Klassekampen.no
Lørdag 7. april 2018
FOR DE MANGE: Indignasjon, lidenskap og slagord som favner bredt, er noe av det som gjør at populistene får oppslutning. Her ser vi Labour Party-leder Jeremy Corbyn foran slagordet «For the many – not the few». FOTO: BEN STANSALL, AFP/NTB SCANPIX
Polariserende: Populismen er både ­positiv og nødvendig, fordi den rokker ved etablerte sannheter.
Skjebnetid
INNSIKT: Populismens motsats er ikke demokrati, men elitisme. Det er et av budskapene i Greider og Linderborgs manifest. FOTO: SOFIA RUNARSDOTTER

Bli sint! Det var budskapet i den 93 år gamle franske motstandsmannen Stéphane Hessels pamflett «Indignez Vous!» fra 2010. Jeg husker jeg syntes rådet var godt da den kom ut på norsk i 2011. Fem år senere fant jeg den fram igjen, etter at amerikanerne hadde valgt Trump til president og britene stemt for brexit. Men fra den norske valgkampen et knapt år senere husker jeg bare ett råd som handlet om humør, og det lød: «Det er de blideste folka som vinner!» Mon det.

Vi lever i en skjebnetid. Spørsmålet er ikke om den doktrinære markedsliberalismen vil bli utfordret – spørsmålet er hvem som skal lede an i forandringene. Skal det bli høyre­populistene, som vil gjerde inn, reise murer og blåse liv i konflikter mellom folk basert på religion og kultur? Eller skal det være noen andre?

Så langt tyder mye på at det er høyrepopulistene som skal arve jorden. De vokser i nesten alle land på alle kontinenter; i det vestlige Europa har de seksdoblet oppslutningen siden begynnelsen av 1980-tallet. Her i Norge sitter de i regjering, i USA har de presidenten. Og nesten alle sammen har noe deres politiske motstandere ser ut til å mangle: indignasjon, lidenskap og ektefølt sinne. Det er et vanvittig sterkt konkurransefortrinn. Eller som det heter i Göran Greider og Åsa Linderborgs populistiske manifest: «Det är passionen som gör att populister blir tagna på allvar.»

Fakta:

SAKPROSA

Göran Greider og Åsa Linderborg

Populistiska manifestet

Natur & kultur 2018, 313 sider

Da Sylvi Listhaug for noen uker siden gikk av som justis­minister, brukte hun pressekonferansen til å snakke om at «kampen fortsetter», og om «hva slags samfunn Norge skal være om ti år». Det var dyktig kommunikasjons­arbeid – men det virket også oppriktig. Man fikk følelsen av at noe står på spill.

De gamle styringspartiene klarer sjelden å vekke det samme engasjementet, for å si det pent. I 2017 kollapset både sosialdemokratiet og det gamle sentrum–høyre flere steder, og i Europas framtidslaboratorium, Italia – landet som blant annet ga oss fascismen og berlusconismen – står hovedkonflikten i dag mellom to ulike former for høyrepopulisme. Kan det overhodet være noe positivt med dette?

Ja, svarer Greider og Linderborg – for alternativet er verre. Populismen er både positiv og nødvendig, fordi den rykker opp etablerte sannheter og rokker ved tryggheten til en elite som er blitt selvtilfreds og blind for hvordan det går med dem som sitter nederst ved bordet. Med Lars Noréns ord, den er et termometer i rumpa på demokratiet. Populismen er demokratiet i febertilstand, den erstatter likegyldighet med refleksjon. Den gjør at vi igjen diskuterer spørsmål som var henvist til historiens skraphaug: Hvor mye ulikhet tåler et samfunn? Hvor mye elitisme klarer vi? Kan man egentlig vinne valg uten arbeiderklassen? Hva er et sosialt fellesskap, og hva holder det sammen?

Åsa Linderborg og Göran Greider har skrevet en tekst som oser av rettferdig harme. Den er utformet som et klassisk manifest, bestående av 151 teser. Mange av dem holder høy litterær kvalitet, og selv om spissformuleringene sitter løst, er det ikke en overdreven bruk av overdrivelser. Noen ganger blir det riktignok litt i overkant språklig elegant for min del – som når det heter at folk har stemmerett, men ingen stemme, frie valg, men ingen å stemme på – men dette er tross alt et manifest, og stort sett evner retorikken å gi teksten temperatur og glød, uten å ødelegge for det som ellers er en svært saklig fremstilling av tingenes tilstand i Sverige anno 2018.

