Klassekampen.no
Lørdag 14. april 2018
PÅ SCENEN: Anne Lise Frøkedal driver mange musikkprosjekter. Onsdag spilte I Was A King, som hun har sammen med Frode Strømstad, konsert på Kampen Bistro i Oslo. Prosjektene har én ting til felles: De kaster lite av seg.
Norsk popbransje går så det griner. Hvordan går det med artistene?
MOT STRØMMEN
INNSPILLING: Anne Lise Frøkedal snekrer musikk i hjemmestudioet på Tøyen i Oslo sammen med Frode Strømstad. Stadig flere norske artister går nye veier for å finansiere musikken sin.
DEN GANG DA: Musiker Lars Bremnes var aktiv også da det gikk an å leve av å være en mellomstor artist. Bruker han en halv million på å spille inn en plate i dag, kan han sitte igjen med ti-tjue tusen.
EN KAMP: I Was A King har spilt sammen i elleve år, men ikke for pengenes skyld. Kveldens konsert er utsolgt. Arrangøren, Kampen Konsertforening, er en idealistisk forening som dekker alle produksjonskostnader og lar bandet få beholde alle billettinntektene selv.
BAND ON THE RUN: Dagens artister skalerer ned for å få økonomi i konserter. Dermed kan det bli færre på scenen framover, om ikke noe drastisk skjer for å gi artister en større del av kaka.
Musikk: Det spørs hvor lenge Anne Lise Frøkedal kan leve som hun gjør i dag.

I 2016 ble Anne Lise Frøkedal (36) nominert til Spellemann for soloplaten «Hold On Dreamer». Hun turnerte i Norge, Tyskland og England, åpnet for A-ha i Oslo Spektrum og ble intervjuet i The New Yorker.

«Listen to Frøkedal. She is fucking amazing», skrev avisa. «Hauntingly pretty».

Frøkedal er en av Norges mest vellykkede artister, skal en dømme etter anerkjennelse og gode kritikker. Anerkjennelsen er ikke like lett å omsette i penger, for popbransjen har endret seg enormt på få år. Frøkedal er ingen vinner av Spotify-krigen.

– Jeg regner ikke med å tjene noen penger på Spotify, sier hun.

I høst slipper hun sitt andre solo­album og legger ut på turné med bandet sitt.

– Nå kan alle slippe sin egen musikk, og det gjør at det er enda flere som vil ut på veien. Konserthonorarene på klubbscenene har ikke økt mye i tida jeg har holdt på. Det er en utfordring, for alt annet koster mer. Mange av turneene jeg gjør med bandet, er avhengige av støtte for ikke å gå i underskudd.

Bransjens vinnere og tapere

I 2015 hadde den norske musikkbransjen en samlet omsetning på ti milliarder kroner. Omsetningen har økt med 22 prosent fra 2011 til 2015, mer enn i fastlandsøkonomien for øvrig. Akkurat nå jobber det flere i norsk musikkbransje enn i oppdrettsnæringen. Det viser en BI-rapport fra august i fjor, bestilt av bransjeorganisasjonen Music Norway.

Forfatterne av rapporten skriver: «På papiret har de kommersielle mulighetene for musikkbransjens rettighetshavere og bransjeaktører sannsynligvis aldri vært bedre enn nå.»

Norge satser aktivt på et gjennombrudd for norsk popmusikk i utlandet og støtter opp under artister med kommersielt potensial. Det ser ut til å virke. Etter at rapporten ble skrevet, har artister som Nico & Vinz, Kygo, Alan Walker, Aurora, Matoma, Seeb, Astrid S og Sigrid nådd stadig flere lyttere i det internasjonale markedet.

I 2016 hadde Kygo en inntekt på 8,1 millioner kroner. Astrid S har, godt hjulpet av en god slump offentlige støttepenger og platekontrakt med Universal, oppnådd nesten seks millioner månedlige avspillinger på Spotify. Optimismen er på topp.

Men hva med de andre? Så lenge platesalget kastet av seg, kunne også mellomstore norske artister leve av musikk. Nå har strømmetjenestene tatt over, men det er bare de aller største som får noe igjen for avspilling der.

