Klassekampen.no
Lørdag 17. mars 2018
BARNDOM: Familien Gunnar og Alva Myrdal etter hjemkomsten fra Amerika, med barna Jan (i midten), Sissela och Kaj, ca. 1940. FOTO: PRESSENS BILD, SCANPIX
ILLOJALE ­EUROPEERE
OMSTRIDT: Jan Myrdal framfor slottet i 1989. FOTO: JENS KVALE, SCANPIX

Da min far, Jens Bjørneboe, døde for 42 år siden, arbeidet han med en selvbiografi; teksten henvender seg til gutten Jens og spør denne om hvem han egentlig var, og hvorfor livet ble slik det ble. Han ville se tilbake, møte seg selv, prøve å forstå. Pappa var alltid opptatt av egen barndom, og av barn og unge mennesker. For meg er motivet med den ensomme gutten helt sentralt i forfatterskapet, slik lengselen etter kontakt er det. Bildet av gutten som har en voksen manns hånd å holde i, som også er gjentagende, er derfor et betydningsladet motiv – og håpefullt. Men selvbiografien klarte han ikke å skrive, han var for syk, ødelagt av depresjon og alkohol, og han avsluttet livet.

Han forsøkte å skrive ærlig, for uten sannhet har ikke litteraturen verdi, og han skrev til meg at når jeg fikk lese det, da ville jeg forstå ham. Jeg ble 15 år rett før han døde. Vi skrev mange brev til hverandre det siste året, da han hadde flyttet ut av Oslo, og gjennom disse holdt vi en samtale gående, en søkende og haltende dialog, som forteller om en 14-åring som er bekymret og engstelig, som søker å oppmuntre, som er en fornuftig stemme, som åpner for et nytt alvor ved å være konfronterende og ærlig. Så ble det taust. Så ble min forvirring forvandlet fra slik den hadde vært gjennom de siste årene, med ham alltid tilstedeværende, til noe annet – der han på en helt annen måte fortsatte å alltid være tilstedeværende, under alt det andre. Og stemmen hans er tilgjengelig i tekstene, bøkene, samt i opptak og tv- intervjuer. Men det var ingen mulighet lenger for å snakke sammen, utvikle videre vår felles samtale.

Fakta:

JAN MYRDAL

Jan Myrdal (f. 1927) er en svensk journalist, forfatter og aktivist på venstresida i politikken, sønn av diplomat og politiker Alva Myrdal og samfunns­økonom og politiker Gunnar Myrdal, begge nobelprisvinnere.

Myrdal debuterte med skuespillet «Folkets hus» i 1954. Romanene «Jubelvår» (1955) og «Badrumskranen» (1957) er satirer over det svenske samfunnet, og han fortsatte å skrive samfunnskritisk i bøker, i tidsskriftet Folket i Bild/Kultur­front, i rapportbøker og reiseskildringer med dokumentasjon og intervjuer, radio- og fjernsynsstykker.

Han har vært en profilert støttespiller for Røde Khmers regime i Kambodsja, og hans politiske synspunkter har gjort ham til en svært omstridt person, også i Norge.

De selvbiografiske bøkene «Barndom» (1982), «En annan värld» (1984) og «Tolv på det trettonde» (1989) vakte stor oppmerksomhet, ikke minst på grunn av det uforsonlige bildet han gir av sine berømte foreldre. Memoar­serien fortsetter med «När morgondagarna sjöng» (1994), «Maj. En kärlek» (1998) og «Gubbsjuka» (2002).

Marianne Bjørneboe er en norsk litteraturviter, filmregissør, skribent og forfatter, og datter av forfatteren Jens Bjørneboe (1920–1976). I dette essayet skriver hun om berøringspunktene hun ser mellom forfatterskapene til Jan Myrdal og faren.

Kilde: Store Norske Leksikon

Opposisjon mot Vesten

For flere år siden leste jeg en serie bøker av den svenske forfatteren Jan Myrdal som grep meg sterkt; jeg ble ikke ferdig med dem – leste igjen og igjen. Og jeg skjønte at det var en ny samtale som hadde oppstått, med en mann fra min fars generasjon (7 år yngre) – fordi tekstene var så sterke og direkte om nettopp det å være gutt og å vokse opp i en annen tid enn min. Den sterkt nærværende fortelleren skifter mellom «den gang» og «i dag» i en dialog med seg selv som åpnet for at mine følelser og tanker ble aktivert på en ny måte.

