Klassekampen.no
Tirsdag 27. mars 2018
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS KNUTLVAS@GMAIL.COM
I april 1918 fikk den revolusjonære nye retningen i Arbeiderpartiet flertall mot en samlet ledelse. Hvordan i all verden kunne det skje?
Påske­opprøret

I påsken 29. mars–1. april 1918 skjedde noe ekstraordinært i norsk politikk; den revolusjonære nye retning erobret ledelsen i Det norske Arbeiderparti og fikk flertall for sin politiske plattform. Ny partiformann ble doktorgradsstudent og redaktør Kyrre Grepp og ny partisekretær ble malersvenn og redaktør Martin Tranmæl. Juristen Emil Stang, med familiebakgrunn i tidligere Høyre-statsministre og -formenn, ble ny nestformann og redaktør Olav Scheflo ble ny redaktør for hovedorganet Social-Demokraten og dermed også med i partiets øverste ledelse.

Hvordan i all verden hadde noe sånt kunnet skje? Forklaringene har vært hentet på flere plan. Med «den nye arbeidsdagen», storindustrialiseringen etter 1905, hadde arbeiderklassen og -bevegelsen fått tilsig av masse nye ufaglærte arbeidsfolk, som hadde gitt grunnlag for en radikal opposisjon i bevegelsen. Krigen og dyrtiden hadde ført til ytterligere radikalisering, og stimulert av revolusjonen i Russland fikk opposisjonen i stand en aktivistisk arbeiderrådsbevegelse omkring årsskiftet 1917–18. Spørsmålet om hvordan den etablerte ledelsen i Arbeiderpartiet og fagorganisasjonen skulle forholde seg til denne bevegelsen, var utgangspunkt for den palassrevolusjonen som kom på landsmøtet.

Fakta:

Revolusjonen i Arbeiderpartiet:

• I påsken 29. mars–1. april 1918 fikk den revolusjonære nye fløyen flertall for sin politiske plattform i Arbeiderpartiet. Kyrre Grepp ble ny partiformann og Martin Tranmæl partisekretær.

• Det var ikke gitt at de radikale skulle vinne fram, skriver Jorunn Bjørgum. Partiledelsen førte en hard kampanje mot opposisjonen og fikk med et flertall i landsstyret. På møtet snudde likevel stemningen, og natt til 2. påskedag 1918 ble mindretallsforslaget vedttat.

• Jorunn Bjørgum er professor emerita ved Universitetet i Oslo.

Noe av bakgrunnen for rådsbevegelsen var en overhengende matkrise, frykt for hungersnød, for sult. Det var også tema for et fellesmøte av Arbeiderpartiets landsstyre, LOs representantskap og partiets stortingsgruppe i begynnelsen av februar 1918, der man var enige om en rekke krav til myndighetene. Men hva om de ikke ble etterkommet? Da måtte arbeiderne gå til masseaksjon, foreslo Martin Tranmæl på vegne av opposisjonen. Og for å forberede en slik aksjon, måtte også de fagorganiserte i byer og distrikter danne arbeiderråd og «medvirke til dannelse av soldatforeninger eller soldaterraad». «De alvorlige og betydningsfulde tider gjør det nemlig nødvendig at skape situationsorganer, som kan opta masseaktion over hele linjen.»

Forslaget ble forkastet mot elleve stemmer. Fra partiledelsens side satset man imidlertid nå på å gjenta suksessen fra høstens LO-kongress, der opposisjonen hadde lidd et klart nederlag i sitt forsøk på å få gjennomslag for nye organisasjonsformer og en ny, «revolusjonær», faglig politikk. Mot opposisjonens stemmer vedtok partiets landsstyre nå å framskynde partilandsmøtet fra pinsen til påsken for å ta et generaloppgjør med opposisjonen. Dessuten nedsatte styret en felleskomité av representanter for partiledelsen, LO og stortingsgruppen, uten opposisjonen, til å utarbeide forslag til «den aktion eller den taktik» som skulle anvendes for å få kravene gjennomført.

Alt mens komiteen arbeidet, vokste rådsbevegelsen, og opposisjonen arrangerte som mottrekk en arbeiderrådskonferanse uken før partilandsmøtet. Dermed fikk man både adskillig oppmerksomhet og kunne profittere på at noen av grunnorganisasjonene sendte samme representant til rådskonferansen og landsmøtet.

