sjøl, men til heile den samla borgerrettsbevegelsen. Noe av det han sa må likevel ha virka underlig på den feststemte forsamlinga. For her var en amerikansk prest som snakka om «creative battle», om fattigdom og klassekamp.

Mange nordmenn hadde et anna bilde av amerikansk samfunnsliv enn det de fikk høre av King. I sine Oslo-taler viste han til frigjøringa fra kolonialisme i afrikanske land og India som inspirasjon i kampen for de svartes rettigheter i USA. Det vil si at for King måtte kampen mot kolonialismen føres videre internt, i det landet som nesten to hundre år før var grunnlagt på et oppgjør med britisk kolonialisme! Han så Thomas Jeffersons uavhengighetserklæring som et godt oppgjør, på papiret, men amerikansk praksis hadde vært en annen.

Det er dette som er det radikale i Martin Luther Kings USA-kritikk: Landet var ideologisk definert på anti-kolonialisme, men det videreførte likevel, særlig i sørstatene, mønstre fra kolonitida. Dette var for hard kost for mange politikere.

Forsamlinga i Oslo skjønte nok heller ikke rekkevidda av det han sa, for i norsk skole var vi den gang opplært i at USA var grunnlagt på kamp mot kolonialisme. King visste at presidentene Kennedy og Johnson måtte bli pressa til å forstå alvoret av de svartes kamp. Han sto fjernt fra amerikansk individualisme. En virkeliggjorde seg sjøl ved deltaking i den kollektive bevegelsen som borgerrettskampen var. I dag er mye av denne samfunnskritikken hans dessverre blitt borte fra minnefeiringa av Martin Luther King.

Kings stil var også uvant for et norsk publikum. I takketalene hans i Oslo brukes protestantisk retorikk som samfunnsanalyse og etikk. Det var sjelden kost for alle som hørte ham. Bibelske bilder var naturlig innvevd i det han sa. Tre ting måtte bekjempes: rasisme, fattigdom og militarisme. De fattige og eiendomsløse var «Guds barn». Han minte forsamlinga om Moses, og så kunne han plutselig, og uten forklaringer, si at de svarte hadde nå gått gjennom Det røde hav og forlatt Farao! Fortellingen fra Det gamle testamente blei dermed nåtidig, politisk, afro-amerikansk og anti-kolonialistisk. «Let my people go».

Han blanda dagligspråk og liturgi. De mange of-konstruksjonene hans var som tatt ut av profetbøkene i Kings James’ bibel, der det konkrete står til det abstrakte, som «the crooked places of prejudice» og «the dark mountain of despair». Det er vanskelig å få til på norsk, men King hadde dem i sin poesi.

Hvor mange i forsamlinga i Oslo var det som i takketalen fikk med seg allusjonene til løva og lammet i Jesaia 11 eller til sluttorda om sanning og «beauty», henta fra dikteren John Keats? Han avslutta i Oslo nøyaktig som han hadde gjort i talen fra Lincoln-monumentet i Washington året før, ved å sitere framtidshåpet fra gospelsangen og gjøre den til sin eigen. Han må ha lurt på om det ville gå i Oslo. Ville de kunne høre ekkoet fra «I have a Dream» fra året før? Kunne han også i Oslo dra foredraget over i en preken, i sluttsatsen?

Han lot det stå til: «Thank God almighty, we are free at last». Som politisk prosjekt var det risikofylt. Det visste han fra før.