Jeg ble truffet personlig, men hadde ikke bøkene vært litterært gode, hadde de ikke hatt den sterke virkningen; det kom som en brå overraskelse, fylt av glede, men likevel blandet med spørsmål og ambivalens; for hvem er Jan Myrdal? En politisk skikkelse jeg kjenner stort ubehag overfor, han fremstår som særdeles usympatisk i sine forsvar for ledere og systemer som har stått for forferdelige overgrep i sosialismens navn. Myrdal er i grunnleggende opposisjon til den vestlige verden som han er en del av, og det sosialdemokratiske Sverige som hans foreldre hadde ledende posisjoner innenfor. I tidlig alder ble han politisk aktiv, han bodde i Asia i flere år – dette har preget ham og forfatterskapet; han ser med et annet blikk, det er hans (nødvendige?) valg.

Språket forvandler

Bøkene jeg leste, åpner med forordet til «Barndom» fra 1982:

Tiden er inne for å se seg tilbake. Hvordan ble jeg formet? Akkurat slik? […] Altså skriver jeg en barndom. Jeg skriver ingen selvbiografi, teksten utgir seg ikke – falsk som en politiprotokoll – for å være objektiv. Jeg skriver mine ord. Den barndom jeg skildrer er min.

Boken ble fulgt opp av «En annan värld», «Tolv på det trettonde», «När morgondagarna sjöng» og «Maj. En kärlek». Som lesere følger vi gutten fra han er 5 år, det er en uforutsigbar historie som går langt inn Jans indre liv og erfaringer, det er et stort trykk i teksten. Her er nakne beskrivelser av fornedring og ensomhet, men også nøkterne skildringer av omgivelsene og guttens intense forhold til alt som interesserer ham. Jan tilbringer mye tid hos sine besteforeldre på landsbygda, det er hos dem han er «hjemme» og kan være fri. I perioder bor han hos andre slektninger, vanlige mennesker som er svært annerledes enn hans foreldre, som er berømte, travle og distanserte – alltid med tro på fornuft og orden. Det er alltid barnepiker og husholdersker hos dem, kvinner som Jan kommer nær.

Da faren får jobb i USA «for å løse negerproblemet» og moren skal forske i barnepsykologi, flytter de til New York, Jan er 11 år. Det er en intens og fascinerende skildring av møtet med byen, kulturen (som han lærer å elske og inderlig vil bli en del av) og ikke minst skolen – som er moderne og progressiv. Jan er født inn i en privilegert klasse som han føler seg svært utilpass innenfor, og vil bryte med. Som ung mann reiser han i Øst- og Sentral Europa, blant annet på sosialistiske ungdomskongresser, og det private og politiske veves i høy grad i hverandre. Seksualiteten er med i skildringene fra gutten er liten, kjærlighetslivet får stor plass; det intime er godt skildret.

Da Myrdal skrev disse, var han en kontroversiell skikkelse i svensk offentlighet, det er klart han ikke skriver i et fastfrosset vakuum der fortiden er bevart sann og ubesudlet. Han hadde sine grunner, bevisste og sikkert ubevisste, og man kan alltids tolke slike selvfremstillinger som en form for mytebygging. Vi lager jo alle på et vis myter om våre liv; man søker mening gjennom fortellinger. Min far gjorde dette i stor grad både i tekst og tale: Episoder og hendelser ble gjentatt, forstørret, og fremstillingen(e) ble etter hvert fastlåste og bindende – tenker jeg. Pappa kunne briljere retorisk i diskusjoner og i tekster, han siterte ved en kjent anledning Strindberg: «Dere har makten, men jeg har ordet i min makt.» Sitatet finner jeg også hos Myrdal, det er et av flere berøringspunkter mellom dem som jeg har oppdaget, så absolutt ulike de enn var – som politiske individer og forfattere.

Språket er et verktøy for å skape et eget sted, et rom, en verden, for å forvandle – og det kan manipulere og forføre. Myrdal skrev i boken «En illojal europeers bekjennelser» (1970) at han «med nød og neppe unngikk å gå den kunstneriske vei […]. Det er farlig å fortelle historier, og romanskriving er en fristelse som må unngås. Kunsten lyver med form.» Det er jo ironisk, for alle bevisste tekster bruker form som middel, og hans språk i dette essayet er på mange måter like «forførende» som det han senere bruker i bøkene om sitt liv. Som min far bruker han overdrivelser og er i polemikk ofte nyanseløs. Som forført leser er jeg kanskje naiv, men det virker overbevisende når Myrdal mener at han kan skrive direkte og sant om barndommen.

[…] ty jag lät dörrarna stå öppna när jeg växte upp. De rummen är därför inte stängda. Jag kan gå in i dem og vet hur där ser ut. (…) Hade han vetat att jag fyrtiofem år senare skulle skriva honom då hade han sökt stänga till och skjuta för en branddörr. Det vet jag ty han var jag. Men han lever inte längre. Han fins inte till og har ingen talan. (…) Endast för mig är han inte död.

De farlige «normale»

Myrdal kaller de fem bøkene for «jeg-fortellinger», ikke romaner – noe de kanskje ville vært betegnet som i dag: De er skjønnlitterære bearbeidelser og fremstillinger basert på minner.

