Klassekampen.no
Lørdag 7. april 2018
FANGET I FINANSKRISA: Knut Veggeland var økonomisjef i Kvinesdal kommune da den investerte i Terras katastrofale produkter. I mer enn ti år har han bebreidet seg selv voldsomt.
Han fikk skylden for Terra-skandalen. Nå skrives historien om.
TRAGEDIEN TERRA
SÅDAN ER KAPITALISMEN: I elleve år har Stein Erik Stinessen, Ulf Larsen og Caroline Lund i advokatfirmaet Lund & Co arbeidet med Terra-saken på vegne av kommunene. Underveis har de lært litt om hvordan finanskriser oppstår. De har også fått avklart at ansvaret for skandalen ikke lå hos grådige kommuner, slik mange til nå har antatt.
DOKUMENTOVERFLOD: Et eget rom i kontorbygget i Oslo sentrum er satt av til dokumentene i Terra-saken, som har hopet seg opp i løpet av årene Caroline Lund, Stein Erik Stinessen og Ulf Larsen har arbeidet med saken. Nå faller straks siste dom i saken, elleve år etter at den sprakk i offentligheten første gang.
LANGE SKYGGER: I dag er Knut Veggeland i ferd med å bli ufør. Han har ikke hatt det godt med seg selv siden Terra-saken sprakk, forteller han.
KAUDERVELSK: Klassekampen skrev om det uforståelige språket i avtalepapirene i 2007. Dette har vært viktig også i retten, som har konkludert med at kommunene umulig kunne forstå hva de gikk med på.
FORSTO ALVORET: Det var da Knut Veggeland leste denne saken i VG, at han forsto at også Kvinesdal var rammet av Terra-skandalen.
UFORSTÅELIG: Kredittilsynet skriver i en gjennomgang av saken fra 2007 at språket i avtalene er utilgjengelig for folk som ikke jobber med slikt til daglig.
JAKTEN: Hva har Erna Solberg, DNB og USAs største bank til ­felles? De kunne alle ha forhindret Terra-krisa, men gjorde det ikke.

For enkelte ville nok stillingen som økonomisjef i Kvinesdal kommune i Vest-Agder fortone seg som kjedelig. Budsjettarbeidets faste rytme, føringen av regnskap, økonomiplanlegging og den løpende dialogen med skyldnere og fordringshavere var konsentrasjonskrevende og lite glamorøs.

Men for Knut Veggeland skapte disse pliktene en behagelig følelse av orden. Hans livsoppgave, forsto Knut Veggeland tidlig, er å passe på fellesskapets penger. Han vek ikke tilbake for en heftig diskusjon med ambisiøse etatssjefer eller ordførere som ville bruke mer penger på gode formål og slik innsnevre handlingsrommet for framtidas kvindøler. Siden 1984, da han var 28 år, hadde han jobbet med å holde orden i kommunens økonomi. Han aktet å utføre oppgaven med flid og engasjement like fram til fylte 67.

Derfor var det en tilfreds Knut Veggeland som kom ut fra Rådhuset en gråblek torsdag i november i 2007. Han gikk gjennom det kalde regnværet, bort til aviskiosken på motsatt side av gata. Denne korte spaserturen før lunsj var et ritual. Han plukket dagens VG fra stativet, slik han alltid gjorde, betalte sine ti kroner og gikk tilbake over brusteinsplassen mens han bladde i avisa. Han var spent på om det var noe nytt om de ulykksalige nordlandskommunene som hadde investert hundrevis av millioner i råtne amerikanske verdi­papirer.

Fakta:

TERRA-SKANDALEN

• Høsten 2007 kom det fram at kommunene Kvinesdal, Haugesund, Bremanger, Vik, Hemnes, Rana, Narvik og Hattfjelldal hadde investert nærmere 1,5 milliarder kroner i verdipapirer gjennom meglerhuset Terra Securities.

• Avsløringen kom samtidig som det ble klart at kommunene risikerte å tape mesteparten av investeringene sine.

• Like etter at saken sprakk i mediene, startet Kredittilsynet undersøkelser av Terras rådgivning overfor kommunene. Tilsynet konkluderte med at Terra hadde «grovt undervurdert» risikoen ved investeringene og at foretaket ville miste konsesjonene sine.

• Terras advokater arbeidet for å finne en løsning på krisa, men kom til at meglerhuset sannsynligvis ville bli holdt erstatningsansvarlig for kommunenes tap. Da Terra Securities mistet konsesjonene, valgte Terra Gruppen derfor å slå meglerhuset konkurs.

• I de elleve årene som har gått siden, har kommunenes advokater og konkursboet arbeidet for å få tilbake de tapte pengene. Etter en serie rettssaker i ulike land, utbetaling fra konkursboet og et forlik med DNB, er kommunenes tap redusert med nesten to tredeler.

• I januar gikk den siste i rekken av Terra-rettssaker, da Oslo tingrett behandlet kommunenes sak mot AIG, et av Terras forsikringsselskaper. Dommen er ventet seinere i april.

30 millioner kroner

De siste ukene hadde Veggeland kjent på en stigende uro, fordi også Kvinesdal hadde sparepenger i Amerika. Han skulle akkurat til å gå gjennom de automatiske skyvedørene da han kom til side seks. «Investeringsskandalen: Droppet advarsel om risiko i norsk oversettelse», sto det med store bokstaver. Veggeland kjente en klump vokse i magen.

