Klassekampen.no
Mandag 16. april 2018
Hvem sin vekst?

Kommentar

Langt tilbake i 1996, da D.D.E. slapp «Det går likar no», som solgte 270 000 eksemplarer her hjemme, da Alanis Morissette fikk fart på omsetningen av «Jagged Little Pill», som med tid og stunder skulle blir tiårets mestselgende cd verden over med sine 33 millioner solgte eks, da skrev Bill Gates essayet «Content Is King» på Microsofts nettsider. Riktignok var vi i internettets barndom, men den profetiske Gates berørte allerede den gang en utfordring som fortsetter å skape hodebry – hvordan få inntekter på såkalt innhold over nett?

Men som musiker og forfatter Damon Krukowski gjorde et poeng ut av i en mye delt Pitchfork-sak fra januar i år, så understreket også Gates noe annet: «Hvis internettet skal blomstre, må innholdsleverandørene bli betalt for jobben de gjør.» Vel, der tok Gates feil. Nettet må vel kunne sies å ha blomstret, men betalt, eller i hvert fall anstendig betalt, det er det bare toppene som får. Samt mellomleddene, de som mestrer logistikken eller teknologien eller markedsføringen. De som nå har blitt så store at noen snart bør regulere opplegget og slenge monopoldommer etter dem.

Men det var verken Spotify, Apple, Google eller Amazon som var hovedtema for Kristine Hovdas artikkel om tilstanden i musikkbransjen i 2018, trykket i lørdagens Klassekampen. I stedet dreide Hovdas tekst seg rundt de artistene som lenge har vært den kunstneriske drivkraften og har stått for både innovasjonen og den stilistiske bredden i det utvida popfeltet: de nest største, de halvpopulære, de kjente uavhengige, de som pleide å klare seg greit økonomisk i cd-ens glansalder, men som i strømmingens fortsatt voksende fase er i trøbbel.

Ja, for det er vel ingen annen måte å lese de umiddelbare framtidsutsiktene på, slik den økonomiske virkeligheten er for Anne Lise Frøkedal, Lars Bremnes eller Askil Holm, som alle er sitert i Hovdas sak. Der for øvrig Kristian Kallevik i plateselskapet Fysisk Format advarer mot at «artister ender opp med å bli sine egne reklamekonsulenter.» Der Torbjørn Heitmann Valum i Norske konsertarrangører påpeker at «i hovedsak er det noen få, store som gjør det godt». Og Elin Aamodt i GramArt sier at «det er beinhardt å være artist for tida», før hun legger til: «Den årlige omsetningen i bransjen øker og øker, men hva sitter de igjen med, de som skaper innholdet?»

Og med det er vi tilbake ved nittitallets Gates. For dette er åpenbart en kamp som må tas igjen og igjen. Forhåpentligvis ikke for alltid, men inntil videre bør likevel poengene gjentas og hamres inn. Fordelingen i inntektene mellom strømmetjeneste, plateselskap og artist bør vektes annerledes.

Publikum bør betale mer for musikken de lytter til, også via Youtube, for her trengs en annen bevissthet – og kjøp aller helst direkte fra din artist så din artist kan fortsette å være din artist. Pluss at helårsarrangørene bør få en langt høyere status enn i dag, helst på nivå med musikkfestivalene. Med flere konsertsteder med en sunn økonomi, får vi flere (gode?) artister som har til smør på brødet. Enkelt, ikke sant? Ja, noe av det kan vi til og med gjøre noe med. Selv.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 19. april 2018 kl. 10.12