Mandag 9. april 2018
HJEMME HOS SVERRE: Ved siden av Lasse på høyre side av bordet, og Rita Knudsen til venstre, med melk, kaffe og egg, Bamse-blad og Petite Fleur-servise. Et kjøkkenbordsbilde som senere dukket opp på coveret til The Beste-reutgivelsen «En sang for åtte kroner... & Blått».FOTO: PRIVAT
Tre ganger over Torgallmenningen: Med Sverre Knudsen og Lasse Myrvold.
Lasse og jeg
Sverre Knudsen minnes bestevennen og bandkollegaen i blant annet The Aller Værste!, Lasse Myrvold.

Epilog

Lasse og jeg går over Torgallmenningen, det er 1992, og vi snakker om den sorte dressen vi skal kjøpe til ham, den aller første dressen han har kjøpt ny, begravelsesdressen. Jeg har plukket den ut på forhånd i en butikk i Strandgaten – Lasse gruer seg så jeg dro innom og snakket med ekspeditøren for noen timer siden, forklarte alt sammen.

Nå tenker jeg at jeg kanskje forklarte altfor mye; hvorfor var jeg så detaljert da jeg snakket med den fremmede mannen? Dette plager meg da jeg stopper opp før vi skal krysse Strandgaten. Lasse stopper også, ser på meg. Han vet at butikken ligger på andre siden av gata, men ser ikke på den, han ser på meg. Jeg har vanskelig for å møte blikket hans, blir stadig mer oppslukt av en vond følelse av at jeg har røpet for mye om ham til ekspeditøren. Som om jeg har forsøkt å snike meg til medlidenhet på bekostning av min beste venn. Følelsen fordobles og firedobles i den dårlige samvittighetens ekkokammer; den både angriper meg og gjør meg til angriper; jeg vet det er sant og jeg vet det er feil.

Jeg møter Lasses blikk, og vil bare være taus og tapper, men disse tankene gjør meg forvirra, gir meg vondt i brystet og får øynene mine til å renne over. Men det er jo ikke jeg som skal være lei meg nå. Hvorfor kan jeg ikke bare være akkurat det Lasse trenger, ikke en sentimental nervebunt på randen av det meste?

Fakta

Lasse Myrvold

• Vokste opp i Stavanger, men er best kjent som en del av musikkmiljøet i Bergen og det legendariske rockebandet The Aller Værste!

• I TAV spilte han sammen med Chris Erichsen, Harald Øhrn, Ketil Kern og Sverre Knudsen – og ga ut klassikerne «Materialtretthet» (1980) og «Disniland i de tusen hjem» (1981).

• Knudsen og Myrvold (og Øhm og Kjartan Kristiansen og Sven Kalmar) spilte senere på åttitallet sammen i bandet The Beste.

• Lasse Myrvold døde av kreft i 2006, kun 53 år gammel.

Jeg krysser Strandgaten, og Lasse begynner som alltid å gå akkurat samtidig – kanskje vi til og med går i takt – inn i butikken. Ekspeditøren kjenner meg igjen, kommer mot oss, bestemt og usikker på en gang, og jeg føler at jeg bør juge, late som om jeg ikke nettopp har vært der og snakket med ham, tenker at det vil være mer skånsomt for Lasse på den måten, men det blir ikke sånn, plutselig står vi ved stativet med den dressen jeg valgte, og ekspeditøren sier at det ser ut til å stemme med størrelse 54.

Lasse ser på meg. Han er den klokeste jeg vet. Han har skrevet finest, spilt best og lest mer enn noen andre. Barna mine har vokst opp med ham.

Og Lasse har en datter på to år som han har blitt alene med nå. Han vil ikke ha noen dress til begravelsen til sin elskede, datterens mor, og han møter blikket mitt, vil slippe å ta på seg den sorte jakken som ekspeditøren holder fram for ham. Han ser på meg, forvirret og spørrende, vil at jeg skal avkrefte alt. Dette kan da ikke være meningen? Hvis han tar på seg den jakken, vil ikke det bekrefte noe? Gjøre noe irreversibelt?

Dressjakken er dobbeltknappet og har brede slag.