Han stoppet opp og leste om hvordan Rana, Hemnes, Hattfjelldal og Narvik hadde investert over 400 millioner kroner i et amerikanske kommunefond – og risikerte å tape alt. VGs tre reportere hadde funnet fram til salgsbrosjyren som meglerhuset Terra oversatte for de fire kommunene. Der het det at risikoen med investeringen «anses som liten». VG hadde også funnet den opprinnelige, engelskspråklige salgsbrosjyren, som var laget av amerikanske Citibank. Den fortalte at «man kan risikere tap av alt eller en substansiell del av investeringen».

Det VGs reportere ikke visste, var at også Kvinesdal den våren hadde investert i overkant av 30 millioner kroner i de samme obligasjonene. Det visste heller ikke kommunestyret i Kvinesdal, ordføreren eller noen av kommunens innbyggere. De eneste som visste det, var Knut Veggeland og Kvinesdals nyansatte rådmann, Camilla Dunsæd.

Skammen etterpå

Veggeland gikk opp trappene i Rådhuset, bortover gangen og åpnet en dør. Innenfor satt ordfører Odd Omland. Arbeiderpartiet-ordføreren så at Knut Veggeland åpnet munnen, men det kom ikke ut noen ord. I stedet holdt han bare fram avisa. Så samlet han seg og fortalte alt. Han fortalte at han hadde lest den samme formuleringen om risikoen som «anses som liten» bare noen måneder i forveien, da han godkjente Terras forslag om å flytte 30 millioner av kommunens sparekroner. Han fortalte at han hadde tatt med seg den originale, engelskspråklige salgsbrosjyren hjem en fredag i mai. Tanken var å bruke helge­dagene på å lese brosjyren, siden kona uansett var bortreist den helga. Men fordi teksten var så lang og så full av ugjennomtrengelige, engelske finanstermer, ble det med tanken. Han fortalte også at han ringt Harald Norberg i Terra Securities noen dager i forveien for å høre hvordan det sto til med kommunens sparepenger. Megleren hadde forsikret Veggeland om at Kvinesdals millioner var trygt ivaretatt, og at det bare var å ta det med ro. Det gjorde han.

Sin egen verste fiende

Når Knut Veggeland i dag åpner døra til det lille trehuset ved Sarons dal i Kvinesdal, er det lite igjen av mannen som gikk ut av Rådhuset høstformiddagen i 2007. Han er kledd i grå joggebukser, blå crocs og grønn fotballdrakt. Ansiktet er trist.

– Jeg skulle ønske vi kunne treffes under hyggeligere omstendigheter, sier han.

Veggeland har brukt de ti siste årene på å skamme seg. Ordfører Odd Omland prøvde å trøste og forsikret umiddelbart om at han ikke kom til å miste jobben. Det ikke var hans feil, forklarte ordføreren. Han hadde blitt forledet, akkurat som politikerne og administratorene i de sju andre Terra-kommunene. Det hjalp ikke. Han hadde ikke blitt lurt, tenkte Veggeland, han hadde latt seg lure. Han hadde én oppgave, og den hadde han sviktet fullstendig.

Han bestemte seg for å flykte. Etter tre måneder sa han opp jobben i Kvinesdal for å bli økonomisjef i Sirdal, en times kjøretur hjemmefra. Da han fikk saken på avstand, skjønte han at det egentlig ikke hadde vært hans feil at pengene gikk tapt. Nå var det uansett for seint å vende tilbake. Han sluttet i Sirdal og ble regnskapsfører i Flekkefjord kommune. Deretter fikk han jobb i Lund.

Underveis utviklet Veggeland seg til sin egen verste fiende, plaget av anger og selvbebreidelse. Han angret på at han hadde latt seg lure, angret at han ikke hadde stilt flere kritiske spørsmål, angret på at han hadde sluttet i jobben. Han utviklet angst og depresjon, kona forlot ham, han ble fysisk sjuk og utviklet uforklarlige smerter i beina. Selv om han ikke vil tilskrive alle disse plagene Terra-saken, ble 22. november 2007 vendepunktet i livet til Knut Veggeland.

– Jeg har ikke hatt det spesielt bra med meg selv siden den dagen.

Giftig cocktail

«Internasjonal finanskapitalisme og sofistikerte finansielle produkter blandet med kommunale inntektsstrømmer fra konsesjonskraft, skatt, aksjeutbytte og husleie mv. viste seg å være en giftig cocktail som rammet de impliserte med en voldsom kraft.»

Det kunne vært et vedtak fra forrige Rødt-landsmøte. I virkeligheten ble setningen ført i pennen av Jon Skjørshammer, en av Norges best kjente konkursadvokater. Den sto å lese i sluttrapporten til konkursboet etter Terra Securities, som ble overlevert Oslo byfogdembete 28. februar i år. Det har tatt elleve år å rydde opp i kaoset Terra etterlot da selskapet slo sitt eget megler­hus konkurs.

Terra-saken fikk enorm medieoppmerksomhet i 2007 og 2008. Det var noe spektakulært over de åtte småkommunene som hadde gamblet med fellesskapets midler og tapt 1,5 milliarder kroner. I nærmere to år ble distriktsordførere og byråkrater som Knut Veggeland holdt fram som eksempler på hvordan grådighet og inkompetanse alltid straffer seg til slutt. Så ble det stille. Finanskrisa gikk over, og journalistene reiste tilbake til Oslo.

