Klassekampen.no
Tirsdag 10. april 2018
ARKIVILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Hvor ble forventningene av? Politikken i dag defineres av et fravær av venstrepopulisme, skriver Åsa Linderborg og Göran Greider.
Tre teser om populismen
BAKMANNEN: Obama-regjeringens støtte til bankene la grunnen for to populistiske bevegelser i hver sin ende av det politiske spektrum, skriver forfatterne. FOTO: JEWEL SAMAD, AFP/NTB SCANPIX
DEN FØRSTE PALMEN: Det svenske sosialdemokratiet begynte med August Palm (1849-1922), som var kjent for sin agitatoriske kraft. FOTO: BERTIL NORBERG, TT/NTB scanpix

POPULISME

Fakta:

Det populistiske manifestet:

• Forrige uke kom boka «Populistiska manifestet» av Åsa Linderborg og Göran Greider på det svenske forlaget Natur & Kultur. Boka inneholder 151 teser om populisme. Vi trykker her tese 19, 20 og 21.

• Linderborg og Greider skriver her om hvordan populismen i USA ble utløst etter finanskrisa, hvordan høyrepopulistene har tjent på begrepet «globalisering», og behovet for venstrepopulisme.

• Åsa Linderborg er kulturredaktør i Aftonbladet. Göran Greider er sjefredaktør for den sosialdemokratiske avisa Dala-Demokraten.

FØRSTE TESE: Populismens dypeste røtter finner man alltid høyest oppe i samfunnets krone.

«Kutt ut det der. Folk kjøper det ikke». Omtrent slik falt president Obamas ord da han, under et møte med landets ledende banksjefer i desember 2009, hørte dem unnskylde de enorme bonusene de fortsatt ga seg selv – selv om landet var tungt rammet av finanskrisa, med millioner som mistet sine boliger og galopperende fattigdom. Og til tross for at bankene – bare et år tidligere, i månedene etter at verdensøkonomien var rammet av hjertestans – ble bevilget en enorm støttepakke. Bankeliten hevdet at de måtte rekruttere medarbeidere på et vanskelig internasjonalt marked, noe som ikke gikk uten solide bonuser.

En kort stund så det ut som om Barack Obama faktisk hadde tenkt å ta opp kampen mot Wall Street. Dagen før det avgjørende møtet hadde han kalt bankierene for Wall Streets «feite katter». Under valgkampen i 2007 rettet Obama ofte hard kritikk mot Wall Street – den hadde en venstrepopulistisk grunntone. Flere av de toneangivende økonomiske rådgiverne hans utarbeidet forslag som tok sikte på den konsentrerte og ansvarsløse makten som hadde blitt samlet i finansdistriktet i New York. Men da hans nærmeste stab ble utkrystallisert etter valgseieren, ble de mer keynesiansk anlagte rådgivere raskt skiftet ut. I stedet kom det inn velkjente navn, oftest hentet rett fra bankverdenens største høyder. Det er ingen overdrivelse å påstå at finanseliten marsjerte rett inn i den amerikanske regjeringen høsten 2008. Og de gjorde det like etter den største kollapsen for finanssystemet siden 1929.

Finanskrisa i 2008 ble på mange måter starten for den høyrepopulismen som til slutt skulle føre Donald Trump til makta, men også for den venstrepopulismen som først fikk sin form med Occupy Wall Street og flere år seinere da Bernie Sanders utfordret Hillary Clinton. De siste bølgene av populisme i amerikansk politikk ble utløst av beslutningene som ble tatt i styrerommene til de store bankene i New York.

President Obama hadde nå et valg. Så sent som vinteren 2010–11 kunne han velge en politikk som for alvor utfordret bankeliten og dermed delvis kapitalen. Han viste faktisk tegn på å være forberedt på det, tross en massiv lobbyvirksomhet fra finansverdenen for å stoppe reformene. At Obama til slutt vek unna denne konflikten, ga de amerikanske velgerne et lite smigrende bilde av politikerne: De er villige til å bruke skattebetalernes penger for å redde storbankene, men de klarer ikke engang kreve måtehold når bankfolkene bevilger bonuser til seg selv. Da er det helt urealistisk at de skal innføre reformer som kan bryte ned makten til finanseliten.

Militante konservative velgere, mange av dem nå tilhengere av Tea Party, mente regjeringen strødde rundt seg med skattepenger. Irriterte Obama-velgere så en president – valgt på grunn av en progressiv, nærmest venstrepopulistisk karisma – som ga etter for den bankverdenen som hadde styrtet USA og verden ut i et økonomisk kaos.

I de kommende årene vokste venstrepopulismen, i form av Occupy Wall Street, raskt i styrke. Demonstrasjoner ble holdt i by etter by. Bevegelsens slagord – «Vi er de 99 prosentene» – spredte seg til hele verden. Men høyrepopulismen vokste like raskt, anført av en aggressiv Tea Party-bevegelse som mer eller mindre kidnappet det republikanske partiet og skapte store problemer for den første svarte presidenten.