Hva slags land er så det? Det er et land som «glider isär i två halvor», skriver de, «och i den sprickan växer högerpopulismen». Klasseskiller som vokser i galoppfart, et sosialt sikkerhetsnett som rakner, stagnerende eller synkende lønnsutvikling hos dem med lavest lønn, og en integrerings- og velferdspolitikk med mildt sagt store mangler. Til å være en bok skrevet av svenske meningsbærende intellektuelle er den svært frittalende om sånne temaer, som når de hardt og treffsikkert sparker mot «velmenende antirasister» som hevder at flyktning­strømmen ikke utgjør noen merkbar forskjell, eller som sier at «vi» fint har råd til å gå ned i levestandard for å ta imot flere. Det blir veldig spennende å se hvordan slike spark blir mottatt i den offentligheten Karl Ove Knausgård har hevdet er befolket av enøyde kykloper.

Greider og Linderborg ser integreringspolitikken som en høyre–venstre-konflikt. Det er godt observert, ikke minst fordi det jo egentlig først blir sant når politikerne gjør den til det. Mye kan sies om det danske sosialdemokratiets vending, men det de er i ferd med å klare i integreringsdebatten, er nettopp å ramme inn integreringsspørsmål i klassiske venstre–høyre-konflikter: ved å snakke om behovet for sterke felles institusjoner, rette opp i den urettferdigheten det er at de rikes skoler og lokalsamfunn ikke bidrar til integrerings­arbeidet, om viktigheten av å forsvare lønns- og arbeids­vilkår for dem som gjør de hardeste jobbene (som ofte selv er innvandrere), og om å gi folk trygghet på at de får kompetansen de trenger, og har et sikkerhetsnett i bånn. Danskene får riktignok ikke noe skryt for dette, det er tross alt et svensk manifest. Selv ikke begrepet «pladderhumanisme» får de kred for – det tilskrives feilaktig oss naboer i vest.

Sintest og best blir imidlertid teksten når de snakker om makt- og ressursfordeling. Gjennom tørre fakta beskrives de raskt voksende klasseskillene i Sverige:

Mens direktørene i de 50 største selskapene tjente 4,9 ganger mer enn en industri­arbeider i 1980, tjener de i dag 18,7 ganger mer.

Mens arbeidsledighets­trygden i 2001 var på 68 prosent av inntekten, er den i dag nede i 46 prosent.

Mens rikmannskommuner som Danderyd ikke har merket noe til flyktning­strømmen, sliter hardt pressa distriktskommuner med å levere grunnleggende velferdstjenester, etter på kort tid å ha tatt imot hundrevis av nye innbyggere.

I kjølvannet av finanskrisa for ti år siden har det i Sverige blitt kuttet i sykehus, skoler, sosialforsikringer, politi og andre tjenester – og i flere av de store byene herjer den organiserte kriminaliteten og gjengene. Når mange nok slike ting skjer samtidig, «blir addition till multiplikation», skriver Linderborg og Greider.

Det blir ikke bedre av at alle kan se hvordan den økonomiske eliten landa silkemykt i etterkant av finanskrisa: De kan, med forfatternes bildebruk, rulle kontoutskriften sammen til en kikkert og speide ut over sitt eget nabolag og konstatere at Sverige er et land der ingen har rett til å klage eller være misfornøyd. Det samme gjelder for størstedelen av den politiske eliten, som lever i de samme nabolagene og sender barna til de samme skolene.

Spørsmålet er så om sosial­demokrater vil lytte til Greider og Linderborg. Vel så sannsynlig er det nok at de vil reagere sånn en fotballspiller reagerer på klaging fra tribunen: Prøv selv, om du tror det er så jævla lett! I alle fall har jeg selv reagert sånn noen ganger, når synsere i tenketanker og i media gjør seg til dommere over hva et parti de aldri har vært med i, skal mene og gjøre. Likevel krysser jeg fingrene for at dette manifestet blir tatt imot som det det er ment som: Vennlige og svært gode råd fra folk som er en del av arbeiderbevegelsen, og som deler sosialdemokratiets verdier. Såpass selvsikkert og trygt bør sosialdemokratiet og resten av den parti­politiske venstresida fortsatt kunne koste på seg å være.

I lys av de siste ukenes politiske debatt vil nok en del norske lesere likevel reservere seg mot forfatternes positive bruk av begrepet populisme. Er ikke det siste vi trenger nå, mer populisme? Trenger vi ikke tvert imot at politikken blir mindre hissig, mindre polariserende, mer samlende og mer kjedelig igjen? Ikke så lenge det finnes så mange uløste problemer, svarer Greider og Linderborg. De er reddere for at vi skal vende tilbake til en ny, sløvende normaltilstand der stadig flere samfunnsborgere føler seg overlatt til seg selv, mens troen deres på politikk og parlamentarisme svinner hen. Kanskje går de tilbake til å være tause, til ikke å bli lyttet til, slik det var før de sa klart og tydelig fra gjennom handlinger som valget av Trump (eller mot Clinton). Men vi vil jo ikke at folk skal være passive, vi vil at de skal ta ansvar for samfunnsutviklingen, bli deltakere – derfor må vi smi nå! nærmest roper Greider og Linderborg til leseren.

