Klassekampen.no
Mandag 9. april 2018
PÅ JOBB: Han skriver og spiller, mens hun synger – her hjemme i stua i 1942.FOTO: WIDE WORLD PHOTOS
Lotte Lenyas levde liv
Undersak

Lotte Lenya

«Die sieben Todsünden»

Musikk av Kurt Weill, tekster av Bertholt Brecht

Dir: Wilhelm Brückner-Rüggenberg

CBS/Philips, 1957

Forholdet mellom Lotte Lenya og Kurt Weill ga oss blant annet dette – «De syv dødssynder».

Klassisk pop

For noen av oss har disse to vært grensefigurer mellom klassisk og, vagt sagt, populærmusikk. Hun, Lotte Lenya, sangeren, skuespilleren, danseren og alt mulig annet. En kvinne som vokste opp i et ustabilt hjem og med sporadisk utdannelse. En kvinne som slåss mot James Bond i «From Russia with Love» med kniver i skoene. En dame det er altfor lett å bohemisere. Han, komponisten Kurt Weill, vokste opp i en jødisk, borgerlige familie: Den seriøse, dannede komponisten som etter hvert skjønte at det viktigste var å nå fram til folk. Han kunne sin Schönberg, men ville noe annet. «Ikke vær redd for å være banal», sa læreren hans, Ferruccio Busoni.

Men banal ble Weill aldri, men muligens tilgjengelig og sjangeroverskridende? Og Lenya møtte Weill, og han møtte henne. Og de giftet seg to ganger. Hun var musen og fortolkeren av de viktigste av hans komposisjoner: Vulgær, følsom og utfordrende samtidig som hun i Weill fant den faren hun aldri hadde, både følelsesmessig og intellektuelt, sier biografene. Han, derimot: Muligens like følsom, men mer innestengt i seg selv. Mer opptatt av sin egen musikk enn av henne, sa han selv. Dette er jo selve ursituasjonen: Kvinnen som inspirerer mannen til å lage musikk, som hun selv framfører litt seinere på kvelden, eller i denne sammenhengen, på plate seinere i historien. Man kan lage mye ut av forholdet mellom Kurt Weill og Lotte Lenya, men situasjonen er der: Han lager musikken og hun gjør den levende. «Hun kan ikke noter, men når hun synger, lytter folk som om det var Caruso.», skrev han. Og, ikke minst, etter at Weill dør i 1950, bruker Lenya det meste av sin tid på å promovere og framføre musikken hans fram til sin egen død i 1981. Angrende, som det heter i biografien «Lenya: A Life» av Donald Spoto. Kanskje fordi hun var konstant utro mens han laget musikken som hun gjorde suksess med?

Fakta:

LENYA & WEILL

• Lotte Lenya var en østerriksk sanger og skuespiller, særlig kjent for sine tolkninger av Bertolt Brecht og ektemannen Kurt Weills skuespill og sanger, født i Wien i 1898. Døde i New York City i 1981.

• Kurt Weill var en jødisk tysk komponist, først aktiv i Berlin før han flyttet til USA i 1935. Gift med Lotte Lenya i 1926–33 og igjen fra 1937 av. Mest kjent for «Tolvskillingsoperaen» fra 1928 og sanger som på engelsk heter «Mack the Knife», «Alabama Song» og «September Song». Weill døde av hjerteinfarkt i 1950, 50 år gammel.

Og det er her innspillingen av «De syv dødssynder» med Lotte Lenya kommer inn. Et merkelig verk urframført i 1933 i Paris som «Sunget ballett i tre scener.» Senere med undertittel «for småborgerskapet», lagt til av tekstforfatteren, Bertolt Brecht. En forestilling med én sanger og én danser som framstiller den samme kvinnen: Anna. Hun (de) reiser rundt i USA for å tjene penger for å kunne bygge et hus til sin familie.

Den kristne kirkens syv dødssynder ligger i bånn og får hver sin sats. I tillegg kommer en prolog og epilog. Skjønt synder: Slik jeg kjenner Brecht, er kristen moral bare for dem som har råd til å benytte seg av den. Selve Synden - basslinja, så å si - er kapitalismen som ødelegger folk og tvinger dem til å «synde». Dette kan utbroderes i det uendelige, men poenget er at Lenya her synger disse sangene som en sangsyklus, som de fleste gjør i dag. En syklus som følges av en mannlig vokalkvartett, som representer Annas familie og kommenterer hennes innsamlingstur, og der moren synges av en bass!

Men tilbake til urframførelsen: Hvorfor trenger man en danser når man lytter til en slik stemme som Lenyas, en stemme så til stede i en levet kropp? En stemme som har alt, unntatt den skolerte skjønnklangen. En stemme som elsker konsonantene i det tyske språket og som gjør musikken skurrende og hard. Spisse, skarrende konsonanter og noen vokaler attåt. Ingen bel canto her, nei, men like fullt drar hun ut vokaler både her og der.

Lenya har en stemme som er gjennomsyret av sigaretter, seine netter og altfor mange turer til «the next whisky bar.» Og hun sliter i høyden, selv om sangene er lagt ned i forhold til Weills opprinnelige toneart. Det er noe litt skingrende i stemmen hennes som gjør den så uttrykksfull. Den er desperat nydelig i dette litt rølpete mono-opptaket der orkesteret skvalper av gårde på strålende vis.

Men noe slår meg: Det noe merkelige fenomenet hvor det høres ut som om ordene Lenya synger blir som fremmedlegemer i munnen hennes. Hun eier ikke ordene i samme forstand som en klassisk sanger gjør det i en romanse av Schubert, eller Dylan, for den sakens skyld. Dama er nærværende og fraværende på én gang. Eller er det et bevisst sjangergrep som jeg ikke kjenner til?

Det er sju dødssynder. Vi aner også hva den åttende er etter å ha lyttet til denne utgivelsen: Å synge Weill som en småborger. Det gjør ikke Lenya. Men jeg skriver nok om henne som nettopp det. Eller enda verre, om mulig: Jeg skriver som romantiker.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 11.00