Klassekampen.no
Torsdag 15. mars 2018
VILLDYRET I OSS: Vi valgte bort de mest truende individene og ble mer siviliserte. Her litt dyrisk atferd fra filmen «The Square». 8FOTO: FILMWEB
Selv om mennesket aldri har vært noens husdyr, har vi utviklet oss til å bli greiere og mer samarbeidsvillige.
Dyret som temmet seg selv
Ved å velge bort de mest aggressive og dominante individene, kunne flokken bli sterkere.

ANTROPOLOGI

Temming av dyr har vært svært viktig i menneskets forhistorie. Uten våre «hjelpere» hadde vi kanskje forsvunnet ut av evolusjonen, som våre slektninger neandertalerne. Det første dyret vi temmet var ulven, som ble til «menneskets beste venn», hunden. Den har vært viktig for steinaldermennesket som vakthund, jakthund, lekekamerat, og som mat i krisetider. Senere ble tamme kyr, okser, sauer og geiter viktige for matforsyningen og for de første spirene til organiserte samfunn. Mens hester og kveg ble brukt som trekkdyr og til transport.

Fakta:

Menneskeapene:

• Familien hominoidea eller store menneskeaper omfatter de høyst utviklede primatene, herunder menneskene.

• Til familien hører foruten menneskene: sjimpanse, dvergsjimpanse eller bonobo, gorilla og orangutang.

• Bonoboer er langt fredeligere enn de andre menneskeapene, som har et sterkt hierarki og et høyt konfliktnivå.

• Forskere mener at både bonoboer og mennesker kan ha styrt mot fredeligere samfunn gjennom partnervalg.

Fra ulv til hund

At det ble akkurat disse dyrene vi temmet, kom av at de fra naturens side var flokkdyr, og derfor genetisk tilpasset å følge en leder. Når vi så temmet dem, passet vi på å videreutvikle disse instinktene, slik at de ble enda mer sosiale, lydige, og rolige. Samtidig fikk de også fysiske trekk som gjorde dem lettere å hanskes med. Over tid ble det ganske store forskjeller – anatomiske, atferdsmessige og kognitive – på tamdyr og deres ville slektninger.

Temmingen foregikk ved at vi lot de individene som hadde «tamme egenskaper», få reprodusere. Men noen forskere har ment at vi også temmet oss selv: at vi ved å velge partnere ut fra visse kriterier (det kan også ha vært andre seleksjonsmekanismer), over tid endret vår egen art, i samme retning som vi endret ulver til hunder gjennom temming: Vi ble mindre aggressive, mer sosiale, lekne (bevarte barnslige trekk), fikk et mindre truende ytre, ble mer spedlemmet enn våre slektninger neandertalerne og våre forgjengere australo­pithicus. Denne prosessen kalles selv-domestisering (selv-temming).

Egalitære aper

Det finnes en annen apeart som tilsynelatende har gjort noe liknende: bonoboene. Disse er nært beslektet med sjimpansene, men skiller seg fra disse både anatomisk og atferdsmessig. Bonoboene er slankere i kroppsbygningen, ikke så kraftige, og det er mindre forskjeller mellom kjønnene. Men det vi først og fremst forbinder med bonoboene er at de er langt mer fredelige enn sine slektninger: De har færre fysiske konflikter enn sjimpansene, og slutter ofte fred ved å bruke sex som «smøremiddel» (også mellom likekjønnede).

Forskerne mener denne utviklingen har skjedd gjennom partnervalg: at hunnene har foretrukket hanner som var mindre aggressive og mer sosiale. Blant bonoboene har det nemlig utviklet seg et egalitært atferdsmønster, der hunnene har holdt aggressive hanner i sjakk ved å danne koalisjoner.

Gamle gener

Men hva er bevisene for at en slik prosess har funnet sted hos menneskene? Er dette noe man kan finne genetiske indisier på?

Det var dette en gruppe forskere fra Universitetet i Barcelona, ledet av Cedric Boecx, ville undersøke. De startet ved å sammenlikne genomer fra flere arter tamdyr og deres ville slektninger i naturen, som hunder versus ulver, og tamme versus ville kvegarter. På denne måten kunne de finne gener der de ville og tamme artene hadde ulike alleler (genvarianter). Dette var spesielt gener som koder for rolig atferd, spinklere kroppsbygning, etcetera: trekk som man forbinder med tamdyr.

Deretter sammenliknet de genomer fra oss moderne mennesker med genomer fra våre utdødde slektninger: neandertalere og denisovanere (en menneskeart beslektet med oss og med neandertalerne, som det nylig ble funnet levninger av i Sibir). Det er nå mulig å få fram gener fra slike gamle skjeletter, og konstruere hele genomer fra disse, noe som har gitt masse ny informasjon om vår forhistorie.

Nedtur for alfahannene

Når dataene fra disse to sammenlikningene ble sammenstilt – tamdyr versus ville dyr, og mennesker versus neandertalere/denisovanere – kunne forskerne identifisere flere gener som tydelig var forbundet med domestiseringsprosessen. Som i vårt tilfelle altså må ha skyldtes selv-domestisering, siden vi ikke har vært noens «husdyr».

De kunne ikke ut fra denne undersøkelsen alene (som ble publisert i PLOS ONE) si noe om hvordan denne selv-domestiseringen har foregått. Her må man foreløpig basere seg på sammenlikninger med bonoboene, og observasjoner av menneskelig atferd hos jegere/sankere (som var vår levemåte i titusener av år).

Det som ser ut til å være tilfelle hos bonoboene, er at de – og spesielt hunnene – har utviklet evne til å danne koalisjoner, der hunner samarbeider for å holde aggressive hanner i sjakk, og at dette har minsket de reproduktive fordelene mer typiske (kraftige og dominerende) alfahanner vanligvis har hatt blant våre slektninger hos menneskeapene. I stedet for fysisk styrke og aggressivitet er det blitt viktigere å kunne oppføre seg sosialt, være gode samarbeidspartnere. Over tid har hunnene valgt seg mindre dominerende hanner som partnere, noe som har selektert fram hanner med mer «tamme» gener.

Samarbeid og koalisjoner

Antakelig har det vært en liknende prosess blant menneskene, der hunnene gjennom deres koalisjoner og partnervalg har «temmet» oss menn, dyrket fram mindre truende og mindre dominerende individer – gjort oss mer «siviliserte». I motsetning til hvordan tegneseriene gjerne fremstiller det, var dette en utvikling som startet før steinalderen, allerede da menneskeslekten (Homo) ble til.

Og kanskje var det den sosiale atferden dette ledet til, som gjorde oss i stand til å tilpasse oss nye levevilkår på savannene i Afrika, da klimaendringer tørket ut skogene, og vi måtte samarbeide for å overleve. Et samarbeid som gjaldt både jakt, forsvar mot rovdyr, og også det å ta vare på avkommet: Mennesket er ett av få pattedyr der fedre er aktive i barneomsorgen.

Vi var jo også i utgangs­punktet sosiale dyr, som våre slektninger sjimpansene, men vi ble sosiale i enda høyere grad da vi ble tvunget ut av skogene og ut i savanne­landskapet, spesielt fra cirka 2,5 millioner år siden, da det globale klimaet ble kaldere og tørrere. Så sosiale at evolusjonsbiologen Edward O. Wilson har plassert oss sammen med sosiale insekter og nakenrottene som ekstremt sosiale – eusosiale dyr.

Men akkurat hvordan dette gikk for seg, hva som ledet til hva, forblir spekulasjoner inntil mer forskning på gener knyttet til atferd og sosialitet kan kaste lys over dette.

viten@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.28