Klassekampen.no
Torsdag 5. april 2018
EN BRÅ OPPVÅKNING: Som renninger i en vev, kommer våre dypeste fellesverdier bare ordentlig til syne når selve veven flenges åpen, skriver Helene K. Næss. Her minnesmerket på Utøya, med navn på mange av de omkomne.FOTO: SIV DOLMEN
Hva skal vi kjempe med, hva er vårt våpen?
Verdikamp

Det var et skjebnens lune at Gunnar Stålsett, i forbindelse med nedtellingen mot tusenårsjubileet i 2030, lanserte sin idé om et multikulturelt senter på Stiklestad – og det snaue tre uker før terrorangrepene den 22. juli 2011. Protestene lot ikke vente på seg.

Avisartikler fra den gang vitner om at man angrep multikulturalismen og Arbeiderpartiet i ett og samme åndedrag. De høylytte protestene stilnet likevel i kjølvannet av massakrene på Utøya, og Stålsetts forslag ble på mange måter aktualisert. Anders Behring Breivik var tydelig inspirert av den kristne korstogstankegangen, der vold er et helt legitimt middel for å oppnå sanne verdier.

I tiden etterpå ble Nordal Griegs «Til ungdommen» vår nasjonalsang. Sangen må kunne betegnes som en humanetisk «hymne.» Den er innlemmet i den norske katolske salmebok, og så vidt jeg forstår, ønsket i den protestantiske. Slike sanger fungerer både oppsummerende og instruerende i forholdt til helt sentrale verdier i et felleskap. Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen? Her er ditt vern mot vold, …: troen på livet vårt, menneskets verd.

Teksten peker på flere av vårt samfunns dypeste fellesverdier. Som renninger i en vev, kommer de bare ordentlig til syne når selve veven flenges åpen.

Valget av denne sangen trakk også linjene tilbake til mellomkrigstiden, til den spanske borgerkrigen, til fremveksten av europeiske fascismen, og til den motstanden denne politiske strømningen møtte i en international arbeiderbevegelse. Spørsmålet om hvordan vi best møter verdens råskap, går som en rød tråd fra den gang, gjennom andre verdenskrig og hele etterkrigstiden, forbi 22. juli og like opp til spørsmålet om hvilke prosedyrer som skal følges om man vil ta statsborgerskapet fra noen. Idealet om å møte vold med troen på menneskeverd bunner ikke i at man er snill, romantisk eller svak. Det er en overbevisning om at det er vårt mest effektive våpen.

Den gangen spørsmålet var del av en verdikamp på liv og død, kjempet man for at menneskeverdet skulle gjelde alle mennesker, også underklassen, også fienden. Etter to verdenskriger på nøyaktig 30 år, med til sammen nesten 100 millioner døde, to atombomber og et holocaust, sank det inn at respekt for menneskeverd ikke bare er den beste, men den eneste farbare veien ut av uføret. Verdiene var sentrale for opprettelsen av De forente nasjoner i 1945 og var noen av hovedtanken bak de europeiske felleskap syv år senere.

I den nye verdensorden som nå etablerte seg forstummet mange av verdidebattene fra mellomkrigstiden, så som forståelsen av religion, synet på menneskenes plass i verden, og menneskeverdet. Oppslutningen om det siste var reell og nærmest total, og etterhvert ble fellesverdiene tatt det for gitt. De ble til usynlige renninger i samfunnets tette vev.

I dag ser vi er at mange av mellomkrigstidens verdidebatter igjen kommer opp til overflaten. De revitaliseres, blant annet i forhold til en internasjonal nord/sør-problematikk. Forestillingen om et universelt menneskeverd utfordres av den voksende krisen knyttet til innvandring og ikke minst terror og fremmedkrigere. I dag må vi spørre oss: Gjelder menneskeverdet også innvandrerne, asylsøkerne, den tredje verdens befolkning?

En rød tråd i gjennom eks-statsråd Sylvi Listhaugs (Frp) mange soloutspill var kritikk for manglende respekt for menneskeverdet. Dette gjaldt alt fra likegyldighet overfor syriske flyktningers lidelse, til å omtale sedelighetsforbrytere som monstre. Den manglende respekten ble understreket av at hun, riktignok før hun ble justisminister, også tok til orde for å utfordre den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

På mange måter peker regjeringskrisa på en revitalisering av en gammel europeisk verdidebatt. Da blir spørsmålet også om vi allikevel har snakket for lite om at terrorangrepene 22. juli var en surrealistisk horrorversjon av en høyst reell verdikamp. Har vi snakket for lite om at Anders Behring Breivik i utgangspunktet ønsket å organisere seg i norsk mainstream-politikk, og at han derfor valgte å melde seg inn i Fremskrittspartiet? Burde vi stilt flere spørsmål rundt hvorfor han, ifølge norsk Wikipedia, var et aktivt og sentralt medlem i partiets ungdomsorganisasjon i ti år?

Kanskje må vi argumentere tydeligere for at det er troen på menneskeverd – for alle mennesker – og ikke den middelalderske korstogstankegangen, som er vårt mest effektive våpen mot verdens råskap.

helene.naess@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 11.26