Trøsten for mange mindre kommersielle artister har til nå vært å spille flere konserter og tjene pengene sine på billettsalg. Men konkurransen om spillejobbene er i ferd med å hardnes til. For med et stein dødt platesalg vil alle ut på veien, og der står billettprisene stille. Klubbene taper penger.

I dag betaler mange artistene av egen lomme for å arrangere konserter. Hva skjer da, med artistene som ikke er Kygo eller Astrid S? Hvordan går det egentlig med norsk popbransje?

Satser alt

For sju år siden sa Anne Lise Frøkedal opp deltidsjobben for å leve på fulltid som artist.

– Jeg fant ut at hvis jeg ikke hadde noe sikkerhetsnett, fikk jeg bedre tid til å fordype meg ordentlig i det jeg holdt på med. Og så ble jeg på en måte nødt til å tjene penger.

– Blir musikken bedre av det?

– Ja, hvis du ikke bikker over i angst av ubetalte regninger. Det første året lå jeg våken nesten hver natt og grublet over hvordan jeg skulle betale husleia.

Hun sitter hjemme på Tøyen i Oslo, i leiligheten hun deler med samboer og musiker i bandet Kvelertak, Vidar Landa. Ekstrarommet er blitt gjort om til øvingslokale og hjemmestudio. I dag spiller hun og bandkollega Frode Strømstad inn demoer til det kritikerroste bandprosjektet I Was A King. Kunsten er å lage demoer som er gode, men ikke så gode at de forelsker seg i demoene når de senere skal i studio og spille inn låtene på ordentlig.

Anne Lise Frøkedal fra Etne i Hordaland har spilt i band siden hun var 13 år og kjørte traktor til øvingslokalet. Som tjueåring flyttet hun til Oslo, kjøpte en van og turnerte landet rundt med bandet Dharma.

– Det er helt utrolig å tenke på nå, at vi kunne spille hundre konserter og trekke publikum uten å ha gitt ut en plate. Det hadde aldri gått i dag.

Musikken til Dharma, og de senere bandprosjektene som Harrys Gym og I Was A King, ble i starten gitt ut på små, uavhengige plateselskaper.

– I starten tenkte jeg at det var noe fint med digitaliseringen, nå var det ikke lenger de store stygge ulvene i plateselskapene som bestemte hvem som skulle få komme ut med musikken sin. Men i dag virker det som vi er på vei tilbake til et system der makten sentraliseres, og det blir veldig viktig å slå gjennom på Spotify. Det er allerede viktigere enn å bli spilt på radio.

Hun ler.

– Du virker så blid når du snakker om det?

– Jeg kan liksom ikke være forbanna for det heller.

– Du kan jo det?

– Jo, men tidene forandrer seg. Det er kanskje derfor jeg orker å være så blid. Alt går i bølger. Jeg opplever at musikken i dag blir mer og mer strømlinjeformet. Det som er populært akkurat nå, gir ikke mye motstand. Og da vil det på sikt ikke bety så mye for folk lenger. Jeg tror at folk får behov for noe annerledes. Jeg vet ikke hvor lang tid det kommer til å ta, da.

– Ja, og hvordan det vil gå med deg i mellomtida?

– Det er ikke sånn i denne bransjen at du kan forlange at noen skal høre på deg. Du må bare tviholde på din mening og håpe at noen vil se kvalitetene i deg og det du gjør. Men mange bra folk har daua før de fikk oppleve det.

Dreper myten om internett

– Det er blitt etablert en «the winner takes it all»-kultur.

Kristian Kallevik driver platebutikken Tiger i Oslo og plateselskapet Fysisk Format, samt distribusjonstjenesten Diger, som utgir musikk på vegne av uavhengige artister.

– Mediene bruker mye mindre plass på kultur, og når de skriver om musikk, er de opptatt av eldre, etablerte artister. Det blir forsterket av strømmetjenestene og konsertmarkedet. Bookingselskapene er opptatte av antall strømminger på Spotify og hvor mange følgere artistene har på Facebook. Det motsatte av det vi håpet da internett kom, skjedde, sier han.

Tallene støtter Kallevik. Den som tjente aller mest av norske popartister i 2016, var A-has frontfigur Morten Harket, med over 13 millioner kroner i inntekt.