Men Terra-saken var ikke slutt. Siden november 2007 har kommunenes advokatteam dratt saken gjennom rettssystemet i Norge, Storbritannia og USA. Det har resultert i en lang liste med dommer, juridiske betenkninger, konsulentrapporter og forlik. Den siste dommen, fra et søksmål som ble behandlet i Oslo tingrett i januar, er ennå ikke klar.

I arbeidet har advokatkontoret som har håndtert saken måttet sette av et eget «situation room» i kontorlokalene i Oslo sentrum for å få plass til alle dokumentene og dataserverne i saken. Advokatene har gravd fram dokumenter som avslører de egentlige skurkene i Terra-affæren. De heter ikke Knut Veggeland. De er blant andre DNB, Erna Solberg og departementet hun i sin tid ledet, sjefene og meglerne i Terra Securities og den amerikanske banken Citibank. Underveis har advokatene lært hvor vanskelig det er å ta opp kampen med den moderne finanskapitalismen mektigste aktører. De har nemlig prøvd.

Gratis inntekter

Caroline Lund, Ulf Larsen og Stein Erik Stinessen så for seg en rolig start da sluttet i advokatkontoret Hjort for starte et eget, lite spesialistkontor i Oslo. I september 2007 åpnet de dørene til det nye kontorbygget mellom Høyesterett og Stortinget. Herfra skulle de virke som landets fremste eksperter på energi-, naturressurs- og miljørett – trygt, traust og kjedelig.

To måneder gikk, og så ringte telefonen. Den tilhørte Kjell Idar Juvik, ordfører i Hemnes kommune. Den samme dagen hadde Finansavisen skrevet at Hemnes og tre andre nordlandskommuner risikerte å tape stort i det amerikanske kredittmarkedet. På dette tidspunktet trodde Juvik at det nok skulle gå bra med investeringene. Likevel hørtes han skremt ut på telefonen.

– Det var så vanskelig å forstå disse tingene. Vi trengte hjelp, sier Juvik.

Samtalen skulle vise seg å bli begynnelsen på et langvarige kundeforhold som eksisterer til denne dag. I begynnelsen var medietrykket en av de største utfordringene. I tillegg til lokal- og riks­avisene i Norge, ble saken dekket tett av internasjonale giganter som The New York Times og Financial Times. Deler av høsten sto journalister i kø utenfor kontoret i Akersgata. På inn­sida satt Lund, Larsen og Stinessen og forsøkte å forstå hva kommunene hadde viklet seg inn i.

De lærte at historien slett ikke begynte i Nord-Norge, men i 2001 i Vik og Bremanger i Sogn og Fjordane. I Vik drømte lokalpolitikerne om å realisere Vikafjellstunnelen. Vik hadde betydelige inntekter fra kommunens kraftverk, noe som kunne komme godt med i planleggingen av milliardprosjektet. Men til tross for kraftinntektene, hadde Vik alvorlige økonomiske problemer. I 2000 hadde kommunen gått med 4,5 millioner kroner i underskudd og havnet på Robek-lista. Det betydde at kommunen i praksis var underlagt statlig administrasjon.

Det var her Terra kom inn. Meglerhuset hadde en plan for hvordan kommunen kunne bruke sine løpende kraftinntekter for å fortgang i byggearbeidet. Ideen gikk ut på å selge unna konsesjonskraften for de ti neste årene og få ut pengene umiddelbart. Denne såkalte restruktureringen, forklarte Terra, ville bety at kommunen fikk penger å putte i både tunnelen og banken.

Fordelen med planen var at kommuner anses som sikre betalere og dermed får lav lånerente i banken. Dermed var det lett å finne trygge verdipapirer med litt høyere avkastning. Kommunen skulle ganske enkelt bytte sin lave rente mot en litt høyere og sitte igjen med det Terra-meglerne i sine powerpoint-presentasjoner omtalte som en årlig «‘gratis’ margin».

Terra-meglerne skjønte raskt at dette «rentebytte»-konseptet kunne brukes også i andre kommuner som hadde sikre inntektsstrømmer, som aksjeutbytte, husleieinntekter og skatt. I årene etter årtusenskiftet reiste Terra-meglere rundt til kraftkommuner over hele Norge for å selge inn ideen. Den opprinnelige planen var at flere hundre kraftkommuner skulle legge sine framtidige inntekter i potten. Det lyktes ikke. Men mange kommuner sluttet seg til. Innen 2004 hadde Bremanger, Hattfjelldal, Haugesund, Hemnes, Kvinesdal, Narvik og Rana til sammen plassert flere hundre millioner gjennom Terra.

BSU-kontoen

I ettertid framstår dette som ekstremt spekulativt. Hvorfor skulle små distriktskommuner frasi seg sine få framtidige, sikre inntektskilder i bytte mot verdipapirer?

Svaret er at de var grådige, konkluderte Finansavisen-journalist Morten Hofstad. Det var han som i sin tid avslørte hele Terra-saken. Bragden sikret ham Skup-prisen i 2008. Samme år kom han med boka «Eventyret om Terra og de åtte kommunene som dro til Wall Street for å bli rike». Hofstad mener fremdeles at tittelen oppsummerer saken godt.

– Kommunene var involvert i en spekulasjon som var beyond insane. Kommunene burde ha skjønt hva de dreiv med, sier han.

