Klassekampen.no

Æhm, jeg skal prøve å si dette uten ironi, sier Kjartan Fløgstad.

Han tar en slurk vann. Gnir hendene mot de svarte olabuksene og smiler blekt.

– Jeg skal altså danse min siste roman «Magdalenafjorden».

Jaså!

– Jeg skriver om en ballett­danserinne i den romanen, Marina Noreg. Hun var en russisk-katalansk femme fatale som hadde et opphold i Norge, der hun blant annet jobbet som tysk agent. Og dette skal jeg på ett eller annet vis uttrykke med dans.

– Det er ... en utvidelse av forfatterrollen, dette?

– Ja, det er en radikal utvidelse. Jeg har vel tenkt at alle har en kropp, og at alle har språk. Jeg har så langt jobbet mer med å uttrykke meg gjennom språket enn kroppen, men heller ikke som forfatter har jeg formell utdanning. Det jeg kan, har jeg lært meg selv. Og diktning er på et vis ordene til dansen gjennom språket.

Hit er vi altså kommet. På en stille onsdag, mellom kostymeprøver og teknisk gjennomgang før general­prøven på forestillingen «Forfatter­bevegelsen», sitter han, den store arbeiderdikterhøvdingen fra Sauda, med en kopp dobbel americano i Mathallen, vegg i vegg med samtidsdansinstitusjonen Dansens Hus i Oslo.

Én gang var det sementfabrikk i dette området. Et teglverk, en finérsag og en stolfabrikk har også hatt sete i den lille dumpa langs Akerselva før det ble støperi her på 1800-tallet. Sølvgruven i Akersberget har historie tilbake til vikingkongen Harald Hardrådes tid. Tusen år med produksjon, industri og tungt manuelt arbeid er blitt erstattet med – tja, hva da?

Fakta:
Kjartan Fløgstad

Alder: 73.

Sivilstatus: Gift med lege Anne Cathrine Nore, to voksne barn, tre barnebarn.

Bakgrunn: Forfatter.

Aktuell med: Dansesolo i forestillingen «Forfatterbevegelsen», som vises på Dansens Hus denne helga, med blant andre Gro Dahle, Gunstein Bakke og Tina Åmodt. I april kommer sangboka ­«Sandharpesong».

Mellom Norges lengste bardisk, matboder med andeconfit og kommunikasjons­studenter fra privatskolen Westerdals finner vi en plakat av Kjartan Fløgstad i profil utenfor Dansens Hus, iført en stram paljettjakke i sølv, fotografert midt i det som ser ut som en slags vrengt piruett.

– Jeg ser at jeg er blitt en slags posterboy for forestillingen, sier Fløgstad og ser en anelse beklemt ut.

– Men de yngre kollegene mine som også er med i forestillingen, er blitt veldig flinke. Det må jeg få under­streke. Selv driver jeg mest med mitt.

«Forfatterbevegelsen» heter den altså, forestillingen. Og selv om man kanskje skulle tro at det er variasjoner av å sitte inntil et skrivebord som er bevegelsen forfatteren kjenner best, er det helt andre bevegelser som her tolkes gjennom dans. For ikke overraskende: Når forfatteren bak noen av etterkrigstidas mest diskuterte norske arbeiderromaner skal debutere som samtidsdanser, er arbeiderestetikken fremdeles et tema.

– Nei, selve forfatterbevegelsen, altså forfatterens bevegelse, er jo ganske fattig. Du sitter jo sånn, sier han og demonstrerer.

Skuldrene heises, klaprende tastaturfingre farer fram.

– Det er lite å rope hurra for.

– Mange av de sterkeste bevegelsene jeg vet om, er arbeiderbevegelser. Altså bevegelser fra det manuelle arbeidet. Som å slå gresset med langorven. Å, det er kanskje den aller vakreste bevegelsen jeg vet om. Jeg må nesten vise den fram.

Han skyver stolen bakover mot den tomme kafeen og setter i gang, slår takten med foten, finner rytmen i en sidelengs bevegelse av gress som slås.

I forestillingen danser han også rytmiske sleggeslag. Og han har hentet fram de beinharde skulder­bevegelsene fra da han jobbet i tappen i smelteverket i hjembyen Sauda, der han hadde sommerjobb hvert år gjennom hele 1960-tallet.

– Jeg tror det er den hardeste fysiske jobben jeg har hatt. Før anlegget ble elektrifisert, måtte du dra den blytunge tappen inn og ut ved hjelp av fysisk kraft, og du står da inntil en ovn med en temperatur på tusen grader, der det som kommer ut er smeltet metall. Det var tungt.

– Du forlot tidlig det fysiske arbeidet og ble forfatter i stedet?

– Ja, men jeg har følt at kontakten tilbake til de jeg arbeidet med, til lokalmiljøet i Sauda, har vært sterk hele tida. Der har jeg vokst opp, vært en vanlig mann på byen. Jeg har aldri tenkt på Sauda som noe Jante, eller som et sted jeg har hatt behov for å ta et oppgjør med. Tvert imot.