Samtidig pågikk en heftig debatt mellom redaktørene Martin Tranmæl og Jakob Vidnes i henholdsvis partiavisen Ny Tid i Trondhjem og Social-Demokraten. Vidnes slo den nye retning i hartkorn med bolsjevikene og beskyldte opposisjonen for å ville drive arbeiderne til «direkte aktion med vold og diktatur efter russiske og finsk metoder». Nå måtte partilandsmøtet ta klart standpunkt til om Arbeiderpartiet skulle være et parlamentarisk klassekampparti som arbeidet for sosialismen på demokratisk grunnlag, eller om det skulle kaste parlamentarismen over bord og gjøre seg til et antiparlamentarisk parti, med «direkte aktions- og voldsmidler i klassekampen». Tranmæl fnøs av slike fortolkninger. De var som «klippet ut av en borgeravis». Spørsmålet dreide seg aldeles ikke om å kaste vrak på parlamentarisk aksjon. Den holdt alle på. Men spørsmålet var om den skulle utfylles med masseaksjon.

Den skarpe debatten fortsatte i tiden framover til landsmøtet, som ble omfattet med uvanlig stor interesse. Utover i partipressen dreide diskusjonen seg om nettopp parlamentarisme og masseaksjon, eller «retten til handling», som Tranmæl hadde formulerte det.

Storparten av partiavisene støttet Tranmæl, og ikke minst gjorde det inntrykk at fremtredende redaktører som Torgeir Vraa (Drammen) og Olav Scheflo (Bergen) nå kritiserte Social-Demokraten. I sin siste lederartikkel før landsmøtet (Ny Tid 27. mars 1918), leverte Tranmæl et prinsipielt innlegg for nettopp arbeiderrådene. Det gjaldt å overbevise tvilende landsmøterepresentanter. Med kraftfull retorikk gikk han rett til kjernen i Arbeiderpartiets grunnlag. Hva var meningen med partiet? Hva skulle sosialdemokratiet brukes til? De borgerlige var på det rene med at redningen for deres eget samfunnssystem lå i et lovlydig og «demokratisk» sosialdemokrati. «Derfor blir det spørsmaal landsmøtet iaar faar at avgjøre: Skal socialdemokratiet brukes til at bevare det borgerlige samfundssystem? Eller skal det hilse med glæde de nye ytringsformer for socialismens store parole: proletarer i alle land, foren eder!»

Først i landsstyremøtet dagen før landsmøtet skulle åpne, ble den nedsatte felleskomiteens taktikkinnstilling lagt fram, i form av et oppgjør med opposisjonen på bred front preget av insinuasjoner og stråmannsdiskusjon. Tranmæl og opposisjonen ble tillagt synsmåter den ikke hadde, deretter angrepet og kritisert for disse, for å ville gå til umiddelbar voldelig revolusjon og innføre et mindretalls- eller voldsdiktatur. Noe grunnlag for slike beskyldninger ble ikke angitt utover formuleringer som det var «dem som mente», det ble hevdet «av en del».

Det var «dem som mente» at arbeiderne også i Norge nå skulle tilrive seg makten og skape et arbeidernes diktatur, om nødvendig opprettholdt ved våpenmakt og regjere i kraft av dette uten å utskrive valg, men ved diktatorisk å gjennomføre den sosialistiske nyordning og avskaffe folkerepresentasjonen. Lignende formuleringer gikk igjen i hele innstillingen, som flertallet i landsstyret sluttet seg til. Til slutt kom et kort resolusjonsforslag.

Hvorfor ble oppgjøret med opposisjonen vinklet på denne måten? Med en sånn samling «uhyrligheter», som Tranmæl sa? Vidnes hadde vært med i felleskomiteen og den var tydelig preget av hans synsmåter. Hvor utslagsgivende dette provokatoriske grepet ble for at flertallet så gikk tapt på selve landsmøtet, er umulig å si, men mange ble provosert til å unnsi ledelsen sin støtte. Det fikk være måte på! Og så stemte de heller med opposisjonen.

Etter hissig diskusjon ble landsstyremøtet utsatt til om morgenen landsmøtedagen, og opposisjonen satt oppe til langt på natt og skrev en motinnstilling, en nokså håpløs oppgave gitt utgangspunktet som lå i komitéinnstillingen. De løste det ved at Scheflo fikk med seg Jakob Friis til å formulere premissene, mens Tranmæl og Grepp skrev motforslaget til selve resolusjonen.

