Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Juni Dahrs fore­stilling med seks av Ibsens kvinne­skikkelser.

Politisk enkeltsak: Jeg brenner for så mye, men vil trekke fram arbeidet som gjøres for å hindre voldtekter og overgrep mot k­vinner i flyktningleirer i flere middel­havsland.

Hva tror du på: Å lindre smerte. Jeg har mistet mye av troen på store forbedringer.

Forbilde: Jeg må si moren min.

Hva leser du daglig: Jeg leser mye for­skjellig i aviser og bøker. For tida leser jeg en del gamle ting om igjen, for eksempel Alva Myrdal om fred og nedrustning.

Vi må sette av tid så jeg kan forklare hvorfor jeg er så sinna, sier Berit Ås innledningsvis, og tapper med en bestemt pekefinger på et tre år gammelt utklipp fra Klassekampen med bilde av Jonas Gahr Støre.

– Vi har tida for oss …

– Jeg blir altså så sinna når Arbeider­partiet sier ja til energi­unionen Acer uten å avklare om det er i strid med Grunnloven. Jeg sier som Arbeiderparti-folk jeg møter når jeg reiser rundt, hvorfor skal Arbeiderpartiet ledes av millionærer?

Dette sier en tidligere varaordfører for Arbeiderpartiet, som ble suspendert fra Ap etter EF-kampen i 1972, meldte seg ut og ble valgt inn på Stortinget for Sosialistisk Valg­forbund i 1973. To år etter var samlingen av SV fullført, og Berit Ås ble den første lederen.

Over påske blir SVs og den norske kvinnebevegelsens grand old lady 90 år, noe hun ikke ser fram til. I stedet er hun minst like samfunnsengasjert, opprørt og altså sinna som hun alltid har vært.

Det faller seg slik at Klassekampen tar plass i stua etter at Berit Ås har sittet klistret til tv-apparatet og fulgt med på sirkuset rundt Sylvi Listhaugs avgang. Den aldrende feministen ser ikke det minste forsoningens skjær ved at landet styres av en skare blå kvinner.

Fakta:
Berit Ås

Alder: Nesten 90.

Sivil status: Enke, tre sønner og en datter.

Bakgrunn: Professor i sosialpsykologi, forsker, feminist og politiker. SVs første leder ved samlingen i 1975, kjent for modellen med de fem hersketeknikkene.

Aktuell med: 90-årsdagen 10. april.

– Jeg har aldri opplevd at norsk politikk er så grumsete og rar. Listhaug har ikke hjerte for de svakeste, det finnes ikke empati, og det er ikke tvil om at hun mener det hun sier. Når hun klager over manglende ytringsfrihet etter å ha sagt at en partileder sleiker imamer oppetter ryggen, er det på samme nivå som når verdens mektigste mann sier «grab them by the pussy». Det er som om de på det høyeste politiske planet ikke forstår at språk henger sammen med handling.

– Det er vel likestilling når de mektigste norske politikerne er kvinner, selv om de er på høyresida?

– Det er i så fall en form for like­stilling som går ut på å bli som mennene og å føre politikk på patriarkatets premisser, for da kan kvinner nå langt. Men det er som Helga Hernes sier – hvis vi kvinner bryter grunnleggende med normer i patriarkatet, enten det handler om fred eller seksualitet, så er det vekk med oss, for verdiene fra kvinnesamfunnet må ikke få overtaket.

– Kvinner har alltid gått i bresjen for saker i den ikke-økonomiske sfæren, enten det gjelder rusmis­brukere eller eldreomsorg. Det koster mye å drive med det som blir definert som kvinnesak, sier hun, og siterer Torild Skard: «Si ‘kvinnesak’ eller bli hørt.»

Arbeiderpartiets støtte til Acer og Sylvi Listhaugs framferd er bare litt av det som gjør henne sint og fortvilet. Det er den kalde norske flyktning­politikken, militærpolitikken og de amerikanske basene i Trøndelag («nå skal vi sende soldater til Niger!»), svekkelsen av fødetilbudet («det har de drevet med helt siden min tid»), havet som holder på å dø, de undervurderte følgene av jordskjelvet som rammet kjernekraftverket Fukushima i Japan i 2014, de forsvunne studentene i Mexico, for å nevne noe.

– Jeg kommer ikke over at de kunne gi Nobels fredspris til en sånn type, sier hun plutselig, og henter fram en murstein om Henry Kissinger, selv om dette skjedde for 45 år siden.

– Det virker som du har vel mange bekymringer på dine eldre dager?

– Ja, jeg syns ikke det er mye som er særlig morsomt. Jeg skulle ønske noen kunne komme og fortelle meg noe virkelig hyggelig.

– Hva syns du selv er hyggelig å drive med?

– Ser du de lappeteppene der? Jeg har sikkert laget ti sånne. Det er mye arbeid og gir god avkobling når jeg trenger å tenke på noe annet og ikke får sove. Jeg leser mye, og lager sanger og sånn, og går på besøk til folk.

– Det er ikke mange som er så aktive når de passerer 90 år?