Da Obama startet valgkampen for gjenvalg på seinhøsten 2011, innså han at Occupy-bevegelsen var på vei til å bli en maktfaktor. Men han ble avvist av bevegelsens tilhengere. Forsøket på å skaffe seg støtte fra Occupy-bevegelsen ble av mange betraktet som hykleri siden politikken hans ikke egentlig var systemkritisk. I en tv-uttalelse sa Obama: «Det finnes faktisk likheter mellom Tea Party-bevegelsen og Occupy-bevegelsen. Begge bygger på folkelig frustrasjon.» Og det burde han jo på sett og vis vite; Obama-regjeringens støtte til bankene hadde lagt grunnen for to populistiske bevegelser i hver sin ende av det politiske spektrumet.

Wall Street utløste finanskrisa, men endte opp som en vinner. Taperne var de etablerte politikerne. Men populismen ble utløst fra samfunnstoppen.

ANDRE TESE: Høyrepopulismen har vunnet på at det snakkes mye mer om «globaliseringens tapere» enn om kapitalismens vinnere.

Hvem kan ha noe imot at verden knyttes sammen og at det oppstår en menneskehet der enkeltindivider faktisk klarer å engasjere seg i det som skjer på et annet kontinent? Hvem kan forkaste noe så vakkert og nødvendig? Ordet globalisering rommer et perspektiv som gjelder hele planeten. I klimakrisas tidsalder er dette en av historiens avgjørende landevinninger. At reiser, kultur og media også involverer andre bevisstheter på den andre siden av jordkloden, er et stort historisk framskritt. Problemet er bare at ordet globalisering inneholder en usynlig gjøkunge som skaper mye mer konflikt: kapitalismen. Det er blitt en standardfrase at det er «globaliseringens tapere» som har gått til de høyreekstremistiske bevegelsene. «Mange har tapt på globaliseringen», kan Stefan Löfven si, og det kan høres klokt ut. Ja, det er sant, men vi kan gjøre et eksperiment: Bytt ordet «globalisering» med ordet «kapitalisme» – og se hva som skjer. Plutselig er det ikke en anonym naturkraft, men et konkret maktlandskap som blir synlig: Om lag tjue banker, et hundretall enorme bedrifter, noen store handelsavtaler som har avregulert verdenshandelen. «Globalisering» var et av de store temaene på det verdensøkonomiske toppmøtet i Davos i januar 2017, da verdens økonomiske og politiske makthavere var som aller mest bekymret over de høyrepopulistiske suksessene i USA og Europa.

Det er naturligvis utenkelig at temaet på dette møtet kunne vært «kapitalismen». Eller at Stefan Löfven eller andre toppolitikere kunne snakke om «kapitalismens tapere». Hvorfor? Fordi når vi bruker ordet kapitalisme, avdekkes den maktpolitiske sammenhengen som er belastende for elitene. Den sammenhengen skjules av ordet globalisering. «Kapitalismen» peker på eiere av kapital og ledere av bedrifter, på liberale ideologer og politikere. Det gir dem et ansvar for den nye, permanente utryggheten og ulikheten. Da organisasjonen Oxfam høsten 2016 lanserte en rapport som viste at 65 milliardærer eier like mye som halve jordas befolkning, skyllet en bølge av indignerte artikler fram i den borgerlige pressen. «Derfor tar Oxfam feil» og «Oxfam villeder» var to formuleringer. Denne opprørtheten vitnet om et ømt punkt i borgerlighetens selvbevissthet.  

Når man i nesten omsorgsfulle ordelag snakker om «globaliseringens tapere», manes det fram et bilde av hjelpeløse, fordomsfulle, innskrenkede, misunnelige mennesker som «vi», som er velutdannede og bereiste, kan synes synd på eller forakte. Globaliseringens tapere – selve uttrykk maner fram et mentalt ørkenlandskap der det handler om individer som ikke klarer å tilpasse seg de nye tidene. Det er svært bekvemt for alle slags markedsliberalere å kunne avfeie rasisme og populisme på et rent moralsk grunnlag. Uttrykket «kapitalismens tapere» forteller noe mer og mye verre: At det også finnes mennesker – kapitaleiere støttet av sjikt av toppsjefer – som har tjent penger på et system og på andres bekostning.

Når høyrepopulister angriper globaliseringsentusiastene, har de allerede tilpasset seg den snevre moralske diskursen som markedsliberalismen bruker for å avfeie kapitalismekritikk. De ser for seg korrupte politikere som selger ut nasjonens interesser. Det er derfor en milliardær som Donald Trump, som kom inn fra siden i amerikansk politikk og slapp å bli stemplet som en del av den politiske eliten, kan stå frem som globaliseringskritiker og hevde at han representerer brede lag av befolkningen. Globalistene blir forrædere mot et folk, og immigrantene blir syndebukker.

TREDJE TESEVenstrepopulismen er nødvendig for å rydde vei for en reformisme med krav om reformer som virkelig kan endre samfunnet.

