Klassekampen.no
Mandag 16. april 2018
KULTURSKATTER: I dag er det få synlige spor etter den monumentale gravhaugen på Avaldsnes, som ble gravd ut i 1835. Avaldsnes i 1820, malt av arkeologens samtidige I.C. Dahl. MALERI: DIGITALT MUSEUM
Gravhaugen på Avaldsnes vitner om Romerrikets behov for å bygge allianser med maktsentra i periferien.
Flaghaugs hemmeligheter
FLAGHAUG REKONSTRUERT: Slik kan den store gravhaugen ha sett ut. ILLUSTRASJON: NORDVEGEN HISTORIESENTER
Fyrstegravene på Karmøy har bare noen få paralleller i Europa.

arkeologi

Et av de rikest utstyrte gravfunnene i Europa fra midten av 200-tallet e.Kr. skriver seg fra Norge, nærmere bestemt fra Avaldsnes på Karmøy. Fortellingen om gravhaugen Flaghaug handler om hvordan de germanske samfunnene langt utenfor Romerrikets grenser – selv her i vårt eget, høye nord – ble påvirket av skiftende politiske og militære konjunkturer i imperiet.

Utgravningen av gravhaugen på Avaldsnes i 1835 var dessuten en viktig milepæl i utviklingen av den arkeologiske praksisen her til lands – og det selv om utgraveren, presten Johan Lyder Brun, i ettertid har fått ufortjent mye «pepper» for hvordan han gjorde jobben.

Ny gjennomgang av funnet

Det er få synlige spor etter den en gang så monumentale gravhaugen på Avaldsnes. Men dersom en besøker den lokale kirken, går rundt kirkegården og ser godt etter utenfor steingjerdet nordøst for kirken, kan man ane konturene av Flaghaug. Før utgravningen i 1834–35 var haugen nærmere fem meter høy og målte 35 meter tvers over.

Lenge var det litt uklart hvor mange graver Brun faktisk fant i Flaghaug, og hvilke gjenstander fra gravhaugen som skulle regnes til det rike Avaldsnesfunnet, «Flaghaug-fyrstens grav». I forbindelse med Kongsgårdsprosjektets undersøkelser på Avaldsnes er all dokumentasjon imidlertid blitt gjennomgått på ny, og hittil ukjent kildemateriale er kommet for dagen. Derfor har vi nå sikrere kunnskap om disse tingene enn tidligere.

Fyrsten og han andre

Selve gravhaugen ble antagelig bygd i eldre bronsealder, mange hundre år før 200-tallet og den perioden som kalles yngre romertid. Det var med andre ord en antikvitet som ble tatt i bruk til begravelser igjen noen generasjoner inn i vår egen tidsregning. Til sammen var det fem eller seks graver i Flaghaug. Den rikeste av dem, «fyrstegraven», var en jordfestegrav i et stort kammer bygd av steinheller.

Romertidsgraven, med det mer prosaiske navnet «grav 2», har tilhørt en mann. Han har blitt gravlagt fullt påkledd, med gullringer på fingrene og en tung gullring om halsen. Halsringen veier nesten 600 gram, og vi må til en grav fra Gommern i Tyskland for å finne den nærmeste parallellen. Våpenutstyr i form av sverd og skjold med detaljer i forgylt sølv fantes også i gravkammeret, sammen med et signalhorn med sølvbeslag, en «bøtte» og et fat av messing, en vinøse av bronse – og et romersk sølvspeil. Flere av gjenstandene i graven er uten like i Skandinavia.

Gravene i Barbaricum

Flaghauggraven har bare et fåtall paralleller i det som kalles «Barbaricum», det vil si områdene som i romertiden lå utenfor Romerrikets grenser i Nord- eller Sørøst-Europa. Disse «fyrstegravene» er til gjengjeld innbyrdes svært like – så like at det trolig har vært en eller annen forbindelse mellom de gravlagte. De er vanligvis skjelett- eller jordfestegraver (i motsetning til kremasjoner, som var den dominerende gravskikken blant annet på Vestlandet i denne perioden) i store kamre bygd av tre eller stein, og utstyret er statuspreget og prydet med gull og sølv. Kar av metall eller glass inngår også, som «bøtten» og fatet i Flaghaug, foruten andre romerske importsaker.