– Vi blir flere eldre, og ensomhet er et stort problem. Jeg prøver å holde kontakt med mange, og gjør noe som jeg tror de ikke gjennomskuer. Jeg setter dem i gang med ting, for eksempel ved å be dem skrive til meg om noe vi har opplevd sammen, eller finne fram en bok vi har snakket om. Det gjelder å holde seg i sving, og det skal ikke så mye til. Hvis noe forventes av meg, så presser jeg meg, og hvis jeg presser meg, holder jeg meg aktiv.

Haakon Lie sa da han nærmet seg hundre år at «det er så spennende i Midtøsten at det gjelder å holde seg i live for å se hvordan det går». Berit Ås har, uten sammenlikning for øvrig, mye av den samme filosofien.

– Jeg blir så sinna hele tida, og hvis jeg slutter å være sinna, tror jeg at jeg kommer til å dø.

Alt før man krysser dørstokken, er det tydelig at dette lave, romslige huset på Nesbru ikke er helt representativt for det borgerlige Asker. Nei til EU-merket er på veggen, ved ringeklokka blir det gjort klart at «dette er en atomvåpenfri sone». Berit Ås bærer et digert SV-merke på den grå kjolen, men heller ikke dette er hun helt tilfreds med.

– Jeg liker ikke at S-en er grønn, for i mine øyne skal sosialismen være rød.

Hun flyttet til det nye byggefeltet sammen med sosiologen Dagfinn Ås tidlig på 1960-tallet, og de fikk fire barn. Hun ble enke for 20 år siden og greier seg selv for det meste. Hun er på nettet, men får hjelp av sønnen med å betale regninger i nettbank. Fortsatt kjører hun bil, men mindre enn før.

– Formen er bra for alderen?

– Jeg vil ikke si det. Jeg ser godt, for øynene er operert. Men jeg hører dårlig, og nå har jeg fått revmatisme i den ene håndleddet, som legen sier det ikke er noe gjøre med.

Huset har mange rom og en uhorvelig mengde bøker, permer, papirer og avisutklipp hvor man enn snur og vender seg.

– Der borte er litteraturen, på soverommet er biografiene, og på datarommet er historien. Jeg har også fått bygd et eget bibliotek, med inngang fra garasjen.

40 år etter at sosialpsykologen Berit Ås forsvant ut av rikspolitikken ved SVs valgnederlag i 1977, blir hun best husket for sitt arbeid med herske­teknikker. Hun oppfant ikke begrepet, men utviklet teori om og formulerte fem teknikker: Usynliggjøring, Latterliggjøring, Tilbakeholdelse av informasjon, Fordømmelse uansett hva du gjør og Påføring av skyld og skam.

Dette har blitt et klassisk begrepsapparat, og de siste årene har det kommet to nye bøker om fenomenet hersketeknikker. Likevel er hun sånn passe fornøyd.

– Svenskene har forstått mye mer av hersketeknikkenes vesen enn oss, det viser litteraturen. Jeg har venner i SV som sier: «Berit, nå må du slutte med de hersketeknikkgreiene. Vi vet at vi ikke skal lese aviser mens damer snakker». Ja, sier jeg da, men har du tenkt på at du bør høre etter?

Berit Ås har en ruvende CV, med utallige bøker og forskningsarbeider, verv og posisjoner i politikk og organisasjonsliv, akademiske utmerkelser og priser i inn- og utland, blant annet Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og en biografi skrevet av Ebba Haslund. Når hun blir 90 år 10. april, er hun æresgjest ved en mottakelse i Asker kommune, og hun er fortsatt etterspurt som foredragsholder.

Likevel er hun overbevist om at hun gang på gang gjennom livet har blitt forbigått, oversett eller diskriminert, fordi hun er sosialist og feminist og ikke var ønsket i høye posisjoner i mannssamfunnet. Eksemplene hun trekker fram, spenner fra sabotasje da hun ønsket å bli flyger i ung alder, desavuerte forskningsarbeider, forbigåelser i arbeidslivet, latterliggjøring i politikken og suspensjonen fra Arbeiderpartiet.

Hun kommer stadig tilbake til uttrykket «Bli kvitt’a», som ble brukt mot Gro Harlem Brundtland, og sier at hennes interesse for fenomenet hersketeknikker sprang ut av episoder og erfaringer i hennes eget liv.

Berit Ås vil heller være sinna enn trist. Selv om hun tenker tunge tanker, vil hun understreke at hun ofte har brukt humor og kultur i sitt feministiske og politiske prosjekt.

Før kommunevalget i 1971 gjendiktet hun en kjent barnesang, som ble en klassiker. Første vers lyder slik:

Sov Dukke Lise, sov og bli stor,

og mens du sover, styrer din bror,

planlegger veier, bygger bedrift.

Sov Dukke Lise, sov og bli gift.

Ved dette kommunevalget ble det skrevet politisk historie i høyre­kommunen vest ved Oslofjorden, kjent som «kvinnekuppet i Asker».

