Klassekampen.no
Mandag 26. mars 2018
NILS THE NERD: Populær tysker med stor synthpark, her avbildet på scenen i Lucerne i Sveits.FOTO: ARIANTE/FLICKR
Post-klassisk superstjerne: Sondre Lerche så Nils Frahm live i New York.
Ensomt der oppe

Konsert

Nils Frahm

Knockdown Center

Masbeth, New York, 15. mars

I takt med at mange tone­angivende klubber og samlingspunkt stenger dørene, dukker stadig nye, forseggjorte og konseptuelle spillesteder opp rundtom her i New York og Brooklyn. Om du forlater ferdig-gentrifiserte Williamsburg, forbi det nye Williamsburg, Bushwick, så langt inn i den industrielle ødemarken at vi strengt tatt er i Queens, finner du plutselig Knockdown Center – en gammel glass- og dørfabrikk restaurert med tidsriktig romantiserende respekt for det som engang var, kombinert med den noe jappete moderne konseptkulturens behov for å temme og rekontekstualisere gamle, funksjonelle arbeiderklassekulisser. Utover å være et stilig rom med litt ubeleilig beliggenhet med hensyn til banenettet og resten av byen, er vel hovedfunksjonen til slike lokaler å gi gjestene en historie og en stemning å snakke om mens de venter på at konserten skal begynne.

Den moderne tyske komponisten Nils Frahm er mer populær enn du kanskje tror, og solgte nettopp ut Sentrum Scene med sin Spotify-vennlige neo-klassiske instrumentalmusikk. Også kveldens konsert har vært utsolgt i lang tid. Forrige gang han spilte i New York, var visstnok i en gammel kirke på Manhattan.

Og selv om Knockdown Center er vakkert, slår kirkebenken meg akkurat nå som et mer ideelt utgangspunkt for de sakrale elektroakustiske arpeggioene Frahm har blitt kjent for. Som den hippe moderne klassiske musikkverdens Kygo, plasserer Nils Frahm seg sympatisk et sted midt mellom sine samtidige kollegaer, som den mer orkestralt orienterte Max Richter (også tysk) og den fullt ut elektroniske britiske komponisten Jon Hopkins. Og litt som EDM har bidratt til å gjøre innadvendte og ukarismatiske studionerder og produsenter til artist og frontfigur, både på scenen og i studio, er Nils Frahm blitt en av verdens fremste, mest populære såkalt post-classical artister, i grenselandet mellom en slags melodisk ambient og cinematisk, melankolsk stemningsmusikk for et bredt publikum. Den moderne komponisten som artist.

Samtidig søker Frahm seg vekk fra de mer formelle rammene forbundet med tidligere tiders «seriøse» komponister, og er like mye beslektet med rytmiske, repeterende sjangre. Likevel noterer jeg meg at det hersker en viss forvirring omkring dresskoden for kveldens arrangement. Flere velkledde par på min alder (35) har helt klart pyntet seg med finkulturelt fortegn, til tross for at hele rammen rundt konserten og artisten åpenbart søker mot det uformelle, avslappede vi kjenner fra den såkalte populærmusikken.

Det føles likevel noe pussig å skulle stå oppreist i en avlang hall, uten særlig sikt eller lysshow, og skimte en ensom nerd som skrur og klimprer langt der fremme, midt mellom imponerende stabler av store analoge synther og diverse akustiske tangent­instrumenter. Frahm blir veldig alene i det fjerne, og er, som skolerte komponister flest, ikke en voldsom scenepersonlighet. Enkelte vil kanskje si at dette allerede er en noe ansiktsløs sjanger. Selv tar jeg meg i å savne de uttrykksfulle menneskestemmene som spriter opp noen av sporene på den ferske platen «All Melody».

Det begynner veldig forsiktig med et medbrakt pumpeorgel, en dus klokkespill-aktig lyd, og noe som minner om melodica. Ingen puls ennå, bare et løst og lyrisk lite motiv, som skjerper oss i fremre halvdel, men kanskje ikke helt får sendt sterkt nok signal til bakre halvdel av rommet (og baren) om at konserten er i gang. En ivrig fan hysjer intenst på forsamlingen, og høres først ut som en poetisk måke. Lyden glir sømløst inn i lydbildet fra scenen, sammen med summ­ingen fra publikum, som med litt godvilje kan oppleves som stemningsskapende tilbehør på samme måte som knitringen fra en vinylplate blir en del av den lytteropplevelsen.

Apropos: I timen før Frahm gikk på scenen avspiltes den moderne kollasj- og ambientklassikeren «An Empty Bliss Beyond This World» (2011) av The Caretaker over anlegget. Et av mine favorittalbum i moderne tid, og en plate som legger listen farlig høyt for enhver artist i noenlunde beslektede sjangre.

Litt senere i konserten hører jeg en dyp rasling bak meg i det synthbassfrekvensen går grovt til verks i høyttalerne. Det viser seg å være en av flere små vogner ansatte trekker på for å selge meg øl. Det begynner å lukte popkorn i lokalet. Etter hvert som noen av stykkene begynner å få bein å gå på, eller rettere sagt, en puls å gå til, beveger Frahm seg fra den lille tangentavdelingen til den store synthparken mens han gynger med – ikke ulikt slik vi er blitt vant til at EDM-artistene gjør når euforien tar overhånd.

Innimellom hører jeg faktisk noe som med litt godvilje og/eller ignoranse kan minne om Kygos syntetiske panfløyte, idet vi bygger mot et drømmende klimaks. I disse øyeblikkene savnes ikke kirkebenken – jeg skulle heller ønske vi var på klubb. Men i motsetning til på tysk technoklubb, eller EDM-konsert, dveler ikke Frahm særlig ved klimakset. Når klimakset omsider kommer, kommer det relativt raskt og hverdagslig, og det hele føles noe utilfreds­stillende. Utover kvelden blir tendensen til å ville improvisere på diverse orgel over de allerede noe vage og monotone komposisjonene, litt forstyrrende.

Jeg minnes en hobbypianist jeg en gang kjente, som alltid skulle benytte nachspiel med piano til å agere sin indre Keith Jarretts «Köln Concert». Nils Frahm har bakgrunn fra klassisk piano, men særlig som studiotekniker og elektronisk og organisk lysskulptør, og er ingen stor improvisator. De repeterende komposisjonene hans vinner i mine øre lite på å «løses opp» med jammete impro-floskler som ikke styrker oppbygning, dramaturgi eller det rent melodiske. Tvert imot er det når han holder repetisjoner stramme og mekaniske at musikken lever best: Når de sårbare, ofte organiske tangentlydene blir spilt maskinelt og disiplinert, som i klubbmusikkens både stramme og åpne flater. På Knockdown Center føles musikken splittet på en måte som gjør at jeg føler meg verken her eller der.

De flytende, melankolske partiene ønsker seg tilsynelatende et intimt rom og en stol å hvile på med lukkede øyne, mens de mer taktfaste, klubb­orienterte avdelingene savner en friere arena med tillatelse til å gi seg hen, og bli i musikken. Isteden ble Frahm og lydene hans farlig ofte henvist til bakgrunnen, mens jeg gledet meg til å dra hjem og høre på «An Empty Bliss Beyond This World».

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 13.31