Kallevik mener myten om at internett har gjort at hvem som helst kan gi ut sin egen musikk, er nettopp det: en myte. Plateselskapene får en stadig større rolle i å hjelpe uetablerte artister over kneika. Samarbeid med andre er avgjørende for å lykkes.

– Litt karikert kan man i tillegg si at det ikke er så viktig å ha et management som det er å ha en markedskonsulent som kan administrere Facebook-annonser. Det er en utvikling vi ser konturen av, som jeg er veldig skeptisk til. Det er veldig trist hvis artister ender opp med å bli sine egne reklamekonsulenter.

Gratis musikk

– Alle sier at norsk musikk går så det griner. Det kommer an på hva du mener med norsk musikk, sier Torbjørn Heitmann Valum. Han var leder i Norske Konsertarrangører fram til 31. mars i år.

Han er bekymret for dem som skal bli morgendagens artister, som ikke bare leverer en hit, men som år etter år kan fylle konsert- og festivalscener her i landet. Artister som utvikler seg kreativt og kunstnerisk, og som leverer musikk mange nordmenn får et forhold til over tid. Det er blitt vanskeligere for dem enn noensinne, mener han.

– I hovedsak er det noen få, store som gjør det godt.

Valum tegner opp følgende bilde: Etter at platesalget kollapset og strømming tok over, har store deler av artist­økonomien dreid seg over på livespilling. Men konkurransen blir stadig hardere om spillejobbene, for også her er det de mest kommersielle artistene som vinner. De som er populære på strømmetjenestene, blir booket til de store festivalene hvor pengene er. Festivalene i Norge får en årlig støtte på 150 millioner kroner, mot 30 millioner kroner som går til klubbscenene. Festivalene har råd til å betale artistene anstendig, men det er ikke så mange festivalhelger i sommersesongen, så konkurransen er hard. Valum peker på at fordelingen av midler også er svært skjev når det kommer til sjanger.

– Den tradisjonelle finkulturen får vanvittig mye mer støtte enn populærkulturen. Så kan en si at populærkulturelle sjangre har mer potensial for inntjening, og det er sant til en viss grad. De store taperne i alt dette er de uetablerte populærartistene. De er ikke like støtteverdige som andre sjangre, og de er ikke store nok til å kreve et honorar de kan leve av.

– Hvorfor ikke?

– Det har med frislippet av artister generelt å gjøre. Når alle de etablerte artistene vil ut på veien, og alle som vil, kan gi ut sin egen musikk, sier det seg selv at det er mange som vil holde konsert. Dermed får vi også mange nye konsertarrangører. Medlemstallet vårt er blitt doblet de siste ti årene. Men billettprisene står stille. Det er ikke så mange som vil på konsert, som økningen i antall konserter tilsier. Arrangørene er redde for å miste publikum hvis de skrur opp billettprisene. Folk er blitt vant til at det ikke skal koste noe å høre på musikk. De betaler hundre kroner i måneden for å få all musikk i verden rett på mobilen, så hvorfor skal de betale tre hundre kroner for å gå på én konsert?

Han fortsetter:

– Men arrangørene blir mer og mer i skvis, for bransjen blir stadig mer profesjonalisert. Kostnadene øker i alle ledd. Tono (forvaltere rettigheter i forbindelse med framføring av musikkverk, red. anm.) har sagt opp alle rabattavtaler for arrangører. Det stilles strengere krav til universell utforming av konsertlokalene. Ølprisen går opp. Lønnsutviklingen til de ansatte går opp. Det som skjer da, er at det blir mer og mer vanlig at artistene selv må betale for leie av lokalene. Det blir en måte å flytte risikoen over på artistene.

Artistene trues

– Det er beinhardt å være artist for tida, det er det ingen tvil om.

Daglig leder Elin Aamodt i Gramart, en interesseorganisasjon for norske artister, har i mange år presset på for at Kulturdepartementet skal kartlegge norske artisters inntekter. Nå får hun endelig viljen sin. I desember skal det lanseres en rapport som ikke bare viser pengestrømmen i den norske musikkbransjen, men som også inkluderer artistenes inntekter. Tidligere rapporter som har kartlagt norske musikeres inntekter har også inkludert fast ansatte i kor og orkestre. Det mener Aamodt kamuflerer den faktiske situasjonen til de frie musikerne, som er hovedvekten av medlemmene i Gramart.