Her skaper gutten Jan fra tidlig av metoder for å slippe unna de voksnes blikk og kontroll, blant annet gjennom et utvalg av fantasiverdener han trer inn i. Han leser mye, og har en særdeles sterk viljekraft. Fordi han følte seg fundamentalt uelsket og sviktet av foreldrene, kjente han ingen forpliktelse til å følge forventede studie- og karrieremuligheter. Han startet sin politiske løpebane i sosialdemokratenes barneorganisasjon, men ble som tenåring kommunist og aktivist.

Konfliktene ble store, og Jan fullførte ikke skolen, han ville bli forfatter og jobbet som journalist, levde til dels på loffen, og stakk som 18-åring (høsten 1945) til Oslo – der han ifølge seg selv «ble menneske». Han satt på Deichmanske bibliotek og leste skjønnlitteratur, filosofi, politisk tenkning, skrev poesi og romanen «Pubertet». Boken ble ikke antatt, med begrunnelsen at den kunne skade hans foreldre. For Myrdal var det en av de tidlige bekreftelsene på at deres posisjon i det kulturradikale maktapparatet ble brukt til å motarbeide ham, blant annet gjennom årevis med refusjoner.

I Oslo, derimot, ble hans første romanforsøk lest av Sigurd Hoel, som skrev en svært rosende konsulentuttalelse, og av Rolf Stenersen, som ga ham stipend; han fikk altså bekreftelse. Det samme fikk han fra psykologen Nic Waal: «det første menneske jeg kunne stole på», hun forble en nær venn. Gjennom henne ble han engasjert i lesning av den kontroversielle psykoanalytikeren Wilhelm Reich – Oslo var både et møte med radikal psykologi og med det politiske miljøet rundt Mot Dag. Rolf Stenersen sammenlignet Myrdal med Arthur Rimbaud, den bråmodne poeten som avsluttet sitt forfatterskap som 18-åring – og jeg tenker på at Rimbaud skrev «jeg er en annen». I etterordet til «En annan värld» står det:

Jag vil ge läsaren ett seende in i det förflutnas rum. Men jag förutsätter att läsaren förstår att det rör sig om formulerad och nedskriven text. Jan Myrdal var Jan Myrdal men Jan Myrdal är inte Jan Myrdal.

For et halvt år siden ble Myrdal 90 år; i den anledning viste svensk tv en dokumentarfilm om ham. Litteraturvitere og kulturskribenter diskuterte forfatteren og det politiske mennesket Jan Myrdal, og hans rolle i forhold til foreldrene Alva og Gunnar. Jeg kjenner dem gjennom bøkene, her ser jeg levende mennesker – stridbare og sårbare; det gjør inntrykk, jeg får vondt av dem. I bøkene skildres de som kalde og nedlatende, særlig morsportrettet bryter radikalt med hva vår kultur er komfortabel med.

I høst hadde programmet «Babel» en serie kalt «Böckerna som skakade folkhemmet»; her er det et innslag om da «Barndom» kom ut i 1982 og skapte voldsomme debatter om utlevering av familien. Alva og Gunnar Myrdal hadde da i over en mannsalder hatt en unik posisjon i den svenske offentligheten; de var ledende innenfor den sosialdemokratiske bevegelsen, forbilder for det moderne samfunnets organisering der opplysning og fornuft sto i førersetet. Deres hus ble vist frem som et «mønsterhjem» tilpasset barn og voksnes behov, det ble bygget boligfelt oppkalt etter Myrdalenes ideer. Alva var en fremtredende barnepsykolog, som også jobbet internasjonalt, blant annet i FN; det samme gjorde økonomen Gunnar. Og de fikk begge nobelpriser for sitt arbeid. De var som ektepar omgitt av en romantisk aura, et moderne idealpar portrettert i magasiner. De fikk tre barn, først Jan, så to døtre; deres barndom besto også i å la seg avfotografere og representere familien.

Myrdal nektet for å ha skrevet en skandalebok; det handlet om et barns oppvekst, han var blitt 55 år og ville «söka få veta hur jag blev till; varför jag reagerar och handlar som jag gör». Min far skrev omtrent det samme i åpningen av sitt manu­skript, han var også 55 år. Begge skriver om barndommen som angstfylt, med en sterk fremmedfølelse som gjorde at de også var i opposisjon på skolen. De motsa sine lærere, var høylytte, sikkert arrogante, og ble utvist. Begge skriver om gjentatte mareritt der de er tilbake på skolen, i skolegården, sperret inne. De beskriver sykdomsperioder som befriende, da kunne de være i fred og lese – begge formes i stor grad av lesning. Strindberg var viktig for begge, Myrdal leste som 10-åring «Inferno» og opplevde den som «lysende klar og gjenkjennelig» og fortsetter: «det kommer av at Inferno er en av de få bøker som er skrevet med et barns fantasi.»