Men hvem roper de til? Til dem som bør bli sinte – eller til dem som burde solidarisere seg med dem som blir det? Her rommer teksten et paradoks. Til å være et populistisk manifest henvender teksten seg overraskende mye til de gruppene den kritiserer, og mindre til menneskene den ønsker å mobilisere. Et uttalt mål er for eksempel at «vi» skal begynne å snakke om populisme på en annen måte – og da er det nærliggende å anta at «vi» nettopp er den skravlende klassen. På den annen side: Arbeiderbevegelsen ble stor og sterk fordi den var selvsikker nok til å bli attraktiv også for folk fra høyere lag, som søkte seg dit, ikke av karrieregrunner, men fordi de så urettferdigheten, og forsto nødvendigheten av å rette opp det som var galt. For Greider og Linderborg er det avgjørende å appellere til deres solidaritet og samfunnsansvar, og forhindre at de rynker på nesa eller ser en annen vei når folkelig misnøye nå kommer til politisk uttrykk.

Derfor er det også viktig for dem å vise at det er en avgrunnsdyp forskjell på det de kaller høyre- og venstre­populisme. Skjematisk kan man sette opp skillene sånn:

V: Folk må engasjere seg på ordentlig, for å forandre på ordentlig.

H: Autoritært toppstyre, folk er stemmekveg.

V: Økonomisk fordeling er viktigst.

H: Kulturelle forskjeller er viktigst.

V: Utopisk («en annen verden er mulig»).

H: Nostalgisk («alt var bedre før»).

V: Binær konflikt: Folk mot økonomisk elite.

H: Tredelt konflikt: Slår oppover mot den kulturelle eliten, men også nedover.

V: Vilje og evne til å utforme konkret politikk (eksempel: Bernie Sanders program, britiske Labours manifest).

H: Lettvinte, urealistiske løsninger (eksempel: Trumps mur).

Men er ikke populisme uansett forførelse, falske løfter og lettvinte løsninger på kompliserte problemer? På sett og vis jo; for eksempel er «det ansvarlige høyres» skattepolitikk de siste tiårene den mest vellykkede formen for populisme, påpeker Greider og Linderborg. På den annen side er populismen den eneste kraften som tør å gjøre hevd på noe mer, som våger å kritisere, som er radikal. Er det så ikke mulig å kaste ut badevannet – elitismen, klasseforakten, sentrums­ekstremismen – uten å hive ut barnet? Ser man på europakartet og de over 30 valgene de sosialdemokratiske partiene har tapt de siste årene, er det et åpent spørsmål.

De har fjernet seg fra folks hverdags- og arbeidsliv og blitt så «profesjonelle» at de fremstår som glade amatører i det politikk dypest sett bør handle om: folks hverdagsliv. Man har triangulert, fokusgruppert og kommunikasjonsrådgitt seg selv så mye at man ikke lenger er i stand til den forholdsvis enkle oppgaven det er å kommunisere med folk. Kanskje har ikke de eksisterende, sosialdemokratiske partiene det i seg lenger – kanskje trengs det noe nytt? Noe som ikke er franske Macrons uskjønne forening av elitisme og populisme, men snarere britiske Momentums folkelige mobilisering av både unge og avdanka Labour-velgere, som igjen har fått tro på at politikk faktisk kan føre til endringer i deres hverdagsliv?

Om man så vil kalle det populisme eller noe annet, er kanskje ikke så avgjørende. Viktigere er det å forstå rekkevidden av disse to innsiktene fra Greider og Linderborgs manifest: Populismens motsats er ikke demokrati, men elitisme. Og hovedkonflikten i Europa i dag handler ikke om nye, vanskelige verdispørsmål, men om klassiske høyre–venstre-konflikter. Det står om å redde og bygge opp igjen velferdsstaten, etter årevis med nedskjæringer, privatiseringer og avreguleringer som har brutt i stykker sosiale bånd, senket folks forventninger til fremtiden og økt den sosiale utryggheten. Om sosialdemokratiet blir usynlig i den konflikten, vil det være de enkle forklaringene som vinner fotfeste: konkrete flyktninger, ikke den abstrakte kapitalismen; tiggere på gata, ikke finansemeglere og skatteplanleggingsadvokater. I så fall kan Sylvi Listhaug fortsette å være sinna med et smil, hele veien tilbake til Kongens bord.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 11.12