Klassekampen.no
Torsdag 12. april 2018
SMART VALG: Mange av de mer absurde og ulogiske tingene vi foretar, kan være fornuftige i et sosialt perspektiv. Her en deltaker i den populære «Ice Bucket Challenge», der folk på sosiale medier utfordret hverandre til å ta en kald dusj til inntekt for et veldedig formål. FOTO: KIM QUINTANO, FLICKR
Hvorfor har evolusjonen gitt oss en hjerne full av tankefeil og kortslutninger? Svaret er at vi misforstår fornuften.
Fornuftens paradoks
Det som framstår irrasjonelt for en ensom filosof, er ikke nødvendigvis dumt i en sosial sammenheng.

kognisjon

Vi mennesker har likt å definere oss ut fra vår fornuft, som vi mener vi er alene om, og som vi tror vi bruker det meste av tiden. Slik har vi i hvert fall tenkt siden Aristoteles og fram til Freud (med noen unntak). Men særlig etter tusenårsskiftet har vi fått høre en annen historie: at fornuften mest er noe vi slenger på i etterkant, for å rettferdiggjøre de valgene og uttalelsene som vårt intuitive og emosjonelle jeg har begått.

Fakta:

Fornuft og forskning:

• Kognisjonsforskningen forsøker å finne ut mer om hvordan vi fatter beslutninger.

• Nyere forskning av Hugo Mercier og Dan Sperber viser at mye av det vi tror skjer i form av logiske resonnementer, er preget av intuisjon.

• Dette betyr ikke at vi er dumme eller at hjernen er full av feil, men heller at vi har misforstått fornuftens rolle, skriver Bjørn Vassnes.

• Avgjørelser som framstår ulogiske eller teite kan være fornuftige i en sosial situasjon.

Den feilbarlige hjernen

Fra nobelprisvinner Daniel Kahneman har vi lært at det vi kaller «fornuft» bare er ett av to tankesystemer, System 1 og System 2. Det raske og intuitive System 1 gjør mesteparten av jobben, og kobler bare inn det mer «fornuftige» System 2 når ting blir vanskelig. Fra moralpsykologen Jonathan Haidt får vi høre at våre moralske valg nesten alltid er intuitive, og at fornuften bare rasjonaliserer våre valg. Og ikke minst har psykologene, i utallige forsøk, vist oss at vi oftere enn vi aner begår en rekke ulike tankefeil, fordi vi tar kognitive snarveier.

Men dette har skapt et paradoks: Dette bildet er vanskelig å forene med den fortellingen som biologien og evolusjonspsykologien har kommet fram til, nemlig at våre kroppslige og mentale evner og egenskaper er produkter av evolusjonen. For hvordan kan en hjerne som nærmest systematisk begår seriøse tankefeil, ha fått lov å utvikle seg?

Når vi ser på hvordan andre, fysiologiske trekk har blitt optimalisert, hvordan kan da hjernen ha blitt så feilbarlig? Den bommer på enkel logikk, overvurderer seg selv, ser kun etter ting som bekrefter dens oppfatning, lar seg lett forlede av andre, og så videre.

Feil kan være rett

Svaret er at vi har misforstått fornuftens rolle, sier de franske forskerne Hugo Mercier og Dan Sperber. Sistnevnte er godt kjent som antropolog, men har i flere tiår jobbet med kognisjon og epistemologi, etter hvert sammen med Mercier, som er kognisjonsforsker (med blant annet et eget nevroteknologifirma). De to har utviklet et nytt perspektiv på menneskelig fornuft, en «argumentativ» eller «interaksjonistisk» fornuftsteori, som framhever fornuften som en sosial kompetanse. De hevder at fornuften, både i sin opprinnelse og sin funksjon, må forstås ut fra dette sosiale perspektivet – og at paradokset med en fornuft som ofte «feiler» dermed blir forståelig. Det som ut fra en rent logisk tankegang fortoner seg som «feil», kan nemlig fra et sosialt ståsted være smart, og dermed ikke i strid med evolusjonær logikk.