Jan Myrdal skriver at han regist­rerte hvordan folk levde som tilpassede og underla seg normen, og han bestemte seg for at han ikke ville være med på det. «Pene mennesker, de som er veloppdragne og kaller seg selv ‘alminnelige’, skremmer meg», står det i «En illojal europeers bekjennelse», og han tilføyer at fordommer ligger under overflaten hos oss alle, noe som lett kan mobiliseres til forfølgelse og overgrep. Det lyder for meg som et ekko av utallige uttalelser fra min far, om «de normale» som lydig følger ordre og dermed blir medskyldige – enten gjennom aktive gjerninger, eller ved sin taushet.

Den intellektuelles plikt

Etter å ha lest bøkene om Myrdals oppvekst fant jeg essayet «En illojal europeers bekjennelser» (1970). Boken fremstår til dels som et forarbeid slik den fletter inn episoder fra barndom og unge voksen-år i teksten, som blant annet er en granskning av minner og deres mulige upålitelighet. Jeg kjente fremdeles ambivalens overfor forfatteren, men ble engasjert og fascinert. Jeg så likhetspunkter mellom min fars fortellinger om seg selv og Jan Myrdals, noe som var overraskende, interessant og på et vis gripende. De hadde begge et sterkt forhold til Bertolt Brechts diktning. Myrdal fikk en avtale om å komme til Brechts teater i Øst-Berlin for å studere hos ham, det ble utsatt av personlige grunner (som gjorde ham fortvilet) – og i 1956 døde Brecht. Min far oppholdt seg ved teateret en periode i 1960, ble sterkt inspirert som dramatiker, skrev mange artikler om Brecht og oversatte «Tolvskillings­operaen».

Myrdals essay ble utgitt på Pax forlag, som i min barndom nesten var noe familiært – så nært knyttet var min far til det. Baksideteksten sier blant annet:

Jan Myrdal er i dag Skandinavias ypperste og uten sammenlikning mest innflytelsesrike skribent. Hans faste spalte i «Aftonbladet» er blitt et kompass for radikal svensk ungdom, og har i stigende grad preget svensk debatt de siste årene.

I denne dypt personlige, men likevel klart politiske «Selvbiografi» setter han den europeiske intellektuelles situasjon inn i en global sammenheng, og mange er de utsagn som forteller at verden har fortont seg annerledes etter lesningen av dette urovekkende dokument.

Myrdal, 41 år, reflekterer her over litteratur, kunst, politikk og personlige handlinger, moral, ansvar og egen samvittighet. Premisset er at han som intellektuell har en forpliktelse overfor sannheten, en plikt til å stille spørsmål og granske virkeligheten kritisk. Historisk er den europeiske intellektuelle bærer av skyld og svik: gjennom kolonialisme, imperialisme, nazismen og USAs senere krigføring. Alt dette var også Jens Bjørneboe særdeles opptatt av, men det føles litt som et slags svik, en form for skam, å trekke ham inn i mine refleksjoner over Jan Myrdals tekster – fordi Myrdals synspunkter i andre sammenhenger kan være så motbydelige. Likevel mener jeg å være i min rett til å skrive om dette, som oppleves som relevant og interessant for meg. Som i min fars tekster har jeg i Myrdals kunnet notere i margen, sette spørsmål- og utropstegn, streke under og lage eselører – nettopp fordi det skrevne berører. Jeg har lov til å skille mellom den «andre» Myrdal, som jeg ikke har lest, men har registrert at finnes, og ham som er til stede i de tekstene som har funnet sin vei til meg. I essayet møter jeg en stemme som forsøker å være ærlig, blant annet ved å arrestere og korrigere seg selv.

Barnets blikk

Utgangsposisjonen for å skrive «En illojal europeers bekjennelser» er at han hjemsøkes av mareritt der han står i en rettssal og må forsvare sin rett til å leve, og han drømmer om den unge kvinnen A, som tok sitt liv. Han spør seg om han kunne ha gjort mer for henne; han hadde en forutanelse om at hun var «dødsmerket». Han gransker sine handlinger og beveggrunner, og disse blir relevante fordi de er litterært gestaltet på en slik måte at det overskrider det private. Den Myrdal jeg møter, er seriøst opptatt av drømmer og har hang til en slags magisk tenkning – noe barndommen var fylt av – og skjebnetro; dette er elementer som jeg liker, fordi jeg har arvet slike tankemønstre fra min far. Begge to siterer Sigmund Freud: «Gutten er mannens far», og «memoarene» får betydning ved det alvor som den voksne møter den unge med; han ser og lytter til gutten, og lar oss se verden med hans blikk. Dette er jeg takknemlig for å få oppleve. Gjennom kunsten blir virkeligheten ny og annerledes.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.16