Går man tilbake i korrespondansen mellom Terra og kommunene, går det imidlertid fram at kommunenes motivasjon ikke var å bli rike. Hensikten var ikke å tjene store penger, men å hindre svingninger i inntektene. De ønsket ikke å ta risiko, men å unngå risiko. Rentebyttet sikret at kommunen fikk samme inntekt hvert år, ikke en inntekt som svingte i takt med markedsprisen på strøm.

Talende i så måte var Haugesund-rådmann Hildegunn Staurseths respons da Terra-meglerne presenterte sitt opplegg for kommunestyret. Hun forklarte at hun ikke skjønte stort av dette med «rente­swapper». Likevel var hun positiv til avtalen, fordi hun tolket det som en form for «bunden sparing», ikke ulikt en BSU-konto.

Jern-Ernas klarsignal

Det var ikke bare svingninger i strømmarkedet som gjorde at norske kraftkommuner rundt 2001 så seg om etter lure steder å plassere sparepengene sine. Det året overtok Kjell Magne Bondeviks samarbeidsregjering makten i Norge. Regjeringen, som besto av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, vant valget på løftet om å modernisere Norge.

Jobben med å skape morgendagens kommuner ble gitt en 40 år gammel bergenser ved navn Erna Solberg. Hun kom til sin første ministerpost med store planer for norske kommuner, som var gammeldagse, for dyre i drift og for mange.

Solbergs løsning på denne floka var å stramme inn på overføringene fra staten. Kommuner kunne ikke fortsette å basere livet på stadig økende budsjettbevilgninger. I stedet måtte de tenke nytt. De måtte kutte utgifter, privatisere og konkurranseutsette. Solberg endret kommunenes inntektssystem, slik at en større andel av statens overføringer gikk til storbykommuner. Målet, forklarte hun i Aftenposten i 2001, var å få små kommuner til å slå seg sammen: «Jeg håper at antallet kommuner blir vesentlig redusert de neste 10–15 årene.»

Det var dette stramme økonomiske opplegget som ga kommunalministeren tilnavnet Jern-Erna.

Vel så viktig som å kutte utgifter var det imidlertid at kommunene skulle være mer kreative med pengene de allerede hadde. Da Solberg presenterte sitt kommunepolitiske program for Stortinget i 2002, la hun stor vekt på hvordan kommunene skulle få større frihet til å plassere pengene sine slik at de kastet bedre av seg i framtida. Gjennom kommunal gründerkultur og nyskapning ville kommunene få «større frihet til selv å velge hvordan de vil organisere og utforme egne tjenestetilbud, disponere overføringene fra staten og arbeide for å øke sine inntekter», forklarte hun.

Det som kunne brytes opp

Trusselen om sammenslåing og oppfordringen til å tenke nytt dannet det perfekte politiske klimaet for Terras plan. Den sørget nettopp for at de små kommunene økte inntektene sine, slik at de slapp å be staten om mer.

Det var bare én svakhet ved Terras plan. Kommuner har lov til å ta opp lån for å investere i nye skolebygg, barnehager og andre ting kommuner skal drive med. De har imidlertid ikke lov til å låne penger for å investere i finans­produkter, som alltid har en viss risiko for tap. Og det var nøyaktig dette Terra ønsket at kommunene skulle gjøre.

Terra var ikke ukjent med forbudene i kommuneloven. Da Terras nå avdøde underdirektør Are Ropphaugen første gang presenterte forretningsideen for sine kolleger, viste han spesifikt til at kommuner har forbud mot å ta stor finansrisiko. I et internt notat skrev han: «Slik som jeg ser det er det denne bestemmelsen vi antakelig ligger tettest opptil å bryte.»

Snipp, snapp, snute?

Advokatene i Lund & Co ble overrasket da de fant dokumentene som viste at Terra allerede fra starten var klar over at investeringsplanene kunne være på kant med loven.

– I arbeidet med denne saken har vi oppdaget at mange finansfolk tenker på en spesiell måte. Når finanssektoren oppdager at de gjør noe som kan være forbudt, tenker de ikke at «dette dropper vi». Deres reaksjon er: «Hvordan kan vi komme oss rundt dette forbudet?», sier Caroline Lund.

Bekymringene rundt avtalens lovlighet ble ikke nevnt da Terras meglere Harald Norberg og Knut Anders Opstad foreslo at kommunene skulle inngå sine avtaler med DNB. Vik kommunes revisor oppdaget imidlertid umiddelbart at det var noe som skurret da hun gikk gjennom årsregnskapet for 2001. I et brev til kommunestyret våren 2002 slo revisor Marit Haram Vannes alarm om at rentebytteavtalen mellom kommunen og DNB i praksis var et lån. «Vi tek derfor atterhald om rentebytteavtalen er lovleg», skrev hun. Fordi ingen var riktig sikre på om avtalen var lovlig, ble Kommunaldepartementet koblet inn. Eventyret kunne ha sluttet her, før det i det hele tatt hadde begynt.

Det hadde det også gjort, hvis det ikke hadde vært for Erna Solbergs departement. I et brev sendt 20. september 2002 konkluderte departementet med at kommunenes låneopptak ikke var noe problem. Ettersom låneforpliktelsene hvert år skulle dekkes inn av sikre inntekter, ville ikke kommunene pådra seg noen udekket betalingsplikt. «Departementet finn at avtalen mellom Vik kommune og DnB NOR Markets ikkje kan likestillast med lån», het det i det såkalte Vik-brevet.