Lasse og jeg går over Torgallmenningen, det er våren 2006. Vi snakker om nye band og nye bøker og nye politiske hendelser, men samtalen er den samme, vi er de samme.

Lasse er sliten, han vil sitte, og velger selv en av steinbenkene nær Strandgaten. Idet vi setter oss er ingenting lenger det samme; jeg vet hva han skal si, jeg kan ikke stoppe ham, og vi skal ha den samtalen jeg trodde folk bare hadde på film. Lasse skal dø og jeg skal være igjen.

Lasse og jeg går over Torgallmenningen sammen for første gang, snakker om Public Image Ltd, dadaisme og vaflene på Kafé Noreg. Jeg har ennå ikke vent meg til at han prater like mye som meg, og at han går like fort som meg, og skjønner ennå ikke hvorfor det gjør meg så glad. Verden har plutselig og overraskende blitt helt ny; masse har falt fra hverandre rundt oss, og noe nytt er i ferd med å vokse fram. Vi er ivrige begge to, det er mye å si; vi har så vidt begynt å spille sammen i et tulleband, vi lager låter sammen; leser skisser til sangtekster for hverandre fra identiske oransje notisblokker. Innen året er omme skal vi starte et ordentlig band, få eget øvingslokale, bo sammen i en leilighet i Nygårdsgaten 65, og reise på ordentlige turneer.

Da jeg stopper ved Strandgaten for å spørre ham om målet for spaserturen, stopper Lasse også, men han fortsetter å prate; overlater veivalget til meg uten å bruke ord. Det gjør meg merkelig stolt, og enda mer glad; jeg skal velge veien og Lasse skal prate. Nå er det Burt Bacharach og semiotikk; ett tema jeg kjenner, og ett jeg aldri har hørt om. Jeg bestemmer at vi skal til Sandviken, og Lasse begynner å gå akkurat samtidig med meg, først over Bryggen. Jeg sier noe om Tamla og strykere, og så snakker Lasse om Tamla og strykere, og Tamla og bass, og Tamla og blåsere, og Martin Tranmæl og prinsippene for elektriske motorer, uten å registrere hvor vi går.

Jeg sier noe som får ham til å le, og jeg skjønner at jeg har fått en ny venn, og alt vi sier til hverandre er spennende og viktig og fylt av muligheter, det er vår og 1979.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 10.37
Mandag 11. november 2019
Nordicana er i ferd med å bli et internasjonalt begrep. Det er en ­frodig og variert scene, ­anført av flere talentfulle norske artister.
Mandag 4. november 2019
Tro i brøstet, kor i ryggen og fortsatt tett i panna. Kanye West presterer helt opp mot gamle musikalske bragder på sitt første rene kristenalbum. Men hvor ble det av desperasjonen?
Mandag 4. november 2019
Ute med nok en kritikerrost skive, som nå skal framføres på flere europeiske scener, og likevel regner ikke Jenny Hval seg lenger seg som musiker.
Mandag 28. oktober 2019
Hun ble deprimert av å synge sine egne sanger. Med sitt nye minialbum «Det går bra» vil Bendik motivere også publikum til å smile litt mer.
Mandag 28. oktober 2019
Oslo World-aktuelle Nihiloxica produserer industriell tradisjonsmusikk med bakgrunn sørvest for Nilen i Uganda.
Mandag 28. oktober 2019
AlbumNeil Young & Crazy Horse«Colorado»Reprise Records/Warner MusicHHHHJIYou might say I’m an old white guy
Mandag 21. oktober 2019
En vanskelig og ugjestmild prosess til tross, med en møysommelig jakt på de rette byggeklossene: Fredag er det endelig tid for Helge Sten sitt første Deathprod-album siden 2004.
Mandag 21. oktober 2019
William Basinski laget det ­definitive musikk­verket om 11. september. Nå besøker han ­Bergen med en plate bygd på lyden av to svarte hull som knuller.
Mandag 21. oktober 2019
Væpna med høgt hår og eyeliner jaktar Michael Monroe stadig på den perfekte plata.
Mandag 14. oktober 2019
DobbeltalbumNick Cave and The Bad Seeds«Ghosteen»Ghosteen/Bad Seed Ltd.HHHHHHDet er interessant å...