I dag varierer han skrivebords­arbeidet med hyppig diagonalgang i Nordmarka.

– Vil du ha en blødme, sier han med et vågalt smil.

– Veldig gjerne.

– Når eg ikkje driv nymarxisme ved skrivebordet, driv eg nordmarksisme i langrennssporet!

Danseforestillingen på Dansens Hus er ikke det eneste musikalske krumspringet fra Fløgstads hånd denne våren. Like over påske utkommer en sangbok, med noter og besifringer fra noen av de mange musikalske tolkningene av Fløgstads forfatterskap. Ofte har han lært seg dikt utenat, som han har framført med rytme på scenen.

Slik sett er det tross alt ikke helt tilfeldig at han endte på en danse­scene. Koreografen oppdaget Fløgstads rytmesans da hun så ham på en opplesning for to år siden. Gjennom årene har Fløgstad også delt scene med musikere som Stian Carstensen, Vestlandsfanden og Gabriel Fliflet.

Særlig er det sanglyrikken fra «Dalen Portland» og «Fyr og flamme» som har blitt tonesatt. Sangboka, som har fått tittelen «Sandharpesong», er et håndfast bevis på at en stor del av Fløgstads forfatterskap er sangbart.

– Ja, her fins til og med en tekst fra debuten min. «Ditt smil er sakte på veg», heter diktet. Det var et overraskende gjenhør – det er spilt inn på plate med mezzosopran Trine Øyen. Jeg får vel ikke lov til å si det, men jeg syntes det låt flott.

– Det er 50 år siden du debuterte som forfatter i år. Diktsamlingen «Valfart» utkom i 1968, da du var 24 år.

– Fy og fy. Det stemmer.

– Dette var modernistisk lyrikk?

– Ja, og etter debuten og den neste diktsamlingen har jeg ikke vendt tilbake til den modernistiske lyrikken igjen. Det var et valg jeg tok på 1970-tallet, mens jeg holdt på med «Dalen Portland» og skjønte at jeg fikk til det å skrive sangbare dikt. Det var en forløsning. Jeg husker Elvis Costello en gang sa at det er tre gode popsanger igjen å skrive. Litt på samme måte hadde jeg det med den modernistiske lyrikken.

– Hvorfor tror du at du åpnet forfatterskapet ditt i den enden – med modernistisk poesi?

– Selv om jeg jobbet på smelte­verket i Sauda tidlig i tjueårene, hadde jeg begynt å studere litt. Og jeg tenkte vel at litteratur er det motsatte av det som foregår på smelteverket. Jeg leste modernistisk lyrikk til øyet ble stort og vått, fikk tilsendt antologier fra det franske kultursenteret og strevde meg gjennom fransk høy­modernisme og barokk diktning. Det var høy, høy høykultur. Men så slo politiseringen av litteraturen inn for fullt rundt 1970.

– Og forfatterskapet ditt gjennomgår et brudd?

– Ja, det er et brudd der. For jeg skjønte etter hvert at det var mulig å skrive innenfra et industrimiljø, selv om ingen hadde gjort det før. Egentlig måtte jeg til Latin-Amerika for å oppdage den magiske realismen, for å skjønne at fortellerkulturen jeg hadde vokst opp med, vitsinga, overdrivelsene, har noe barokt ved seg, at Sauda kan bli like magisk som Aracataca.

Fløgstad mønstret på stykkgods­båten M/S «Cabo San Roque» på slutten av 1960-tallet og innledet slik en livslang kjærlighet til det latin­amerikanske kontinent.

Musikkinteressen har røtter lenger tilbake i tid. Fløgstad minnes da faren skulle til Haugesund for å bytte ut folkevogna med en større bil. Seint på kvelden kom han hjem i den samme lyseblå bobla. I baksetet lå i stedet et elektrisk orgel med rytmeboks.

– Han var en praktisk mann, far min. Om han fikk sjansen, ville han nok helst blitt ingeniør. Men han sang i kor. Han kom fra det vestnorske, sosialradikale bondesamfunnet og terpet den nynorske sangskatten inn i oss. Aasen, Vinje, Blix.

– Hadde han sangstemme?

– Ja. Han sang baryton. Jeg tror han hadde en god sangstemme. Men han jobbet rundskift i mange år, og det var vanskelig å kombinere med sang. Han var ofte borte på kvelden, også da jeg var liten. Jeg husker at han gikk to skift. Seks formiddagsskift den ene uka, seks ettermiddagsskift den andre uka. Det blir et underlig sosialt liv, når du er opptatt annenhver uke på ettermiddagene.

– Moren din, sang hun?

– Nei, slett ikke. Hun leste bøker.

– Så du har fått det musikalske fra faren din, det litterære fra moren din?

– Det kan tenkes. Moren min var mer intellektuell, ja. Faren min var åpen, han snakket i forsamlinger, tok gjerne på seg rollen som kjøkemester i bryllup og slike ting. Mor var mer ...

Fløgstad strammer munnen i en streng bevegelse.

– Taus. Kunne nok virke stram på dem som ikke kjente henne.