Dermed var frontene lagt. Flertallsinnstillingen startet med: «Den socialistiske samfundsordning bygger paa folkeflertallet uttrykt gjennem en almindelig og lik stemmerett for alle voksne kvinder og mænd, gjennemført ved en retfærdig valgordning, saaledes at folkeflertallet kommer til sin fulde ret i fællesrepræsentationen. Socialdemokratiet kan derfor ikke anerkjende noget voldsdiktatur hverken fra overklassens eller arbeiderklassens side.» Tranmæl og Grepp svarte: «Som et revolutionært klassekampparti kan socialdemokratiet ikke anerkjende de besiddende klassers ret til økonomisk utbytning og undertrykkelse av arbeiderklassen, selv om denne utbytning og undertrykkelse støtter sig til et flertal i folkerepræsentationen.»

Flertallet fortsatte med å avvise masseaksjon som virkemiddel, mens mindretallet forbeholdt seg retten til å «anvende revolutionær masseaktion i kampen for arbeiderklassens økonomiske frigjørelse». I tillegg foreslo mindretallet å hilse med glede dannelsen av arbeider- og soldatråd og støtte arbeiderrådskonferansens krav. Begge konkluderte med en appell om samling ved høstens stortingsvalg. Men mens flertallet fokuserte på å erobre «folkeflertallet» for den sosialdemokratiske politikk, rettet mindretallet seg inn mot å «slaa ned den borgerlig reaktion og erobre den politiske magt.»

I debatten innledet Ole Lian (LO-formann, partinestformann og stortingsmann) for flertallet og Tranmæl for mindretallet. Lian gjentok beskyldningene mot mindretallet om å ville mindretallsdiktatur, og holdt seg heller ikke for god til direkte å forvrenge utsagn i mindretallets innstilling. Tranmæl på sin side videreførte debatten om masseaksjon og parlamentarisme. Kapitalismen selv hadde skapt seg nye makt- og ytringsformer, mektige utenomparlamentariske organisasjoner som bestemte over samfunnsutviklingen. Dermed var de utenomparlamentariske maktmidlene også for arbeiderklassen blitt en betingelse for å kunne gjøre seg gjeldende i parlamentet. Flertallet forvekslet parlamentarismen med folkestyret. Arbeiderne måtte innstille seg på masseaksjon, og nye aksjonsformer krevde nye organer, som arbeiderrådene.

De hadde ingen ting med det «voldsdiktatur» som det ble skremt med å gjøre. «Men det er ikke vi som taler om voldsdiktatur. Hvad vi vil er en samling av arbeiderne om sine kamporganisationer og at disse søker sin sanktion hos folket selv. Det er utelukket at nogen kan bygge paa et voldsdiktatur. Diktaturet kan komme, men ikke som uttryk for et mindretal. Det kan komme som repræsentant for det store folk – et slags referendum, som gir et fuldkomnere uttryk for folkeviljen end et stortingsvalg.»

Hvis landsmøtet nå vedtok flertallets forslag og avviste arbeiderrådene, ville det skapes et skadelig motsetningsforhold mellom Arbeiderpartiet og arbeiderklassen. Rådene var ingen rival, men ville tvert imot gi nytt liv og ny styrke til de etablerte organisasjonene. «Og man vil få husmødrene med; man bygger paa organisationslinjen, og raadenes virksomhet vil derfor ogsaa medføre, at fagforeningerne faar større tilslutning, likesom arbeiderpressen vil vinde større indpas. Den hele arbeiderklasse vil reises til selvtænkning og handling.»

Så også med soldatrådene. De hadde aldeles ikke militærdiktaturet på programmet. Det man hadde stilt opp var militærstreiken, altså avvæpningslinjen. Man siktet mot å avskaffe militarismen med masseaksjon–ved soldatrådene med støtte i arbeiderrådene. Flertallsinnstillingen pekte på masseaksjon i tilfelle krig. Men da ville det være for sent. Skulle man utrette noe i det rette øyeblikk, måtte arbeiderklassen være innstilt på masseaksjon. Det hadde man sett nå under krigen. Arbeiderorganisasjonene var svakere enn man hadde hatt rett til å håpe på. De sviktet da krigen brøt ut, fordi de ikke var innstilt på handling, på masseaksjon.

