Klassekampen.no
Tirsdag 10. april 2018
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
De som rammes hardest av høyrepolitikken, drar til høyre. Hvorfor?
Politisk forfall

Konservative og godt voksne sosialdemokrater som meg strever med å forstå forfallet i vårt politiske liv. Denne avisa har riktignok bidratt massivt til å komme videre gjennom sine lederartikler – og oversettelser av Francis Fukuyama, Thomas Frank, tyske statsvitere, og Corbyn-Labour – og også mange norske aktive og passive politikere har gjort oss klokere.

Kloke folk synes i hovedsak å være enige: Det viktigste aspekt ved slike endringer som at arbeidere i industri og service forlater «arbeiderpartiene», er at de som rammes sterkest av «høyrepolitikk» -- det vil si alt som skaper større økonomiske forskjeller – går til høyre ved valgene.

Men de går gjerne til de nye, og ubarberte høyrepartiene, som i sin sterkeste vekstfase kamuflerer seg som «det nye arbeiderpartiet – for folk flest». Jeg kjente eldre damer som vel egentlig stemte Frp i håp om mer medisin på blå resept.

Partiet har gått en lang vei fra John Alvheim til Tybring Gjedde, som ut fra sine tekster må være en gammeldags, reaksjonær høyremann. Og nå har vi fått en justisminister som for noen år siden ville importere store mengder kinesere til nordnorske filetfabrikker for å få lønningene ned og arbeidsdisiplinen opp!

Det som i denne sammenhengen er viktigst, er altså at folk som rammes av større klasseforskjeller, stemmer på partier som ikke legger skjul på at de vil gi flere fordeler til dem som har mest. Slik jeg forstår politikk, må slike absurditeter skyldes at Einar Gerhardsens gamle parti ikke lenger vil «ta fra de rike og gi til de fattige», men heller bruke våre skattepenger til for eksempel millionlønner for våre «tjenere» i det offentlige.

Samtidig opplever mange problemer på jobben som bare kan forklares med at det europeiske arbeidsgiverhierarkiet ved hjelp av Det norske Arbeiderparti la gamle Norge åpent for arbeidskraftimport.

Brexit-debatten forteller oss at det er «fri flyt» av arbeidskraft som er selve hovedformålet med Unionen, fordi politisk arbeid for et bedre arbeidsliv da blir vanskeligere. Europeiske arbeidsfolks lønns- og arbeidsvilkår vil tendere mot å bestemmes av nivået i det dårligste landet. Mange har skjønt at «fri flyt» betyr race to the bottom – altså kappløp mot botn-nivået.

Nå skulle en jo tru at Støres konkurrenter om venstrestemmene på alle slags arbeidsplasser ville kunne overta de velgerne som med god grunn forlot Arbeiderpartiet. Det var jo en liten tendens i den retning ved siste valg, men mange av gamle Einars parti satt nok heller heime.

Men den viktigste til at Rødt og det partiet som jeg har vært medlem av siden 1961, ikke har fått flere vonbrotne Ap-velgere, er nok at i alle fall mitt parti ikke forsto at arbeidskraftimport – altså EØS – var en måte å ødelegge det norske arbeidsmarkedet på – til entydig fordel for kjøpersida.

Må vi ikke anta at dersom SV og Rødt klart hadde engasjert seg mot arbeidskraftimport – med anstendige og faglig holdbare argumenter – er det ikke da sannsynlig at «unionistene» i Arbeiderpartiet-ledelsen måtte ha gitt opp sin Europadrøm?

Kanskje vi kunne ha ødelagt mulighetene for politikere av Listhaug-arten til å gjøre seg kjent og populær med sin skumle retorikk – om vi hadde vært i stand til å utforme en saklig, ikke-rasistisk argumentasjon mot å svekke norske arbeideres makt på arbeidsmarkedet?

Men her valgte kanskje heller våre ledere å konkurrere med Kristelig Folkeparti om norgesmesterskapet i hjertensgodhet?

ottar.brox@gmail.com

Ottar Brox, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord, Wegard Harsvik og Mona Ringvej skriver i Klassekampen tirsdager.