– Den årlige omsetningen i bransjen øker og øker, men hva sitter de igjen med, de som skaper innholdet? Det er vårt inntrykk at artistene ikke kommer best ut av inntektsfordelingen, sier hun.

– Hvem er det da?

– Det vet vi ikke, og det er derfor vi ønsker oss en slik pengestrømanalyse. For at vi skal ha en bærekraftig musikkbransje, er vi helt avhengige av at artistene får ordentlig betalt. Dette er en sak som opptar oss mye, sier Aamodt.

Hun peker på flere årsaker til at artistenes livsgrunnlag er truet. En av dem er at artistene tjener mindre på strømmetjenestene enn de før gjorde på platesalg. Fordelingsnøkkelen er også ulik fra artist til artist. Tall som ble presentert under årets Bylarm viste at de hundre største artistene på Spotify stikker av med 90 prosent av pengene. Hovedtyngden av dem er etablerte storheter som David Bowie, The Beatles og Pink Floyd.

Gramart ønsker at pengene forbrukeren betaler i større grad skal gå til artisten de lytter til. En annen utfordring er at tjenester som Facebook, Youtube og Google betaler minimalt for bruken av musikk på sine tjenester.

– Det er et kjempeproblem at de store internettaktørene ikke betaler rimelig vederlag for det kreative innholdet. Det er vesentlig for oss som samfunn og nasjon at vi tar godt vare på artistene våre. Denne kampen er kjempeviktig å ta. Jeg tar av meg hatten for artistene våre. De er så hardt­arbeidende og gjør dette fordi de brenner for det, men det er ingen dans på roser, sier Aamodt.

– Har det ikke alltid vært hardt å være artist?

– Vårt klare inntrykk er at det er større press på artistene enn noen gang tidligere. Det gjelder også avtaler opp mot reklame, tv og film. I større grad enn tidligere ønsker man å få overdratt alle rettighetene fra artistene, mot et lavere vederlag enn tidligere. Artistenes inntekter er presset, så det er vanskeligere for dem å stå imot dette. Men åndsverkloven kan gi viktige sikkerhetsmekanismer som er viktig å verne om, særlig akkurat nå, sier hun.

Mange hatter

– Jeg husker den første produsenten jeg jobbet med, sier Anne Lise Frøkedal.

– Han fortalte at han hadde grått av lykke da han fikk sin første platekontrakt. Det var billetten inn til en artistkarriere den gangen.

Frøkedal ønsker ikke å spekulere for mye i hvordan privatøkonomien hadde sett ut dersom strømmingen ikke hadde overtatt for fysiske plater.

– Før reiste vi rundt og turnerte for å bygge opp et prosjekt, og jo oftere vi spilte på et sted, jo flere fans fikk vi – og jo bedre ble vi. I dag eksisterer du ikke uten innspilt musikk, men de færreste tjener noe på den. Plata er blitt et visittkort for å få anmeldelser og booke en turné. Har du ikke innspilt musikk, eksisterer du ikke. I dag vil bookingbyråene også at vi skal spille færre konserter, så vi ikke bruker opp publikummet, men bygger moment fram mot de «viktige» konsertene. Festivalene ønsker eksklusivitet, derfor er det gjerne utelukket å spille i samme region i måneder før og etter festivaljobben. Sosiale medier blir viktigere. Folk spiller færre konserter enn før, og de prøver å spare penger på innspillingene ved å gjøre mer selv. Det koster penger å spille inn musikk. Inntektene står ikke i forhold til utgiftene.

Løsningen for Frøkedal har vært å finne flere bein å stå på. Hun spiller i mange ulike prosjekter og har lært seg studioteknikk, slik at hun kan spille inn mer av musikken hjemme framfor i et dyrt studio. Det har også gitt henne jobber som studiotekniker og produsent for andre.

– Men det er mye å gjøre. Du skal øve, skrive nye låter, promotere deg selv, organisere turneer, gjøre det jævla regnskapet ditt – og hele tida være tro mot visjonene dine. Det er sjukt mange hatter, som jeg tror mange blir litt sprø av.

– Men du holder på ennå?