Hva mener forskerne med dette? Jo, at selv noen av de mest absurde «tankefeilene» vi av og til begår kan være fornuftige sosialt, fordi vi vil passe inn i flokken. Som i de berømte eksperimentene til Solomon Asch, der personer går vekk fra sine egne soleklare vurderinger – om hvilken strek som er lengst – fordi de får høre at majoriteten har et annet syn. De vet ikke at dette er juks. Isolert sett er dette idiotisk, men sosialt sett lurt. I de aller fleste situasjoner har det å være enig med flertallet vært viktigere enn å ha «rett».

Den kollektive fornuften

Dette betyr ikke at vi mennesker er bevisstløse flokkdyr. Nei, for som Sperber og Mercier viser, kan vi riktignok ha lett for selv å innrette oss etter andre og begå egne tankefeil – men vi er ofte kritiske nok når det gjelder andres vurderinger og resonnementer. Dette er også en følge av vårt arts sosialitet: Vi har vanligvis tatt viktige avgjørelser i fellesskap, og da gjerne etter en diskusjon. Og den kollektive fornuften er ikke like lettlurt som den enslige, om den får fungere slik den gjør best. Antropologen Sperber viser hvordan kollektive diskusjoner har vært vanlige i de fleste jeger/sanke-kulturer, med til dels avanserte kriterier for hva som regnes som gyldig argumentasjon.

Men det som kanskje er mest nytt, og muligens vanskeligst å svelge, i Sperber & Merciers fornuftsteori, er at det ikke bare er det «raske» System 1 som drives av intuisjoner, men også det «saktere» System 2, det vi har trodd var preget av mer «ren» fornuft. Også dette systemet mener nemlig Mercier og Sperber fungerer på intuisjon, som vi så etterpå rasjonaliserer med logiske argumenter.

Det betyr ikke at logikk er unyttig, men at logikken er mer et hjelpemiddel – til å få øye på motsigelser og uklarheter, og til å overbevise seg selv og andre.

God magefølelse

Med «intuisjon» mener Sperber og Mercier den type slutninger som bare popper opp i bevisstheten, og som føles umiddelbart riktig. Da har underbevisstheten gjerne gjort en solid jobb på forhånd, men det er bare sluttresultatet av dette kognitive arbeidet vi blir oppmerksom på, og da som regel med en god dose overbevisning på kjøpet. Vi kaller det gjerne «magefølelse», og mange av våre viktigste avgjørelser blir tatt på denne måten.

Men at dette skulle gjelde også den type tenkning som vi tradisjonelt har ansett som logisk og rasjonell, er uvant for de fleste. Sperber og Mercier går imidlertid gjennom mye av den klassiske og velkjente forskningen på fornuft i betydningen «problemløsning», som den mye brukte testen med såkalte Wason-kort, der forsøkspersonene skal resonnere seg fram til hvilket kort de må snu for å få avkreftet eller verifisert en påstand (som «alle kort med Z har et totall på den andre siden»). Og de finner at vi selv i slike rene logiske oppgaver, ikke greier å være helt rasjonelle.

Sosiale smartinger

Derimot bruker vi med hell logikk for å argumentere for eller imot påstander, spesielt for å demonstrere inkonsekvens i andres argumentasjon. Så vi kan tenke logisk, når dette er hensiktsmessig, men det skjer først og fremst i sosiale situasjoner, der vi diskuterer med andre. Det som etter hvert er blitt den mer prototypiske bruken av logikk, der en enslig filosof sitter og resonnerer, er en ny måte å bruke en utviklet evne på. Og det er derfor ikke rett å bedømme vår evne til rasjonell tenkning ut fra slike – oppkonstruerte – situasjoner.

Derfor blir også mange tilfeller av tankefeil som blant andre Kahneman har demonstrert for oss, ikke egentlige feil – om vi bruker den målestokken som er viktigst for oss: den sosiale. For et enslig geni som grubler over universet blir det imidlertid annerledes.

viten@klassekampen.no