De eldste fyrstegravene av denne typen tilhører perioden etter ca. år 180, mens de yngste går opp på tidlig 300-tall. Ingen av dem ligger nærmere Romerrikets grenser enn 150 km, og de opptrer i to nokså tydelige klynger: Én med sentrum på Sjælland, og én i det sentrale Tyskland. Sistnevnte gruppe av graver er noe yngre enn sitt danske motstykke. Utenfor disse mer konsentrerte forekomstene, finnes enkeltgraver lenger mot sør og øst, i Schlesien og Mähren. Nord for Sjælland kjennes bare to slike graver: Avaldsnes og Tuna i Badelunda ved Västerås. Funnet fra Flaghaug har enda mer til felles med den tyske «horisonten» enn den danske.

Tradisjoner eller politikk?

Når det gjelder slike spesielle graver – innbyrdes like men radikalt forskjellige fra lokale tradisjoner og normer – er det et spørsmål om de først og fremst er et resultat av ritualer som varierer over tid, eller om de heller kan være et synlig uttrykk for skiftende politiske konjunkturer, for eksempel diplomatiske forhold og allianser. Nærværet av romerske importgjenstander, ofte av høy kvalitet, som kjennetegner fyrstegravene i romertid, tyder i hvert fall på at «horisontene» med denne typen graver også har et politisk aspekt.

Men fyrstegravene med sine helt spesielle statusgjenstander og romersk inspirerte gravskikk har trolig nokså direkte sammenheng med romernes politikk etter markomannerkrigenes avslutning i 180, og deres behov for å bygge nye allianser med germanske ledere.

Et dynasti på Sjælland

Danske arkeologer har foreslått at et «dynasti» etablerte seg på Sjælland på slutten av 100-tallet. Gjennom sine allierte klarte dette miljøet å vedlikeholde sterke bånd til Colonia (Köln), hovedstaden i den romerske provinsen Germania Inferior. På denne måten «monopoliserte» Sjællandsmiljøet tilførselen av romerske luksusvarer til Skandinavia i flere generasjoner; de flotteste gjenstandene ble igjen på Sjælland, der de gjenfinnes i fyrstegravene, mens mer masseproduserte saker ble formidlet videre til miljøets allierte lenger nord, også i Norge.

Midt på 200-tallet ser det imidlertid ut til at tiden var i ferd med å løpe ut for dette nordlige alliansenettverket. Nedgangen faller sammen med den kriseperioden som i romersk historiografi går under navnet «Anarkiet» (235–284). Det var antagelig i førstnevnte år at keiser Maximinus Thrax ledet et felttog mot germanske stammer så langt nord som ved Elben. Hvilke følger dette felttoget fikk for de diplomatiske forbindelsene mellom romerske og germanske ledere, vet vi mindre om, men det er ikke umulig at det er en sammenheng mellom disse begivenhetene og Sjællandsmiljøets «fall».

Vanligvis setter man imidlertid nedgangen i forbindelse med at Postumus gjorde Colonia til hovedstad i sitt galliske særrike i 260. I perioden som fulgte, er det nemlig fyrstegravene i det sentrale Tyskland som dominerer bildet. Det er rimelig å tenke seg at det aristokratiet som markerer seg i disse gravene, har erstattet Sjællandsmiljøet som de vestlige provinsenes viktigste allierte. Fra omtrent dette tidspunktet ser det også ut til at Vest-Norge har hatt direkte kontakt med Kontinentet, uten Sjælland eller andre steder i Sør-Skandinavia som mellomledd. «Fyrsten» i Flaghaug må ha spilt en vesentlig rolle i dette skiftet.

frans.arne.stylegar@multiconsult.no

Artikkelen er oppdatert: 19. april 2018 kl. 10.13