Klassekampen.no
Onsdag 11. april 2018
SUGES INN: Kunstnerskapet til Gunvor Nervold Antonsen har oppnådd en ekspansiv modus der nær sagt hva som helst annekteres og innforlives. BEGGE FOTO: KUNSTNERFORBUNDET
To utstillinger på Kunstnerforbundet har så mange linjer at de nesten eksisterer som kaotiske tvillingplaneter.
Sånn som det faktisk er
KURIØST: Forhistorien til maleriene til kunstnerduoen -& Co er så morsom at det er umulig å ikke like utstillingen.
FRA INNSIDEN: Per Christian Browns fotografier er malerier i viss forstand, blant annet fra jordens innside.
Det du ser, er ikke det eneste du ser.

«Kompendium»

Gunvor Nervold Antonsen

«Wonders of the Volcano»

Per Christian Brown

«The artist -& Co»

Patrik Entian og Aleksi Wildhagen

Kunstnerforbundet, Oslo

Står til 13. mai

ANMELDELSE

Det er bare sånn: Kunstnerforbundet slår, med få unntak, bestandig til med tre utstillinger i samme slengen. Det er og blir småkøddete å forholde seg til, i hvert fall som kritiker, og jeg tror ikke jeg noensinne har gått til det skritt å anmelde hele greia.

Men det skal jeg, i sann demokratisk ånd, gjøre nå. ­Eller, jeg skal forsøke.

To av utstillingene, til henholdsvis Gunvor Nervold Antonsen og kunstnerduoen -& Co, har så mange forbindelseslinjer at de nesten eksisterer som kaotiske tvillingplaneter. Den tredje, Per Christian Brown, har en tittel som ville passet de andre, men er mer ryddig, som om det vulkanske utbruddet ennå ikke har nådd det stadiet der det sprer seg ut i rommet. Det gjør det nemlig i de andre rommene.

Patrik Entian og Aleksi Wildhagens maleriske samarbeidsprosjekt -& Co – bokstavelig talt et møtested for både mennesker og tilfeldigheter – er i sin natur en organisk affære. Det er den mest naturlige ting i verden at resultatet sprer seg i rommet som det var drevet av en egen agenda, frikoblet fra både kunstnere og publikum.

Men aller mest omfattende blir det i overlyssalen, hvor Gunvor Nervold Antonsen foretar den type manøver som får hodet til å tikke som en kommende bombe.

Nå mener jeg å ha sett noe av det før, hvis ikke meste­parten, på Bomuldsfabriken i Arendal for en tid tilbake, men det gjør ikke så mye, og det her blir uansett et par hakk annerledes. Kunstnerskapet til Gunvor Nervold Antonsen har etter hvert oppnådd en ekspansiv modus der nær sagt hva som helst annekteres og innforlives, i stadig større bevegelser.

Effekten her er labyrintisk, som en labyrint innenfor en labyrint: der fotografier, malerier og treskulpturer utgjør strategiske markører for det som jo i utgangs­punktet er, eh, tekstilkunst.

Nå, det var bestandig sånn – jeg har fulgt med i noe sånn som ti år nå – men det blir stadig mer omfattende, og stadig mer umulig å forholde seg til som enkeltverk. Alle disse tingene er på vei inn og ut av hverandre; prosessen er så blottlagt at jeg tenker det faktisk lønner seg å følge med. Det gjør at jeg vet ting de som møter dette for første gang ikke evner å få med seg. Det er en veldig fysisk erfaring; man må stå midt i det og bevege seg rundt.

Her og nå korresponderer Antonsens kunstneriske virke helt klart med malerne -& Co i overetasjen. Til å begynne med malte de to konsekvent utendørs og sov i campingvogner hjemme hos ekteparet Berith og Terje i Hvittingfoss utenfor Kongsberg, men de skal visstnok ha hatt tak over hodet i denne siste runden.

Det forandrer ikke så altfor mye; dette er en opparbeidet modus, der dagsform og tilfeldigheter gir forskjellige utslag. Og forhistorien og strukturen rundt er uansett så morsom at det er vanskelig å ikke like det. Det hele skal ha begynt med at Patrik Entian og Aleksi Wildhagen møttes på halvveien fra sine daværende respektive adresser for å gjennomføre en serie malerier av Mount Fuji – da representert ved en grushaug i Hvittingfoss. Derfra endte det opp på tomten til Berith og Terje, og en gradvis hverdagsliggjøring og konseptualisering av selve aktiviteten, som på daglig basis ble underkastet forskjellige dogmer. Det som henger på veggene i Kunstnerforbundet, og i noen tilfeller sklir ned på gulvet, er bare selve toppen på Mount Fuji, sånn sett. Det du ser, er ikke det eneste du ser. Maleriet er liksom bare en del av maleriet.

Per Christian Browns foto­grafier er, på sin måte, også malerier i viss forstand. En miks av faktisk dokumentasjon fra jordens innside – omtrent der man skrur på vulkanen, og det som ser ut som røykeskyer i glade farger, men som jeg har lest meg til at er fargepigmenter i vann.

Nå, det gjettet jeg meg jo egentlig til – han er jo ikke den første å ty til det grepet, men i et øyeblikk tenkte jeg faktisk han hadde klart å lage oransje, rosa og turkis røyk. Det er den type farger, og det gjør sitt for hvordan man oppfatter den eruptive vulkanske utblåsingen. Det er ganske enkelt planetens måte å ikke få helt ballespræng; utbruddet er knyttet til ekstase og forløsning. Under faktiske omstendigheter er det jo ikke så pent som det presenteres her, men sånn er det jo med alle skildringer av seksualitet. Det ser jo ikke så farlig ut på bilder.

kunst@klassekampen.no