– Ja, men jeg spiller med mange forskjellige folk. Og jeg spiller mye live. Det holder meg gående. De jeg spiller med, er skikkelig fine folk, det er optimal kvalitetstid. Jeg har gjort det veldig hyggelig for meg selv. Hadde det føltes som en jobb, det jeg driver med, hadde det nok ikke blitt noe av det i det lange løp.

Hun tenker.

– Og det er nok begrenset hvor lenge en kan leve på denne måten. Jeg er litt på jobb hele tida, selv om jeg koser meg.

– Behold flammen

– Jeg tror folk har hatt en overdreven tro på musikkbransjen i Norge. Man ser én artist som gjør det bra, og så tror man at det går bra med alle. Det er som å snakke om næringslivet i Norge og bare ta utgangspunkt i John Fredriksen. Men vi må også snakke om han som driver kajakkutleie i Harstad som har en kone som jobber deltid. Det er også norsk næringsliv, sier artist Lars Bremnes.

Som tredje søsken i en musiker­familie, vet han hvor skoen trykker. Lars Bremnes holdt foredrag under Bylarm i år under tittelen «Nye muligheter for din musikk». Bremnes fortalte at han inviterer det lokale næringslivet til å sponse plateutgivelsene sine.

– Jeg begynte ikke med dette for å bli rik. Det er ikke morsomt å se hvor lite jeg får igjen økonomisk for å spille inn en plate, det er det ikke. Å se at du bruker en halv million kroner og et år av livet ditt på å spille inn en plate, og så sitter du kanskje igjen med ti–tjue tusen kroner. Det er klart at det ikke er gøy. Men jeg prøver å tenke på hva det er jeg kan gjøre noe med. Den dagen jeg blir en gammel og bitter fyr, må jeg ut av musikkbransjen.

Bremnes er opptatt av artistenes trygderettigheter. Han har engasjert seg i spørsmålene om betalt musikk på Spotify, Facebook og Youtube. Han mener det offentlige har en jobb å gjøre når det kommer til å sikre musikalsk mangfold i Norge. Men først og fremst er han opptatt av å bevare spille­gleden.

– Jeg kan ikke gi konkrete råd til en 22-åring som lager musikk på datamaskinen. Bransjen forandrer seg hele tida, og landskapet ser helt annerledes ut avhengig av sjanger og hvor en selv er i karrieren. Men det rådet jeg kan gi, er at det gjelder å konsentrere seg om det en er god på. Skriv låter, bruk tid på instrumentet ditt. Behold flammen rundt det som er utgangspunktet ditt. Også ganske store artister driver hele butikken selv. Selv om man føler man burde være ekspert på alt, tror jeg det er viktig å ha litt is i magen, sier han.

Bremnes gir ut låtene sine på kompisens lille plateselskap og samarbeider med et bookingbyrå. Han reiser rundt sammen med en gitarist, på kulturhus, små konsertsteder, eventer. Bremnes mener profesjonaliseringen av bransjen har gjort at det er mye enklere å finne arrangører som vet hva de driver med. Markedet for live­spilling har nærmest eksplodert.

– Det som skjer i musikkbransjen, er ikke en problematikk som kun gjelder for vår bransje. Det berører alle som driver med innholdsproduksjon. Ungdommene viser veien i dette. De lager videoer og legger ut i sosiale medier. Kanskje ser noen den videoen. Kanskje vil de at jeg skal komme og spille for dem. Det fine er at nå går det an å måle direkte hvor jeg har et publikum. Det kunne vi ikke før.

Paraplydrink-synthlyder

Artist Hanne Kolstø er en av bidragsyterne i tidsskriftet Fanfares siste nummer, som har fått tittelen «Den alternative kulturmeldingen». Hun uttrykker bekymring for artistene som ikke kommer opp i de strømlinjeformede, perfekt kuraterte spillelistene på strømmetjenestene: «Akkurat her eg sit no, er eg mest bekymra for våre framtidige populærmusikk-komponistar.»

Den bekymringen deler Torbjørn Heitmann Valum.

– Den situasjonen vi har nå, favoriserer store, kommersielle artister. Det er klart at det får konsekvenser for det musikalske mangfoldet vi har i Norge.

Han peker på at arrangørstøtten til mindre klubber har falt helt bort de siste ti årene. Klubbene lever fra hånd til munn og har ikke råd til å ta sjansen på å booke unge og lovende artister eller smalere sjangre. Klubbene har ikke råd til å betale artister skikkelig honorar.

