Klassekampen.no
Lørdag 7. april 2018
Tradisjonell: Agnar Kaarbø har skrevet en passe interessant bok om norsk politikk.
Flere visjoner

Agnar Kaarbø har fått et knippe mennesker med statsrådserfaring til å reflektere over hvordan det er å stå i kryss­ilden mellom egne velgere, partiapparat, offentligheten, velgerne og media. Formen er tradisjonell; her er det spørsmål og svar, politiker for politiker. Spørsmålene er like – og det samme kan man stort sett si om svarene. Resultatet er en sånn passe interessant bok.

Dels skyldes det at stats­rådene, som kommer fra alle politiske partier med regjerings­erfaring unntatt Venstre, virker nokså like. Norsk politikk framstår rett og slett som litt kjedelig – en kvalitet vi ikke nødvendigvis skal kimse av, gitt det nylig overståtte valget i Italia, eller den politiske situasjonen i mange av våre europeiske naboland. Historikeren Eric Hobsbawm har minnet oss om den gamle forbannelsen «måtte du leve i interessante tider» – en forbannelse som dessverre er sørgelig aktuell i mange av våre naboland.

I et intervju i forbindelse med boklanseringen har Kaarbø selv sagt at han synes det er slående at så mange «ikke helt har visst hvorfor de ble statsråd og hva de skal gjøre når de har blitt det». Dette blir ikke mindre slående av at så mange av de intervjuede fremhever nettopp det å ha politiske visjoner som avgjørende for å kunne utøve godt politisk lederskap. Åslaug Haga er en av mange som uttrykker et savn etter «tydelige samfunnsprosjekter» i politikken, og som etterlyser politikere som evner å ta tak i langsiktige utfordringer som forebyggende helsearbeid og miljø­arbeid.

Fakta:

SAKPROSA

Agnar Kaarbø

Politisk lederskap

Cappelen Damm 2018, 256 sider

Hennes beste råd til dem som går inn i politikken, er å holde fast på det de tror på: «Hvis du ikke kan det, ta konsekvensen av det og finn på noe annet. Og hvis du ikke tror på noe, bør du ikke ha noen funksjon i politikken.» Kjell Magne Bondevik uttrykker også dyp skepsis til «en politikk som bare tar hensyn til hvilken vei folkemeningen blåser. Da kan du ansette en meningsmåler som statsminister. En regjering skal ikke være en værhane.»

Når så mange understreker viktigheten av å ha prosjekter og visjoner, skulle man som leser gjerne hørt mer om hva disse visjonene er. Å si at man vil ha flere visjoner er jo enkelt – men hva betyr det egentlig? Om visjoner koker ned til luftslott diktet opp av innleide konsulenter og kommunikasjonsarbeidere, slik vi ser nok av eksempler på både i riks- og lokalpolitikken, tror jeg velgerne vil betakke seg. Nettopp derfor kunne dette vært interessant å bore dypere i.

Samtidig er det en styrke ved boka at den også inne­holder mer jordnære refleksjoner, som er vel så viktige dersom vi skal sikre bred representasjon i norsk politikk. Helga Pedersen påpeker for eksempel det paradoksale i at en mellom­leder i en bedrift får mer lederoppfølging enn en statsråd, og etterlyser bedre oppfølging av politiske ledere. Denne boka tyder på at hun er inne på noe viktig.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 11.11