Klassekampen.no
Fredag 13. april 2018
HUNDEVENN: Hundekjører Marit Beate Kasin elsker hundene sine. – Hunder har ofte en genuin, barnslig glede i møte med livet, sier hun.
HUNDEKJØRING
Fryktløs i sporet
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Marit Beate Kasin føler seg aller tryggest ute i kulda med bikkjene.

Hundekjører Marit Beate Kasin sier hun aldri kjenner på dødsfrykten når hun er ute i sporet med dyra – ikke engang under det beryktede Finnmarksløpet.

– Jeg føler meg tryggere i naturen med bikkjene mine enn noe annet sted. Frykten jeg kan føle, er mer av den irrasjonelle typen. Det er frykten som kommer krypende når du ikke har sovet, knapt nok spist og er helt alene der ute på vidda. Den indre stemmen som sier at du ikke kommer til å klare det, at du bør gi opp, at du ikke orker mer. Det er en forsvarsmekanisme som forsøker å få deg til å tvile, til å frykte fortsettelsen, til gi opp. Det er nok det farligste jeg møter der ute i sporet.

Hun har opplevd å få hallusinasjoner på sleden. En gang så hun en gardintrapp midt i løypa. Hun forsøkte å svinge unna, men så til sin forskrekkelse at hundene løp rett gjennom hindret. Andre ganger har hun sett motgående hundespann som har blitt borte i løse luften.

Kasin forteller også at hun både har falt av sleden og kutta seg dypt med en samekniv.

– Jeg har vært i situasjoner hvor jeg ville bytta bort alt, bare for å komme meg vekk. Men når jeg ser tilbake på det, er det nettopp disse tøffe stundene som har gitt meg mest vekst.

Fakta:

MARIT BEATE KASIN

Alder: 36 år.

Sivilstand: Samboer.

Tittel: Hundekjører, aktuell med boka «Vinterdans».

Hvor er du i livet? Underveis. Lang­distanse ­hundekjøring er en indre og ytre reise, som stadig gir meg ny erfaring, vekst og endring.

PÅ SPARKET

Hvilke bøker leser du?

– Nå leser jeg min egen bok. Da manuset var ferdig og boka kom fra trykkeriet, var det så hektisk med hundetrening og løp at jeg knapt har fått tid til å åpne boka. Endelig er løpssesongen over, og jeg har tid til å lese boka sammenhengende for første gang. Det er fint å stoppe opp av og til og feire egne prestasjoner, før man tar sats mot nye mål.

Hva er favorittfilmen?

– «The Lance Mackey Story: How My Obsession with Dog Mushing Saved My Life». Den handler om den legendariske hundekjøreren Mackey som fikk en kreft­diagnose, og som bruker hundene og de mentale teknikkene han har tilegnet seg under hundekjøringen, for å bli frisk.

Hvilken musikk lytter du til?

– De siste dagene har jeg hørt på trioen Isák, hjertebarnet til den unge, samiske musikeren Ella Marie Hætta Isaksen fra Tana – musikk som vi ble kjent med under årets utgave av Finnmarksløpet.

Ble advart

Når Klassekampen treffer henne, sitter Kasin bøyd over tallerkenen i kantineområdet i messehallen på Lillestrøm. På hodet har hun en blå kaps med reklame for Vom, et hundefôrmerke. Sammen med samboeren Susana og et par av hundene på kennel Vinterdans er hun her som foredragsholder på Camp villmark.

– Har du alltid visst at du skulle bli hundekjører?

– Jeg har alltid hatt hund. Faren min drev med hundetrening og solgte hundeutstyr og fôr. Da jeg var liten, måtte jeg ta til takke med familiens hunder, som var to store Riesenschnauzere. Jeg maste om å få min egen hund.

