Klassekampen.no
Fredag 6. april 2018
SER MØRKT PÅ DET: Eric del Barco Soleglad kjenner seg igjen i svartsinnet til filosof Peter Wessel Zapffe, som han portretterer på Den Nationale Scene i Bergen.
TEATER
Den friske duften av pessimisme
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Eric del Barco Soleglad spiller filosof Peter Wessel Zapffe ved Den Nationale Scene i Bergen. Der omfavner han til­værelsens meningsløshet.

I en essaysamling fra 1969 oppsummerer den norske filosofen Peter Wessel Zapffe sine tanker om fjellklatring og livet: «Men hensikten, spør folket, meningen, maalet? Der er ingen hensikt, der er intet maal. Tindesporten er meningsløs som selve livet – derfor kan dens trolldom aldri dø.»

I kveld går skuespiller Eirik del Barco Soleglad på scenen på Den Nationale Scene (DNS) i Bergen som nettopp Peter Zapffe. Nå starter ekstraforestillingene av stykket «Zapffe» av den norsksvenske dramatikeren Lennart Lidström. Stykket har, ifølge Soleglad, hatt en overraskende suksess. Og det til tross for at filosofen stykket er viet til, blant annet mente menneske­heten var «kosmiske konsentrasjonsfanger».

Soleglad trodde i utgangspunkt at forestillingen var for de spesielt interesserte.

– Men der tok jeg skammelig feil. Folk har valfartet for å se denne rare lille monologen om livets betydningsløshet, forteller Soleglad.

Fakta:

ERIK DEL BARCO ­SOLEGLAD

Alder: 42.

Tittel: Skuespiller.

Sivilstand: Samboer.

Hvor er du i livet? Midt i livet. Ikke ung, ikke gammel.

PÅ SPARKET

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Flåten som sank» av den norske marineoffiseren Terje Ula. Den er skrevet i London under andre verdenskrig, så han vet ikke hvordan krigen ender. Jeg er ekstremt historieinteressert, og boka er en gjennomgang av den norske marine fra vikingtida til andre verdenskrig. Han er marineoffiser, men egentlig et renessanse­menneske og opptatt av både kunst og kultur. Boka sier noe om hva det vil si å være norsk, forholdet vårt til havet, militæret og resten av verden.

Hva er din favorittfilm?

– «13 Days» fra 2000, med Kevin Costner. Den handler om Cubakrisa. Det er et historisk drama med fantastiske skue­spillerprestasjoner og en utrolig spennende historie i bunn, som i tillegg er etterprøvbar. Fakta, fiksjon og kunst smeltet sammen i en høyere enhet.

Hva slags musikk hører du på?

– Jeg er altetende, men på grunn av min hang til tungsinn og melankoli hører jeg mye på den tidlige Tom Waits. Ellers er jeg en bluesmann på min sjel.

Et sammensatt menneske

Mannen som står alene på DNS-scenen i Bergen, har et av Norges fineste etternavn: Eirik del Barco Soleglad. Bakgrunnen for navnet er en fransk far og en mor med røtter fra Soleglad gård i Telemark.

– Det var en gang en jente som ville gifte seg utelukkende for å få etternavnet mitt, ler Soleglad.

Vi møter skuespilleren, som er født på Sortland i Vesterålen og bor i Bergen, noen dager før ekstra­forestillingene tar til. Vi sitter på den klassiske stamkafeen Cafe Opera, et halvt minutt unna trappene inn til DNS.

Det var i Tromsø Soleglad opp­daget Zapffe-stykket, og sammen med regissør Lindstrøm mente han at flere enn tromsøværingene ville ha glede av det. Først ble det fire forestillinger på utestedet Chagall i Bergen sentrum, deretter 15 utsolgte forestillinger på DNS i januar og nå 17 ekstraforestillinger. Soleglad har regissert stykket selv, vært sin egen sufflør og rekvisitør og laget scenografien til stykket.

– Forestillingen er som mitt eget barn. Jeg har båret den fram selv. Det er veldig gøy at det har gått så bra, sier han.

Filosofen Zapffe var selv fra Nord-Norge og er mest kjent i nord for sine innsamlinger av fortellinger fra Troms og Nordland i klassikeren «Vett og uvett». Fra før kjente Soleglad Zapffe kun som humorist og historiesamler. Først gjennom arbeidet med monologen ble han kjent med filosofen Zapffe.

– Jeg falt raskt for denne teksten. Den sier noe grunnleggende om det å være menneske og tar utgangspunkt i noe som ikke er lov i vår tid – nemlig å være negativ eller deterministisk: At uansett hva vi mennesker gjør, så betyr det ingenting.

– Hvorfor liker du Zapffe så godt?

– Jeg liker det sammensatte menneske som etter hvert trer fram i tekstene hans. Et menneske jeg umiddelbart kjente meg veldig igjen i, et slags yin-yang-menneske med svart på den ene sida og hvitt på den andre.

Humorens alvor – alvorets humor

Peter Wessel Zapffe var en sammensatt person. Han tok juridisk embetseksamen i Oslo i 1923, og deler av besvarelsen var skrevet på rim. Seinere ble den trykket i Morgen­bladet. I gymnastida ble Zapffe anklaget for blasfemi, etter å ha holdt foredraget «Fra dyrestanden til den liberale teologi» i gymnasie­samfunnet i Tromsø. Etter en tid som dommerfull­mektig i Tromsø vendte han tilbake til studiene i hovedstaden hvor han fordypet seg i Henrik Ibsens skuespill. I Oslo dyrket han også sin lidenskap for fjellklatring og ble venn med fjellklatrer og filosof Arne Næss. Samtidig beveget Zapffe seg vekk fra litteraturhistorie og over mot filosofi. Doktoravhandlingen i filosofi ble hetende «Om det tragiske», forsvart vinteren 1940. I tillegg til alt dette var Zappfe en engasjert miljøverner.