Det var mange forskjeller mellom Tranmæl og Lians innlegg. Den viktigste var hovedperspektivet. Lian sa blant annet: «Jeg tror ikke, at den norske arbeiderklasse gaar hverken til militærstreik eller til revolutionær masseaktion uten at denne var besluttet paa en fælles kongres av baade arbeiderpartiet og fagorganisationen.» Det lå utenfor Lians horisont å tenke en serie aksjoner i en egen revolusjonær dynamikk, som Rosa Luxemburg i sin tid hadde formulert og som også var Tranmæls perspektiv.

For Lian var det snakk om ett vedtak og én aksjon der alle gikk fram samtidig på linje i god (militær) orden–slik visjonen også hadde vært hos høyresiden i den internasjonale sosialismens moderparti, det tyske sosialdemokrati. For Tranmæl derimot var poenget de mulighetene for en dynamisk utvikling som lå i massenes selvtenkning og selvvirksomhet, derunder i arbeiderrådene. Vel å merke i de lokale organisasjonenes regi og i henhold til samlende paroler; Tranmæl var jo på en helt annen måte enn Rosa Luxemburg organisasjonsforankret.

Lians beskyldninger om antiparlamentarisme og mindretallsdiktatur, ble videreført i debatten av Vidnes. Andre fulgte opp i noen grad, mens atter andre mente at landsstyret her hadde opptrådt for steilt. Bolsjevisme- og mindretallsdiktaturargumentet fortonet seg ikke troverdig og fortapte seg da også utover i debatten. I stedet ble hentet fram igjen de gamle syndikalismebeskyldningene mot opposisjonen.

Debatten varte i to hele dager og var meget intens. Fra opposisjonens side var det et gjennomgående argument at flertallet ville oppgi den politikk og taktikk som så langt hadde vært gjeldende i partiet. Blant annet henviste man til arbeiderbevegelsens dyrtidsmanifest i 1917 og uttalelser fra den gang. Gjennomgående ble også matkrisen og frykten for hungersnød brukt som begrunnelse for andre og sterkere virkemidler enn de parlamentariske. Mange var opptatt av ledernes avblåsing av arbeiderkongressen i 1917 og av avvisningen av arbeiderrådene nå. Ikke minst det siste bidrog til å skyve mange over fra ledelsens side til opposisjonen. Flere var dessuten opptatt av at borgerskapet hadde begynt å bevæpne seg.

Et av de vektigste innleggene på Tranmæls side kom fra Emil Stang. Han understreket at den foreliggende situasjon mer enn noensinne skrek etter den sosialistiske samfunnsordning. I stedet ble man regjert av et parti som med en tredjedel av velgerne hadde to tredjedels flertall i stortinget–et flertall som igjen ble behersket av kapitalistiske særinteresser–på grunn av en valgordning som gjorde det umulig å få flertall i stortinget selv med et flertall i folket, fordi stemmeretten var så ulikt fordelt mellom by og land. Til dette kom at borgerpartiene i kraft av sine penger, sine aviser og «megen indgrodd fordom», var i stand til å fastholde store velgermasser som naturlig tilhørte arbeiderbevegelsen.

Den foreliggende situasjon var altså den at man ad parlamentarisk vei ikke kunne gjennomføre «selv vore spakfærdige dyrtidskrav, langt mindre den socialistiske samfundsstat». Når en aksjon så burde begynne og hvordan den skulle gripes an, var det ikke landsmøtets sak å bedømme. Men «kan den lede til en politisk revolution, som bringer regjeringsmagten i vore hænder, vil det være mig en glæde. Kan den lede til en social revolution, som bringer samfundets rigdomskilder i vore hænder, vil vi være inde i det socialistiske samfund.» For Arbeiderpartiet gjaldt det å fastholde sitt program som revolusjonært klassekampparti og være med på arbeidernes kamp mot det borgerlige samfunn. «Skal vi være med eller mot vore egne folk, det er det alene, som spørsmaalet i dag gjælder.»

Avstemningen foregikk ved 12-tiden natt til 2. påskedag. Flertallsforslaget falt og mindretallsforslaget ble vedtatt med 159 mot 126 stemmer. Ledelsen hadde falt for eget grep. Den planlagte nedskyting av opposisjonen hadde endt med en rekyleffekt. Mindretallet var blitt til flertall. Og Arbeiderpartiet stod foran et politisk skifte.

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 11.46