Da det svenske sosialdemokratiske partiet sto fram på den historiske arenaen for mer enn et århundre siden, var det i aller høyeste grad populistisk. Selv om de reformistiske trekkene var synlige allerede i det første partiprogrammet i 1897, var kravene grenseløse: «Sosialdemokratiet skiller seg fra andre politiske partiene: Vi vil omdanne hele det borgerlige samfunnets økonomiske system og gjennomføre arbeiderklassens sosiale frigjøring.»

Bare det at partiet står for noe helt annet enn alle de andre, skjærer gjennom dagens tåkete landskaper som en laserstråle. I dag produserer det nostalgi hos de skuffede eller hånlig overbærenhet hos de selvutnevnte pragmatikerne, men faktum er at slike formuleringer i flere tiår var en mektig, realpolitisk kraft i arbeiderbevegelsens historie: De skapte forventninger. De rokket ved bildet av en borgerlig verden som var selvsagt. De underordnede følte seg viktige og ble oppfordret til å ta del i kampen.

De som i dag gjør Socialdemokraterna om til et sosialliberalt parti, har fremdeles slike ord ringende dypt i seg. Ordene fortsetter som målestokker. Vanlige folk, som ikke analyserer politikk hver eneste dag, bærer fortsatt på det bildet: Sosialdemokratene ville en gang noe annet, og den populistiske auraen mobiliserer også i dag folk på grasrota. At folk og medier fortsatt forventer høyere moral fra en sosialdemokrat enn fra en borgerlig politiker, vitner om det populistiske kravets varige effekt. Restene av en opprinnelig venstrepopulisme holder partiet i live og gir det, mot alle odds, regjeringsmakt. Det er en gåte at partiets ledelse ikke forstår det.

Det var ikke før ved landsmøtet i 2001 i Västerås at de siste retoriske restene av den sosialdemokratiske populismen endelig ble offisielt slettet. Med røde voteringslapper slettet delegatene den klassiske portalparagrafen med krav om et samfunn der «retten til å bestemme under produksjonen og fordelingen legges i hele folkets hender».

Den sosialdemokratiske bevegelsen var en enorm retorisk hendelse, det var et språk som utvidet horisonter og hadde mot til å snakke på vegne av den store majoriteten, mot den økonomiske eliten. Innen den øvre middelklassen – med Olof Palme som fremste eksempel – ble folk i flere generasjoner konfrontert med det urimelige i egne privilegier når de brukte målestokken fra den opprinnelige populismen. I dag er den samme bevegelsen livredd for alt som smaker av populisme. Markedsliberale økonomer har fått definere visjoner som «overbudspolitikk» og «ansvarsløshet». 2017 sto det på partiets 1. mai-merke: «Den svenske modellen skal utvikles – ikke avvikles.» Det representerte en idépolitisk krymping av en bevegelse av verdenshistorisk verdighet. «Trygghet i en ny tid» var tema for partiets landsmøte i april samme år. Innholdet av det kan dessverre tolkes: Vi skaper ikke den nye tida selv. Vi tilpasser oss så godt vi kan

Det samme mønsteret finner vi i resten av den sosialdemokratiske bevegelsen i Europa, og hos Demokratene i USA: Kravene er skrudd ned. Betydelige deler av vestens arbeiderklasse forventer ikke lenger noe fra de partiene som i et århundre snakket på vegne av dem. Og ikke å forglemme: Respekten for sosialdemokratiet hos de øvre samfunnssjiktene synes å ha gått tapt. I mange år var det mange fra det øvre borgerskap som av overbevisning, ikke for å gjøre karriere, gikk med i de europeiske arbeiderbevegelsene – slik er det ikke lenger. «Dagens ledere for det demokratiske partiet vet at de står for en versjon av liberalismen som er avhengig av suksess for de øverste ti prosentene», konstaterer Thomas Frank i boka «Listen, liberal», et rasende oppgjør med Clinton- og Obama-alderen.

Igjen på scenen etter de store kravenes retrett fra den vestlige verdens progressive bevegelser står de høyreekstreme – og de liberale. Horisontene er kuttet ned til markedsliberalisme og høyreekstremisme. Politikken i dag defineres av et fravær av venstrepopulisme. En gang lovet arbeiderbevegelsen håp og endring. Det var et unikt salgsargument som ingen andre hadde, konstaterer Frank. I dag er budskapet at det ikke finnes så mer man kan gjøre for å endre på alt det som plager den arbeiderklassen som nylig hadde et anstendig, trygt liv. Da har man mistet troen på sin egen politikk. Da gjør velgerne også det.

Men populismens store styrke ligger i at den tør å love noe annet enn det bestående, altså nøyaktig det de europeiske sosialdemokratene sluttet å gjøre for noen tiår siden. Det er det de er redde for i de borgerlige partiene og på ytre høyre – at nye venstrekrav skal fødes. Og her er paradokset: En betydelig grad av venstrepopulisme er en forutsetning for en reformisme som vil noe annet enn å pusse fasader, en reformisme som kan slå høyrepopulismen ned i støvleskaftene. Det er bare sånn man får med seg engasjerte mennesker.

Oversatt av Lars Nygaard.