Tolv år gammel visste Kasin at foreldrene hadde kontaktet en hundeoppdretter på Karmøy, men de ville ikke røpe noe mer. Kasin fikk «makk av ikke å vite». Det endte med at hun tok saken i egne hender og ringte oppdretteren fra kjelleren der ingen kunne høre henne. Hun sa hun var en dame fra Kongsberg som gjerne ville ha en valp, og som lurte på om det ikke var noen fra Notodden som hadde bestilt en valp, som kunne ta den med på veien. Jo da, oppdretteren kunne bekrefte dette. Kasin slang på røret i ren gledesrus, og like etterpå var border collien Pia i hus. De to ble uatskillelige.

Da hun tolv år senere bestemte seg for å satse for fullt på hundekjøring, var det ikke mye støtte å få. Foreldrene hennes sa at dette var begynnelsen på slutten. Folk advarte om et liv i fattigdom og møkk, omgitt av blodtørstige ulve­hybrider. Likevel var Kasin sikker på at det var dette hun ville vie livet sitt til. I ti år har hun holdt på, og historiene har blitt til bok. I vinter kom boka «Vinterdans» ut på Aschehoug.

Tilbake til naturen

Som 23-åring var Kasin ferdig utdannet journalist i Bergen.

– Jeg hadde tilpasset meg bylivet, men visste alltid at jeg skulle tilbake. Studietida i Bergen var en spesiell tid, med mange ubesvarte spørsmål. Jeg prøvde å finne meg selv. Alt falt på plass da jeg traff Susana.

Det ble tid for å vende tilbake til det opprinnelige, til naturen. Susana kommer fra den kolombianske fjellandsbyen Amalfi og hadde knapt nok hørt om hundekjøring da hun møtte Kasin. Sammen begynte de å peile inn steder på norgeskartet hvor man kunne bo med et stort hundespann. Valget falt på Jotunheimen. To uker senere var journalisten Kasin og ingeniøren Susana på vei til jobbintervju i Valdres. Etter at de begge fikk jobb, begynte de å etablere en hundekennel, som de gav navnet Vinterdans.

– Det var en sterk og god følelse da jeg hentet de første hundene. Jeg følte at jeg kom tilbake til det som var meg.

Noen hundekjørere har store kobbel med hunder der de velger ut egnede individer nesten som man tar ut spillere til et fotballag. Kasin og samboeren har de siste årene satset på en mindre kennel, med kun 15–16 løpshunder i trening til de lange løpene.

– I hundetrening handler det om kvalitet framfor kvantitet. Vi forsøker å jobbe godt med, og ta best mulig vare på, hvert enkelt individ. Mye av treningen foregår i hodet og hjertet på hundene. Det er der du må inn, om du vil hente ut det beste fra de firbeinte, sier Kasin.

– Hvordan skiller hunder seg fra mennesker når det gjelder kommunikasjon?

– Det er et godt spørsmål.

Kasin tenker seg litt om.

– Hundene har ingen hemninger, ingen skjulte agendaer. De er trygge å forholde seg til. Samspillet med hundene er enklere enn med mennesker. Hundene har ingen tanker om noe utover det de opplever der og da. Hvert øyeblikk er stort nok for dem. Det er befriende. Det er ikke mengder med skjulte lag. Det er klart hunder kan vise sinne og aggresjon, men ingen bitterhet, anger og sjalusi. Det er fascinerende å være til stede sammen med dem. Hunder har ofte en genuin, barnslig glede i møte med livet.

Spesielt miljø

Et av de første møtene Kasin hadde med hundekjørermiljøet var under et løp i skogen på Hadeland. Været var så mildt at snøen ble forvandlet til isvann. Noen steder var det så ille at både hunder og kjørere nærmest måtte svømme for å komme videre i løypa. Det blåste. Etter endt løp talte de 50 trefall over løypa. På sjekkpunktene tente deltakerne bål og satt og hutret. Det var umulig å få sove. Vannet kom både fra himmelen og fra bakken, slik Kasin beskriver det. Profilerte hundekjørere som Lars Monsen sto og trippet foran bålet. Noen prøvde å tørke en femtilapp over flammene for å få kjøpt seg en kopp kaffe. Men det var ingen som klagde. En av deltakerne sa at «man må ha det litt fælt for å vite hvordan det er å ha det godt». Det festet seg hos Kasin.