Da Riksrevisjonen tok for seg brevet etter at skandalen var et faktum i 2007, ble departementets saksbehandling totalslaktet. Revisjonen mente at rentebytteavtalen åpenbart var et lån og at departementet burde satt ned foten umiddelbart. Overfor Riksrevisjonen beklaget Erna Solberg i 2008 Vik-brevet. Hun la til at hun aldri var direkte involvert i saksbehandlingen.

Det hele skulle vise seg å bli skjebnesvangert. Vik-brevet ga Terra og kommunene klarsignal fra øverste hold. Investeringseventyret fikk begynne.

Hva DNB visste

De lånte pengene ble i utgangspunktet plassert i trygge, norske verdipapirer. Investeringene kastet av seg som forventet, og kommunene var tilfredse. Men i 2004 kom Terras meglerduo tilbake til kommunene med et nytt tilbud. Framfor å fortsette å kjøpe enkeltstående verdipapirer, argumenterte de for at pengene burde investeres i et sammensatt spareprodukt bestående av en rekke obligasjoner. Å kjøpe en obligasjon er det samme som å gi et lån. Kommunene var positive til byttet, fordi det nye produktet lovet lavere risiko og enda mer forutsigbare utbetalinger.

Parallelt med at pengene ble omplassert, foreslo Terra at låneavtalene med banken ble endret, slik at de hadde samme forfallsdato som investeringene. I stedet for å betale ned lånene med årlige kraftinntekter, slik de hadde gjort til nå, foreslo Terra at kommunene skulle få såkalte bulletlån, som er et avdragsfritt lån. Det nedbetales ikke gradvis, slik at det krymper år for år. I stedet tilbakebetales lånebeløpet i sin helhet på en avtalt forfallsdato. Terra forsikret kommunene om at endringen var innenfor loven, i og med at Kommunaldepartementet hadde satt sitt godkjentstempel på ordningen. Samtlige kommuner stolte på forsikringen fra megler­huset.

Alarmen gikk hos DNB

Det har til nå ikke vært kjent om DNB, som ga lån til kommunene, visste at dette nye lånet var ulovlig. Klassekampen har i arbeidet med denne saken fått innsyn i rettsdokumenter med utskrifter fra telefonsamtaler som fant sted mellom DNB og Terra i 2004. De dokumenterer at banken var fullt klar over at lånet kunne være i strid med loven. Samtalene ble framlagt i Borgarting lagmannsrett i forbindelse med kommunenes søksmål mot forsikringsselskapet Ace.

Samtalene avslører at alarmen gikk rundt meglerbordene hos DnB NOR Markets på Aker Brygge i Oslo i november 2004. Dokumentasjonsavdelingen hadde sett gjennom Terras forslag og mente avtalen var juridisk problematisk. Avtalen fikk det til å framstå som om kommunene fikk lån for å investere penger i verdipapirer. Dette, visste bankens jurister godt, ville i så fall være i strid med kommuneloven.

På ettermiddagen 11. november 2004 ringte DNB-megler Børge Rogstad til Terras Knut Anders Opstad. Han fortalte at bankens jurister var «litt i tvil» om hvorvidt det var innenfor loven å endre avtalen. Men, forklarte Rogstad på telefonen, det fantes en løsning som bankens jurist kunne godta:

«Vi kan gjøre de her forretningene, gitt at vi kan få en skriftlig uttalelse fra dere. Det han mente vi gjerne burde hatt da, det var en bekreftelse fra dere i Terra på at dere har vurdert den transaksjonen opp mot bestemmelser som gjelder for kommunale virksomheter, eller kommunens virksomhet og at dere innestår for at den transaksjonen ligger innenfor de bestemmelsene.»

Bekreftelsen måtte undertegnes av noen med fullmakt i Terra, forklarte DNBs mann.

Uten juridisk garanti

Problemet for Opstad var at han ikke kunne gi DNB noen slik bekreftelse. Han visste at Terra ikke kunne gi noen juridisk garanti for at avtalen var lovlig. Morgenen etter hadde han imidlertid tenkt ut en løsning: Framfor at Terra selv kunne gå god for avtalen, kunne han få «Bremanger kommune til å skrive at de går god for struktur og sånn i forhold til departementet osv.» Det var imidlertid ikke godt nok for DNB, som sto på sitt. Terra måtte selv utarbeide et dokument hvor meglerhuset bekreftet at de juridisk sto inne for lovligheten.

Opstad begynte å kjenne stresset. Planen var at transaksjonene skulle gjennomføres noen dager seinere. Ble ikke pengene betalt ut, kunne hele avtalen og hans eget honorar stå i fare. 10.31 ringte han Rogstad tilbake og la kortene på bordet:

«Vi kan jo ikke, holdt på å si ta på oss noe juridisk ansvar overfor dere at det er 100 prosent greit, for vi vet jo ikke. Holdt på å si, dette kommer aldri sjefen min til å gå med på».

Utover ettermiddagen ble DNBs jurist Knut Vatn koblet inn i samtalene. Han forklarte problemet overfor Terra-meglerne:

«Det jeg ønsker egentlig bare er at det at dere har gjennomgått forholdet for så vidt både som gjelder kommunen, altså i forhold til de begrensninger som måtte ligge i kommune­loven», sa han.

Dialogen fortsatte gjennom arbeidsdagen. Igjen og igjen ba DNB om et dokument som ansvarliggjorde Terra juridisk for avtalen, og gang på gang sa Terra-megleren at han ikke kunne gi noen slik garanti. Det forbløffende, slik saken framstår i dag, er at DNB til slutt gikk med på de endrede låneavtalene, uten å få noen juridiske garantier fra Terra.