«Kuppet» var at kvinnepolitikerne organiserte en tverrpolitisk aksjon for å få valgt inn flere kvinner, og kommune­styret fikk 27 kvinner av 47 representanter. Arbeiderpartiets sekretær Ronald Bye kalte valget en parodi, og en av strategene var partifellen Berit Ås.

– Vi var en gruppe damer i det gamle kommunestyret. Vi kjente hverandre godt fra husmorforeninger og foreldremøter og steder der kvinner møttes, og vi så at vi hadde felles interesser selv om vi tilhørte ulike partier. Det var særlig Marie Borge Refsum fra Høyre, Kari Bjerke Anderssen fra Venstre og jeg. Og så var det Tove Bye, kona til Erik Bye, hun gikk inn i Senterpartiet og gjorde en stor innsats der. Jane Mykle fra SF var med, og flere til. Vi stilte spørsmålet: Hva trenger vi dersom kvinnene skal få det bra i Asker? Vi laget langtidsprogram for barnehager og trafikksikkerhet, i tilfelle vi skulle bli kastet ut ved neste valg. Vi visste hva vi ville og planla i fellesskap. Vi kunne ikke møtes offentlig, så møtene var her i huset fra sju til ni om morgenen, slik at samarbeidet ikke skulle bli oppdaget.

De fleste av kvinnene bak «kuppet» er borte, men Marie Borge Refsum og Berit Ås holder sammen i et livslangt vennskap.

På 1970- og 80-tallet skrev Berit Ås flere bøker for organisert kvinnekamp, som «Kvinnens lille røde» og «Kvinner i alle land…».

– Hvor langt har kvinnekampen kommet siden den gangen?

– Jeg fikk en telefon fra en italiensk venninne som var med på å lage kvinneuniversitet i Milano. Hun sa: Berit, så naive vi har vært. Vi trodde at det skulle bli bedre, at kvinner og menn skulle få lik lønn, at kvinner ikke skulle være utsatt for voldtekt som ikke blir straffet, at små barn ikke skulle bli misbrukt. Vi trodde vi var på vei, men vi må bare lære oss at patriarkatet alltid har verktøy for å holde oss kvinner nede. Tenk på voldtektssaken i Hemsedal, og på historien om Terje Søviknes.

Nå er hun opptatt av metoo-kampanjen og sysler med en artikkel som skal drøfte hvorfor dette kommer nå og hvordan patriarkatet vil slå tilbake. Hun mener at metoo har et gjennomslag og en bredde som best kan sammenliknes med protest­bevegelsen mot Vietnamkrigen.

Selv har hun gjennom et langt liv aldri vært utsatt for seksuelle eller andre voldelige overgrep.

– Med tanke på hvor utbredt dette er, har jeg hatt flaks. Noe sånt kunne sannsynligvis tatt knekken på meg.

Berit Ås gikk den harde veien for å bli akademiker og politiker. Hun kommer fra Fredrikstad og begge foreldrene var del av barnerike slekter med indremisjon og skolefolk. Hun var eldst av flere søsken, og fylte tolv år dagen etter den tyske invasjonen i 1940.

– Min far deltok i læreraksjonen i 1942 og ble sendt på tvangsarbeid i Kirkenes. Han var ødelagt da han kom tilbake, og døde få år etter krigen. Mamma var med i motstandsbevegelsen. Siden jeg var eldst, måtte jeg lage mat, passe barn og vaske ved siden av skolen, jeg begynte på gymnaset under krigen. Alle pliktene gikk ut over skolearbeidet, så jeg fikk ikke de gode karakterene som foreldrene mine ventet, for de var skoleflinke begge to. Jeg skulle få fyllepenn hvis jeg fikk S i mate­matikk, men jeg fikk bare Meget, så det ble ingen fyllepenn.

Da krigen tok slutt, pakket hun kofferten og reiste til Bærum for å fullføre gymnaset der, for foreldrene mente det var viktigere at hun var flink enn snill, som hun sier. Hun bodde på hybel hos en tante på Jar og gikk seks kilometer til skolen på Stabæk.

– Jeg levde for hundre kroner i måneden, så det ble mye havresuppe, brød og gulrøtter. Jeg spiste for lite og gikk for mye, men en ny verden åpnet seg. Jeg dro inn til Oslo for å høre på folk som Arnulf Øverland, og ingen brydde seg om at jeg hadde høl på strømpene.

– Hvordan ble du slik en innbitt feminist?

– Det skyldtes bestemoren min. Bestemor var tjenestejente fra Østerdalen, hun var flink på skolen og sto som nummer én ved konfirmasjonen. «Deg vil jeg sende på seminarium, for du er sådan en dyktig dreng», sa presten til Thomas, som var nummer to og kjæresten til bestemor. Hvorfor vil han ikke sende meg som er nummer én, tenkte bestemor. Hun bestemte seg for å gifte seg med Thomas og at alle ungene deres skulle på seminarium, som var utdannelsen for å få bli lærer i omgangsskolen. Åtte av de elleve ungene kom på seminarium og en av dem var moren min. Slik begynte det.

alfs@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 13.41