– Fikk hun brukt evnene sine, siden hun var en intellektuell type?

– Nei, det kan jeg ikke si. Hun var jo husmor mesteparten av sitt liv. Jeg husker da jeg var med i Det litterære råd i Forfatterforeningen i noen år. Det var da barna små, og mor kom av og til på besøk for å være barnevakt. På den tida kom det bunker med norsk litteratur på døra som jeg måtte lese for å holde meg orientert i rådet. Og mor, hun åt seg gjennom bunkene. Hun leste det meste.

– Var foreldrene dine stolte av deg?

– Jeg er vokst opp i en verbal kultur der en ikke sier sånt. Men jo da, det er sikkert en del jeg har skrevet som de har kjent seg igjen i, svarer Fløgstad.

I dag er det nye tider i Litteratur-Norge. Snart fins det en litteraturfestival på hvert berg, og en kan med en viss trygghet slå fast at Kjartan Fløgstad har vært der. Rundt to ganger i måneden stiller han på en scene et sted i landet og opptrer. Med bekymring snakkes det om en eventifisering av litteraturen, en kritikk som blant annet er blitt anført på lederplass i litteraturtidsskriftet Vagant.

– Kan det bli for mye, når forfattere skal reise land og strand rundt og opptre?

– Det er mye man kan bekymre seg for, men akkurat det er jeg ikke noe urolig for. Noen forfattere liker å opptre, noen utvikler seg og blir gode til det etter hvert, og noen misliker det og gjør det pliktskyldigst likevel. Selv hørte jeg til i den siste kategorien lenge. Jeg listet meg inn på scenen og sto og leste i kroken. Men etter hvert har jeg fått større glede av det.

Om ikke eventifiseringen bekymrer Fløgstad, er det verre med best­selgeriet – en markedsmessig utvikling som spiser seg inn i en stadig større del av det litterære systemet, hevdet han i et foredrag for noen år siden.

– Alt er vel egentlig bare blitt verre siden den gang. Særlig er det å lansere nye forfatterskap tungt.

– Du tilhører en generasjon som ble løftet fram av bokklubbene. Hva betydde den kanalen, som nå er borte?

– Bokklubben Nye Bøker betydde et stort sprang for mitt forfatterskap, og gjorde at jeg i perioder nådde mange lesere. Jeg har ofte tenkt på det at jeg i 1977 var en forfatter som hadde gitt ut lyrikk, to krimromaner under pseudonym, en novellesamling som ble sett på som lovende og romanen «Rasmus», som ble slaktet. Og så fikk Bokklubben Nye Bøker altså tilsendt manus til «Dalen Portland». Denne satser vi på, sa de. Muligheten til å gjøre det, til å bidra tungt til at unge forfattere fikk slå gjennom, ved å våge å satse på et ukjent og uprøvd forfatterskap – det hadde ikke vært mulig å gjøre på samme måte i dag.

Det er ikke fritt for at vi innimellom, mens vi snakker med Kjartan Fløgstad, kan få fornemmelsen av at tida har stått litt stille, for eksempel når vi hører ham fortelle at han fremdeles abonnerer på Arbeiderbladet, som for mer enn 20 år siden byttet navn til Dagsavisen. Eller når han i en bisetning berømmer finnmarkingene for det konstruktive forholdet de har til sine naboer i øst – Sovjet.

Og ennå er den oppsiktsvekkende debatten som fulgte etter at Fløgstad i essaysamlingen «Etter saumane» kritiserte framstillingen av arbeiderklassen i Édouard Louis’ roman «Farvel til Eddy Bellegueule» fersk i minnet. Den franske forfatteren svarte over to artikler i Morgenbladet og hevdet at Fløgstad på sin side romantiserer arbeiderklassen.

– Er det en nostalgi i synet ditt på arbeiderklassen?

– Nei, jeg tror ikke det er nostalgi. Den britiske historikeren Graham Grudgin sa nylig i Klassekampen at han ble kraftig opprørt over måten britisk presse framstilte arbeider­klassen på. Det tror jeg mange med liknende bakgrunn kjenner seg igjen i. Industrikulturen innebærer et type samhold som har preget mange med meg, og som jeg tror vi har godt av å bli minnet på. Å verne om verdiene fra den solidariske industrikulturen tror jeg vi kan ha godt av.

– Hvor er den i dag? Er den borte?

– Nei, den er ikke borte, men det er mye vanskeligere å mobilisere fordi arbeidssituasjonen er endret. På det meste arbeidet det 1400 på smelte­verket i Sauda, i dag er det 200 i kjernevirksomheten. De som losser på kaia er blitt outsourcet og er blitt et lite firma som leier ut sin egen arbeidskraft. I slike tider kan det å forstå elementære ting som sam­arbeid, samhold, være mye vanskeligere. Nettopp derfor er den industrielle arbeidsethosen fremdeles viktig. Det har i alle fall jeg tenkt, sier Fløgstad.

– Så lenge jeg holder på, skal jeg fortsette å minne folk om den.

astrid.hygen.meyer@klassekampen.no tomhenningb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 14.27