Grunnen til at samtalene er interessante, er at DNB og kommunene i 2015 inngikk et forlik om tilbakebetaling av lånene. Ettersom kommunenes investeringer hadde gått tapt, nektet de å betale tilbake lånet på over én milliard kroner til DNB. Etter måneder med intense forhandlinger, gikk DNB med på å ettergi nesten 400 millioner kroner av lånene. I dag skriver kommunikasjonsavdelingen i DNB i en e-post at den ikke vil kommentere saken ytterligere og heller se framover.

Banken vil altså ikke si hvorfor den godtok å ettergi så mye av lånet. Derfor kan vi ikke vite hvor sikre DNB var på om lånet var ulovlig. Noe vet vi: Dersom bankene hadde nektet å gi kommunene lånet, ville det ikke blitt noen Terra-sak.

Veggelands nemesis

Ingenting av dette er noen trøst for Knut Veggeland. I likhet med politikere og byråkrater i de øvrige sju kommunene ante han ingenting om at DNB og Terra forsøkte å skyve fra seg det juridiske ansvaret for kommunenes lån. Knut Veggeland kjenner jo fasiten: Det var kommunene som ble sittende igjen med skammen og regningen. Nest etter seg selv, er det Terra-megler Harald Norberg han bebreider.

– Harald Norberg er min nemesis i livet.

Veggeland likte egentlig Harald Norberg godt. Han var trygg, kunnskapsrik og trivelig. Dessuten jobbet han i Terra Gruppen. Terra var ikke noe vanlig finanskonsern, men et samarbeidsprosjekt mellom 79 lokale sparebanker. Kvinesdal Sparebank var rådhusets nærmeste nabo, og sparebanksjefen og ordføreren hadde bestandig vært nære allierte. Jon Sjørshammer, bobestyrer for Terra Securities’ konkursbo, mener forbindelsen mellom lokalpolitikere og sparebanker langt på vei forklarer hvorfor det gikk som det gjorde.

– Limet i denne fortellingen er tilliten man lokalt hadde til sparebankene. Sparebankene har bestandig vært mindre kommersielle enn ordinære forretningsbanker. Det skapte en tillit du ikke finner i andre sammenhenger. Den tilliten skapte nok en ubevisst passivitet hos kommunene, sier han.

Virkeligheten var at forholdet mellom Norberg og Veggeland ikke var basert på tillit, men på en grov skjevhet i makt, penger og innsikt. Det visste ikke Veggeland eller kommunestyret i Kvinesdal. I 2003 vedtok lokalpolitikerne å investere over 30 millioner kroner i amerikanske verdipapirer. Ingen i kommunen hadde kunnskaper om finansforvaltning, men stolte på Harald Norberg.

Det gjentok seg i 2005 da Norberg ringte siste dag før kommunebudsjettet skulle gjøres ferdig. Han forklarte at kommunens investering burde flyttes over i et enda sikrere verdipapir. Veggeland og rådmannen registrerte bare at det nye produktet var tryggere enn det forrige, og mente at forflytningen måtte være innenfor det kommunepolitikerne hadde vedtatt.

– Jeg prøvde nok å late som om jeg skjønte mer enn jeg egentlig gjorde. Sannheten var at de to postene i kommunebudsjettet jeg brukte desidert minst tid og krefter på, var plasseringene gjennom Terra. De var jo trygge, forteller Veggeland.

Dikt og forbannet løgn?

Investeringene i de sju andre kommunene fulgte nøyaktig samme mønster: Flere ganger ble pengene flyttet til produkter som skulle være mindre risikable enn det forrige.

Det hendte riktignok at Veggeland stilte kritiske spørsmål. Som den gangen han hadde møte med Norberg på en kafé i Kristiansand. Norberg hadde nok en gang foreslått at kommunens penger burde flyttes, og denne gangen ble økonomisjefen skeptisk. En venn av ham som var revisor, hadde nevnt at Norberg og Terra antakelig fikk provisjon for hver transaksjon. Veggeland spurte derfor Norberg hva slags avlønning han fikk i stillingen sin.

– Han sa at han hadde en høy fastlønn, og ingen provisjon, sier Veggeland.

Dersom dette stemmer, er det blank løgn. I likhet med alle andre finansmeglere, mottok Norberg og Knut Anders Opstad provisjon for hvert kjøp. For enkelte transaksjoner mottok Terra så mye som ti millioner kroner i honorar fra én kommune. Kommunene ble aldri informert om hvor mye Terra og meglerne fikk, ifølge kommunenes advokater.

Harald Norberg har ikke ønsket å la seg intervjue i denne saken, men i en e-post skriver han følgende om anklagen fra Veggeland:

«Jeg tror summert opp at jeg har hatt ca. noen hundre møter eller telefonsamtaler med de åtte kommunene. Å bli anklaget av Knut Veggeland 12–14 år etter at en eventuell samtale/møte har funnet sted om at jeg kom med en blank løgn, kan jeg ikke svare på. Jeg husker overhodet ingenting av dette, verken at vi møttes i Kristiansand ei heller at jeg på noe tidspunkt har diskutert mine betingelser som ansatt i Terra med han. Utover dette har jeg ingen øvrig kommentar.»

Tidligere Terra-megler Knut Anders Opstad har ikke besvart våre henvendelser.

