Klassekampen.no
Onsdag 18. april 2018
Acer-motsetningene i Ap fikk ikke utspille seg på demokratisk vis.
Et illusjonsnummer

«Skremmende linjeskifte fra Arbeiderpartiet», kan en tydelig rystet Henrik Asheim fra Høyre informere oss om på NRK 9. april. Aps partisekretær Kjersti Stenseng hadde nettopp annonsert at Ap for ettertiden vil legge mindre vekt på forlik med Høyre og Frp.

Det siste var «kompromisset» om Norges tilslutning til Acer med outsourcing av det nasjonale ansvaret for energipolitikken som den norske staten hittil har forvaltet siden vannkraftutbyggingen tok til, en politikk som la grunnlaget for framveksten av et moderne, industrielt Norge og dermed for en organisert – og samfunnsorganiserende – arbeiderklasse. De liberale og moderne krefter i dagens Ap forstår tydeligvis ingen ting av sosialdemokratiets basis i dette landet og gjør alt hva de kan for å frigjøre seg fra denne gjennom sin modernisering til europeisk liberalisme, autoritært forvaltet gjennom EU og EØS.

Hvor troverdig er den illevarslende kommentaren fra Høyre? Svaret finner vi ikke i Høyres politiske opplysningsvirksomhet, men i Aps praksis og politiske kultur slik tilfellet med nettopp Acer viser.

Leserne av denne spalten husker kanskje at jeg i januar etterlyste den politiske forskjellen mellom Trond Giske og HadiaTadjik om Acer. De to motpolene i kjølvannet av #metoo hadde helt siden Acer ble en aktuell sak etter stortingsvalget, ikke signalisert noe standpunkt. Metoo-kontrahentenes mening om saken var ukjent for partiets medlemmer og for folk flest. Deres eventuelt motstridende syn var fortsatt en partihemmelighet. For offentligheten gjaldt følgende politiske likning om Acer: «Hadia+Trond = sant».

Likningen var et forsøk på en provokasjon, vel vitende om at den var mer komplisert enn den så ut til. En handlingslammet Giske maktet ikke å utfordre Tajik for å synliggjøre en maktkamp med viktige energipolitiske konsekvenser som metoo-mobiliseringen overskygget.

For motsetningene i Acer-saken går til kjernen i sosialdemokratiets krise i Norge. Og så lenge denne motsetningen ikke får utspille seg på demokratisk vis – altså ved åpen, forberedt diskusjon i partiets organer og ellers i offentligheten – var industri- og distrikts-Ap dømt til å tape. For Giske med sine politiske tentakler ut i organisasjonen og fagbevegelsen kan umulig ha vært uvitende om at saken hadde potensial til å utløse en høyst relevant konflikt internt i Ap og slik gjøre ham til en offensiv talsmann for det fagforenings- og disktriktssosialdemokratiet som er hans base – i kontrast til EU-liberalerne Støre & Tajik. Bare ved å mobilisere denne «norske» basen har Ap sjanse til å overleve som et sosialdemokratisk parti.

Den liberale partiledelsens overkjøring av flertallet av Aps ordførere og LO er et naturlig utslag av en skakkjørt organisasjonskultur som frykter at politisk uenighet bare kan svekke partiet dersom de blir offentlige. Det er Aps «stalinistiske» arv, i dag forvaltet av en liberalistisk partielite. Partilederen og eneste gjenværende nestleder tok ingen initiativ til å legge Acer-saken åpent fram for politisk diskusjon i partiets lokal- og fylkeslag, eller for fagbevegelsen i distriktene før de selv hadde bestemt hva som skulle bli konklusjonen.

Da landsstyret og stortingsgruppa endelig ble koplet inn, sto Espen Barth-Eide klar med sine 8 «ufravikelige» krav – et politisk illusjonsnummer godkjent i bøttekottet på Youngstorget.

Ikke bare bidrar denne autoritære praksisen, innhyllet i liberal retorikk om «å lytte til partiet», til å svekke Ap som parti. På bakgrunn av Aps sterke stilling i vår politiske historie bidrar den til å svekke demokratiet for alle andre.

hnk.ebbing@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 19. april 2018 kl. 10.21