– Tida for the four man band er snart over. Utviklingen favoriserer lette produksjoner som kan skaleres opp eller ned. I stadig større grad vil vi se soloartister som må leie tjenester, som musikere, teknikere, bookingtjenester, PR og så videre. Vi snakker om såkalt ufrivillig entreprenørskap, sier Valum.

Så kan man spørre: Hvorfor er det viktig å ta vare på popmusikken som ikke tjener penger selv i markedet? I Fanfares alternative kulturmelding gir bransjeviter Solgunn Slåtto et argument: Smalere musikk er viktig, ikke bare for mangfoldets skyld, men også fordi den er spydspissen i det som senere blir den kommersielle musikkens suksess.

For Hanne Kolstø handler det vel så mye om hva slags musikk dagens inntjeningsmodeller favoriserer. Hun skriver:

«Det kan verke som den popmusikken som flest blir utsette for i dag blir likare og likare, og dersom låta di ikkje inneheld ‘four awesome chords’, vokalsample, og paraplydrink-synthlyder – ja, då er du som ‘den nye jazzen’ å rekne. Eg likar jazz, eg, men vi er alle tent med motstand, å bli eksponert for ting vi ikkje likar. Utan motstand meiner eg vi kan ende opp med å bli ein veik kopi av oss sjølv, middels fornøgde, fanga i vår eiga lille trygge filterboble.»

Derfor går artistene nye veier. Nylig la Ravi ut hele comeback-albumet sitt gratis på internett, fordi han mente han ikke ville tjene penger på det uansett. Ole Paus har annonsert at han ikke kommer til å gi ut flere plater, fordi han ikke vil degradere musikken sin ved å gi den bort gratis. Thomas Dybdahl lanserte nylig en crowdfundingkampanje for å finansiere sin nye plate, til tross for at den skal spilles inn i hjemmestudioet i Stavanger.

Artist hele livet

Askil Holm har vært artist i mange år og var i sin tid kjent som en av de fire såkalt nye gitarkameratene, sammen med Espen Lind, Alejandro Fuentes og Kurt Nilsen. Nå har han fått seg en tryggere jobb, som fag­ansvarlig for studentene ved bachelorutdanningen i rytmisk musikk ved Universitetet i Agder. Der lærer han studentene hvordan de skal klare seg som artister.

– Vi ønsker å lære bort hvordan man kan være artist hele livet, ikke bare få en hit på strømmetjenestene, sier Holm.

– Vi må lære studentene hvordan samfunnet konsumerer musikk. Det er nesten like viktig som å lære dem å bli gode på instrumentene sine.

Da Askil Holm begynte sin artistkarriere for 20 år siden, var oppskriften enkel: spille inn plate og turnere på de faste konsertstedene.

– Integriteten min lå i det å bare spille egen musikk. Etter hvert oppdaget jeg at det finnes behov for musikk overalt, i bryllup og begravelser, på skoler, på arbeidsplasser, i barnehager. Med enkle grep kan en bruke det en selv har laget og gjøre konsertforestillinger, teater, foredrag og så videre.

Selv fyller han kulturhusene med egne konserter sammen med makker og multiinstrumentalist Freddy Holm, og i tillegg lager han egne konsertforestillinger for barn. Han tror nye artister også må belage seg på liknende nytenkning.

– Man må se forbi tre- til femårs­perspektivet. Den digitale revolusjonen har gjort det vanskeligere på kort sikt å tjene penger på innspilt musikk. Men på lang sikt er det mye å tjene på livemarkedet. Det synes jeg er viktig å kommunisere.

Kristian Kallevik i Fysisk Format har en annen løsning.

– Jeg tror man må finne sitt absolutte kjernepublikum og gjøre få, men store konserter som er godt planlagt. En kombinasjon av få, men godt besøkte konserter, Gramo, Tono og støtte­penger, samt inntekter fra streaming, merch og skiver, kan til sammen utgjør tilstrekkelig grunnlag for å fortsette å lage musikk. Det blir ikke millionoverskudd av det, men det blir forhåpentligvis ny skive. Vi jobber med å holde inspirasjonen oppe blant artistene våre.