Voodoo

Våren 2007 gjentok øvelsen seg. Norberg kontaktet Veggeland og fortalte at han hadde kommet over et nytt og helt spesielt produkt. Det var et «kommunefond», forklarte Norberg, konstruert på en så snedig måte at det minket risikoen, samtidig som avkastningen ville øke. Fondet hadde ratingen dobbel A, noe av det sikreste som finnes. Citibank, som solgte fondet, hadde funnet ut at det eksisterte en perfekt sammenheng mellom to ulike renter. Uansett hvordan økonomien utviklet seg, ville differansen mellom de to rentene være den samme. Ved å geare investeringen, altså belåne den 100 eller 200 ganger, ville det være mulig å hente ut beskjeden, men garantert avkastning. Det hørtes for bra ut til å være sant, tenkte Veggeland.

– Jeg visste at det er en beinhard sammenheng som sier at når avkastning går opp, går også risikoen opp. Så jeg spurte Norberg om hva slags voodoo dette var, som kunne bryte økonomiens jernlover på dette viset.

– Hva sa han?

– Han la ut om en såkalt korrelasjonskoeffisient som gjorde at dette var et helt unikt produkt. Så gikk jeg i den samme fella som før, der jeg tenkte at det sikkert bare er jeg som er dum som ikke forstår dette, sier Veggeland.

Sannheten var at også Norberg og Opstad trodde på Citigroups forsikringer om at kommunefondet var garantert trygt. Derfor brukte de aldri mye tid på å sette seg inn i bestemmelsene om at produktet kunne tvangsoppløses av Citi­group dersom verdien falt under et visst nivå, eller at Citi­group kunne kreve at kommunene betalte inn ekstra penger dersom verdien falt.

Denne informasjonen ga de aldri til kommunene. Faktisk fjernet de all omtale av risiko da de oversatte salgsdokumentene. En særlig interessant passasje som ble fjernet da de oversatte prospektet til norsk, sto å lese i innledningen. Den lød:

«Plasseringer i alternative investeringer er spekulativt, passer ikke for alle kunder, og er ment for sofistikerte og erfarne investorer som er villige til å være de høye økonomiske risikoene ved denne investeringen.»

Kollapsen

Denne siste investeringsforflytningen fant sted i mai og juni 2007. Allerede 19. august tok Terra-meglerne kontakt med de fire nordlandskommunene. Denne gangen ringte de ikke for å selge et nytt produkt, men for å fortelle at verdien av investeringene i løpet av sommeren hadde falt til under 55 prosent av de opprinnelige innskuddene. Som om ikke det var ille nok: Fallet under 55-prosentgrensa betydde at Citi­group ville benytte seg av retten til å tvangsoppløse produktene, med mindre de fire kommunene betalte inn 85 millioner kroner i garanti neste dag. Kommunene gjorde som meglerne sa og betalte inn pengene.

Så ble alt verre. Utover seinsommeren falt verdien videre, og Citigroup krevde at kommunene stilte ytterligere millioner i garanti. 31. oktober meldte Finansavisen som første medium i Norge at de fire kommunene har investert 850 kroner i «råtne amerikanske lån». Etter at skandalen var offentlig, nektet kommunene å betale inn nye sikkerhetspenger. Terra-ledelsen reiste til London for å få i stand et forlik med Citigroup, uten å lykkes.

21. november la Terra fram et tilbud om å dekke deler av kommunenes tap. Kommunene rakk aldri å svare på tilbudet. 28. november ble Terra Securities slått konkurs. Rundt årsskiftet tvangsoppløste Citigroup nordlandskommunenes investeringer. To måneder seinere kom Justisdepartementet fram til at kommunenes låneopptak var ulovlig, og at også resten av kommunene umiddelbart måtte selge alt de hadde investert.

Da hadde de åtte kommunene tapt rundt 1,5 milliarder kroner.

Oppvasken

Årene som har gått siden, har kommunenes advokater brukt på å få tilbake så mye som mulig av pengene. Etter forliket med DNB, erstatningssøksmål mot den irske banken Depfa, forsikringsselskapet Ace og utbetalingene fra Terra-konkursboet, er tapet redusert med nesten to tredeler. Kommunene er altså stadig 500 millioner kroner i minus. Like viktig er det at kommunene langt på vei er reinvasket for sitt ansvar i skandalen.

Etter at Terra Securities gikk konkurs, tok kommunene ut søksmål mot meglerhusets forsikringsselskap Ace. Kommunene hevdet at Terra hadde holdt tilbake informasjon om risikoen ved investeringene, og krevde å få utbetalt en erstatning på 100 millioner kroner. Ace hevdet på sin side at kommunene var medansvarlige for at det gikk så galt, ettersom kommunene burde ha kjent til risikoen.

Både Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett avviste Aces argumentasjon og konkluderte med at kommunene ikke hadde medansvar for tapet.

Greed is still good

Etter å ha jobbet med saken i elleve år sier kommunenes advokat Stein Erik Stinessen at det er grunn til å være fornøyd.

– Det var verdt det. Kommunenes tap er vesentlig redusert, og retten har fastslått at kommunene ikke var ansvarlige, sier han.

Stinessen høres ikke helt overbevist ut. Det skyldes kanskje at banken som sydde sammen de giftige produktene, Citigroup, ikke har måttet betale én øre til kommunene. Det til tross for at banken villedet Terra og kommunene da den lovet at kommunefondet var en sikker investering.