I forestillingen «Zapffe», som for øvrig bærer undertittelen «Ingen er så trist som en ekte humorist!», dykkes det ned i svartsynet og den mørke humoren til Zapffe.

– Zapffe er en filosof som sier at livet er meningsløst, fordi det ikke har en iboende mening. Livet er ikke meningsløst i seg selv, men menneskets søken etter mening er meningsløs. Mennesket er derfor dømt til ikke å passe inn fordi de andre skapningene på jorda ikke forholder seg til begreper som «mening» og «rettferdighet».

Soleglad utdyper:

– Mennesket spør om rettferdighet og mening, men naturen svarer «beklager, jeg driver ikke med slikt.» Dette er Zapffes grunnsyn. Samtidig var han en stor humorist og natur­elskende fjellklatrer og frilufts­menneske, noe som står i fullstendig kontrast til svartsinnet.

Soleglad sier han kjenner seg igjen i Zapffe.

– I stille stunder har jeg en hang til svartsinn, noe mine nærmeste vil være enige i. Men samtidig som jeg har noen virkelig mørke sider, er jeg også en humorist som liker å le og få andre til å le.

– Du har sagt at humor, og da spesielt galgenhumoren er viktig. Hvorfor?

– De fleste av oss vil komme til å leve lenge. Vi kommer til å bli syke og ha mange plager. Hvis du da ikke har en skarp og svart humor å møte det med, så tror jeg det kan bli trist. Humor er ekstremt avvæpnende. Det krever mot å kunne le av sin egen elendighet.

Kunsten å si nei

Soleglad liker ikke begreper som «livsbejaende» og «ja-mennesker». Han mener vi mennesker må gi oss selv lov å tenke negative tanker – og snakke om dem.

– Man skal liksom alltid være så glad og optimistisk. Vi skal være «livsbejaende» og «framoverlente» og alle disse honnørordene som kommer fra næringslivet. Det er en individbasert amerikansk «go and get them»-holdning som dominerer.

I stedet for «ja-mennesker» vil Soleglad slå et slag for sunn skepsis.

– Det er for lite kollektiv sunn skepsis blant oss. Det er mye debatt mellom ytterpunktene, mens den som sitter i midten og sier «vent nå litt, er dette så lurt?», blir oversett. Jeg liker den ettertenksomme stemmen.

– Hvordan ser dette ut på et mer personlig plan?

– Enten man jobber på teater eller i en fabrikk, er det et press på jobben om at man må være positivt innstilt og nyskapende. Man skal si ja. Jeg tror vi har et ansvar for å være ærlige og si nei noen ganger.

– Hvordan merker du selv dette kravet om å være positiv?

– Man kan føle på meningsløs­heten. Når man prøver å snakke om den med venner, får man ofte høre at man må «ta seg sammen». Det er det som er så deilig med monologen til Zappfe, hvor jeg i en liten skoletime kan dyrke den samtalen med meg selv.

– Jeg liker den friske duften av pessimisme inne i alt dette glade, flirer han.

Hollywood-ja

Til tross for Soleglads mistro til individbaserte amerikaniserte holdninger kunne han ikke si annet enn «ja» da Hollywood slo på tråden i fjor. Soleglad hadde spilt i Bergens-utgaven av The Royal Shakespeare Companys «The Heart of Robin Hood». Produsentene likte hans utgave av Prins John, og regissøren mente den halvt gale, halvt psykotiske Soleglad-versjonen av skurken i fortellingen ville være perfekt for Los Angeles.

– Det var en sånn telefon du aldri forventer å få. Men og hvis du får et jobbtilbud fra Hollywood, må du bare takke ja.

– Hvordan var det?

– Veldig gøy. Det føles på en måte som en gratisbillett til dyrehagen.

Soleglad beskriver Los Angeles som en by som har tatt sosial inter­aksjon til et nytt nivå.

– Amerikanerne er sosialt dyktige. De husker alle navn, de ser på deg mens de snakker og husker deg neste gang du møter dem. Det er en ekstrem overgang fra Norge.

Hamsuns August

Da Soleglad gikk på videregående på Sortland, satt han ved kjøkkenbordet og fortalte moren at han ville bli skuespiller. Han vet egentlig ikke hvorfor han kom på tanken.

– Jeg var helt vanlig ung gutt. Spilte fotball og gikk på fest og alle de tingene der. Ideen om å bli skuespiller kom helt ut av det blå.

Han gikk seinere på folkehøgskole på Ringerike, forsov seg til audition ved Teaterhøgskolen i Oslo, og endte opp som teaterstudent på den nå nedlagte Teaterskolen i Bergen i 1995. Siden har han blitt værende i byen.

I løpet av sine 23 år i Bergen har Soleglad spilt alt fra Ebenezer Scrooge i «En julefortelling» til Afghanistan-veteran i stykket «Simons historie».

I fjor spilte han Jeppe i Ludvig Holbergs legendariske «Jeppe på Bjerget» til strålende kritikker. Hans hittil viktigste rolle er ifølge ham selv rollen som August, i et stykke basert på Knut Hamsuns «Land­strykere» ved Hålogaland Teater og Riksteatret.

– August likner på meg. Ved første øyekast: Mange store ord. Ved andre øyekast: Ingen dekning for de store ordene. Ved tredje øyekast: Kanskje han har noe for seg likevel. Han er en halvstudert røver, en sjarlatan og en skrythals. Men jaggu meg viste det seg at han visste hva han snakket om.

modernetider@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 11.19