Manager Per Mygland i Made, som huser artister som Aurora og Sigrid, mener at artister uten budsjetter i ryggen kan gjøre lurt i å tenke realistisk og bygge seg en trofast fanskare ved hjelp av sosiale medier og livespilling. Artister som skal slå gjennom i det internasjonale markedet, har mange på lønningslista. Når man gjør det meste selv, er det enklere å ha kontroll på karrieren.

– Å være en lavt prioritert artist på et stort plateselskap kan føles fryktelig ensomt. Da er det kanskje bedre å skape momentet selv. Det finnes masse eksempler på artister som har fått til det. Med et lite team er det færre mennesker å dele pengene på.

Optimist, på sikt

Hvem er det egentlig som stikker av med mesteparten av pengene i den norske musikkbransjen? Det korte svaret: bookingbyråer, strømmetjenester og de tre største plateselskapene i Norge, altså Universal, Sony og Warner. De største plateselskapene har også en liten eierandel i Spotify.

– Digitaliseringen skulle føre til at nisjene fikk vokse, men vi ser at det motsatte har skjedd. Det er vanskeligere i nisjene, men lukrativt i toppen, sier førsteamanuensis Daniel Nordgård ved Universitetet i Agder.

Han er Norges kanskje fremste ekspert på konsekvensene av digitaliseringen for musikkbransjen og sitter i styret i Gramart. Mens musikkbransjen lå med brukket rygg på midten av 2000-tallet, har strømmetjenestene gjort at inntektstapet fra ulovlig nedlasting av musikk er i ferd med å bli hentet inn.

– Musikkmarkedet har vært gjennom en turbulent periode hvor det har vært vanskelig å tenke langsiktig og investere i lange artistkarrierer. Det har ført til at artister må gjøre langt mer av jobben selv før de eventuelt blir plukket opp av selskapene. Nå har de store selskapene så vidt begynt å tjene penger igjen. Det tenker jeg er positivt.

– Gjør ikke de store selskapene det vanskeligere for mindre artister å overleve? Er det for eksempel riktig at Astrid S, som er signert på Universal, får så mye offentlig støtte?

– Vi har mye å tjene på å få fram norske suksesshistorier. Konflikten kan komme hvis dette anses som et nullsumspill, der de mer kommersielle artistene som satser internasjonalt må konkurrere om den samme penge­potten som de smalere artistene. Vi trenger å investere i begge deler.

Han fortsetter:

– Det er også viktig å huske på at omsetningen i platebransjen er svært liten sammenlignet med hva den var på begynnelsen av 2000-tallet. Akkurat nå er det kanskje de som sitter helt i toppen i musikkbransjen som har størst grunn til optimisme, men jeg har tro på at den optimismen vil spre seg. Men det kommer til å kreve litt kamp.

Hold ut, drømmer

Det er svett og tettpakket inne på Kampen Bistro i Oslo. På scenen står Anne Lise Frøkedal med resten av bandet i I Was A King. Den unike avtalen med arrangøren gjør at bandet får beholde alle billettinntektene selv. Det er en god kveld. Konserten har vært utsolgt i månedsvis. Tilsammen sitter de igjen med 5000 kroner per person før skatt.

Frøkedal og medmusiker Frode Strømstad er ikke den stagedivende sorten. De snakker dempet mellom låtene, men de har full oppmerksomhet fra salen.

– Nå skal vi ta en låt som er så gammel at vi har måttet lære oss teksten om igjen, sier Strømstad.

Begeistringen skyller gjennom rommet idet trommeslageren spiller opp. Folk synger med. I Was A King har spilt sammen siden 2007. Det er elleve år til å lære seg hverandres skjulte signaler og dårlige humor. Elleve år for en dedikert fanskare til å følge de sjangermessige og tematiske krumspringene, de gode og dårlige låtene, den vanskelige andreplaten, de harde trettiårene, inspirasjonen fra indiestorheter som Sufjan Stevens og Norman Blake fra Teenage Fanclub.

Hvor mange norske band vil vi se de neste årene, som har spilt sammen like lenge som Anne Lise Frøkedal og Frode Strømstad, og som har fans som kan alle låtene deres utenat?

Den som holder ut – og drømmer – får se.

kristineh@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 19. april 2018 kl. 09.59