Da kommunenes advokater sammen med Terras konkursbo ettergikk informasjonen Citigroup i sin tid ga Harald Norberg og Knut Anders Opstad, fant de nemlig at det slett ikke eksisterte noen perfekt historisk sammenheng mellom de to rentebanene. Tvert imot var det stor fare for tap, selv uten en finanskrise. Konkursboet og kommunene mente derfor at de hadde gode muligheter til å få igjen hele investeringen i et søksmål.

Problemet er bare at det er vanskelig å saksøke USAs største bank. I fem år arbeidet konkursboet etter Terra og kommunene med saken mot Citi­bank. I forberedelsene til saken ble det satt i gang en «discovery», hvor banken la fram en million dokumenter på i alt sju millioner sider. Det ble tatt opp 30 vitneforklaringer i tre land, og alle transaksjoner, e-postkorrespondanser og powerpoint-presentasjoner ble gjennomgått. Det endte likevel med at søksmålet ble avvist før det i det hele tatt hadde kommet til realitetsbehandling i retten.

Begrunnelsen var at kommunene aldri mottok den samme informasjonen om finansproduktene som Terra hadde mottatt fra Citibank. Dermed var det Terra som var å bebreide for at kommunene hadde investert i produkter de egentlig ikke ønsket, ikke banken. På toppen av det hele fikk Citi­bank utbetalt over 17 millioner kroner i såkalt dividende fra konkursboet, for å dekke inn sine utgifter til rettsprosessen.

Et vesentlig problem med den amerikanske rettsprosessen, var at spillereglene ble endret underveis. For å beskytte sin egen finanssektor, har amerikanske myndigheter begrenset utenlandske aktørers adgang til å reise søksmål mot banker i USA.

– Noe av det vi har lært av denne saken, er hvor sterkt beskyttet det amerikanske finansvesenet er. Det viser seg at Gordon Gekko i filmen «Wall Street» hadde rett da han sa greed is good, sier Stinessen.

En brikke i systemet

Ved Terra-sakens begynnelse visste advokatene i Lund & Co lite om investeringer i kompliserte spareprodukter. Etter hvert som de lærte mer om hvordan finanssektoren fungerer, forstod de også hvorfor finanskriser oppstår. I Terra-saken gikk alarmen flere ganger. Ved hvert tilfelle fant de sentrale aktørene ut hvordan de kunne omgå regler, underdrive risiko og tilbakeholde informasjon, slik at dealen likevel gikk gjennom.

Elleve år har gått, og hundrevis av millioner kroner er brukt på å stille de skyldige til ansvar. Det viste seg å være vanskelig å finne dem som sto bak Terra-skandalen. Til gjengjeld er det lett å finne ofrene.

– Jeg har det med å være på feil sted til feil tid, sier Knut Veggeland sittende på sofaen.

Han forteller en historie fra sommeren 1994, da Norge var i fotball-VM i USA. Han var på fotballpub i bygda og drakk seg full. Derfor fikk han aldri med seg at to tenåringer lusket etter ham på veien hjem. Først da han åpnet døra til huset, kom den ene av dem helt innpå ham. Det siste han husker før knivbladet boret seg inn i magen, var at han stirret inn i det 15 år gamle ansiktet og tenkte: Slik ser helvete ut. Ungdommene fikk med seg 500 kroner i kontanter og en dobbel-LP med Metallica. Hadde det ikke vært for at en bekjent kom forbi og oppdaget at lyset i boligen fortsatt sto på og skremte ungdommene, kunne Knut Veggeland dødd den natta.

– I Terra-saken skjedde det igjen, jeg var på feil sted til feil tid, sier Veggeland.

Det er ikke vanskelig å være enig. Knut Veggeland var på mange måter et lett offer. Men hva ville skjedd hvis det ikke var Knut Veggeland som var økonomisjef, men noen andre? Det finner vi aldri ut.

På andre sida av krisa

Det vi vet er at Terra-skandalen ikke bare rammet Kvinesdal, men også sju andre kommuner i Norge. De åtte kommunenes tap på 1,5 milliarder kroner er likevel bare en dråpe i flodbølgen som rammet verdensøkonomien i årene 2007–2009. Fra oktober i 2007 til mars 2009 falt aksjeindeksen Dow Jones med 54 prosent, det største tapet siden 1930-årenes store depresjon. Millioner av arbeidsplasser gikk tapt, boligmarkedet kollapset og Europa havnet i en prekær gjeldskrise.

Elleve år seinere vet vi mer om hva som kom ut av denne krisa. I Terra-kommunene er samtlige rådmenn og sju av åtte ordførere ute. Knut Veggeland har ikke vært i jobb siden 2015 og venter på at Nav skal bli ferdig med å behandle søknaden om uføretrygd.

Hva med alle de andre? Terra-megler Harald Norberg jobber i Nav med å få arbeidssøkende ut i arbeid. Hans tidligere partner Knut Anders Opstad er sjef i et selskap som driver med outsourcing av regnskapstjenester. Takket være krisepakkene til amerikanske myndigheter kom Citibank seg helskinnet gjennom krisa og er stadig en av landets største banker. DNB fikk tilbakebetalt brorparten av de ulovlige lånene de ga til kommunene. Kvinnen som oppfordret kommunene til å gå ut og skaffe seg nye inntekter, og som var ansvarlig for at kommunene fikk ta opp lån, er i dag Norges statsminister.

larsv@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 11.08