– Hundekjørermiljøet er spesielt. Det finnes få begrensninger: Ingen stiller spørsmål hvis du vil dra ut midt på natta med spannet ditt, eller dra på langtur i storm for å få uværs­trening på bikkjene.

Kasin bruker hundekjøringen som et verktøy for å vokse som menneske. Når hun er med på et løp, blir hun kjent med seg selv, på godt og vondt.

– Den indre reisen er veldig viktig. Noen av de sterkeste øyeblikkene i livet har jeg hatt ute i naturen, med bikkjene mine. Vi tilbakelegger 600–700 mil sammen i løpet av en sesong. Noen ganger danser nord­lyset, andre ganger kjemper vi oss fram i vind og snø. Det er mange tøffe tak, men jeg liker meg utenfor komfortsonen.

Finnmarksløpet

Men det hjelper ikke alltid å være godt forberedt. Kasin mener Finnmarksløpet har en egen evne til å bryte deg ned. Hun beskriver det som monotont og uendelig langt. Det gjelder å prøve å ikke tenke for mye, ta et øyeblikk av gangen.

– Når det er som tøffest på sleden, tenker jeg at «dette øyeblikket kan jeg tåle». Jeg kan klare å prestere i et lite øyeblikk om gangen, selv om det er tøft. Og et langt løp som dette er nettopp tusenvis av slike små øyeblikk. Samlet sett kan de virke uoverkommelige, men tar man dem ett etter ett, er det innenfor det vi kan takle.

Kontrastene blir tydeligere i livet. Når hun tar en varm kopp kaffe etter å ha vært ute med hundene i kulda, gir det en helt egen takknemlighet.

– Bare det å få dusje i varmt vann. Det blir noe helt annet når du ikke har gjort det på lenge.

– Er samboeren din like involvert i hundekjøringen som du er?

– Ja, livsstilen med hundene deler vi. Susana har ikke noe ønske om å kjøre de lengste løpene, men hun er med i teamet og en viktig del av Vinterdans. Hun er like glad i bikkjene som meg og veldig stolt av dem. Det at vi deler de samme verdiene, gjør livsstilen mulig. Begge setter pris på et enkelt og fritt liv, tett på naturen og bikkjene.

Rik på opplevelser

Hundekjøring er ingen økonomisk gullgruve. I boka beskriver Kasin at hun bruker mye av månedslønna på hundene. Hver morgen står hun opp grytidlig for å plukke hundebæsj – «restene etter den siste lønningen», som hun sier.

– Man blir ikke rik av dette. Det er heller ikke det viktigste. Opplevelsene vi får, er viktigere.

Konkurranseelementet betyr også mye for Kasim. På enkelte løp har hun sagt til seg selv at hun bare er på trening, men det fungerer dårlig.

– Jeg liksom prøve å komme først. Derfor trives jeg med startnummer på. Selv på fjelltur orker jeg ikke å gå bak de andre. Nei. Jeg må liksom løpe forbi hvis det går noen foran.

Hundekjørerens teft for konkurranse smitter over på hundene i spannet.

– Hundene kjenner igjen energien fra meg. De vet de er der ute i sporet for å konkurrere. De vet at det er et kappløp og gir litt ekstra. Når de kommer i mål, har de høye haler, og de vet de har gjort det bra.

Det store målet for Kasin er verdens lengste hundeløp: «The Iditarod Trail Sled Dog Race». 1688 kilometer gjennom Alaskas villmark fra Anchorage i sør til Nome i vest. I 2014 var hun og Susana turister under løpet for å se og lære.

– Det er en drøm jeg har, å være med på det løpet en gang.

Kasin holder hånda foran munnen.

– Jeg bør ikke si mer om det. Moren min blir så bekymra.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 19. april 2018 kl. 09.52