Klassekampen.no
Tirsdag 13. mars 2018
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Ole Koppang forstod hvilken enorm kraft sangen kan ha i et menneskeliv. Og ikke minst – et samfunnsliv, skriver Jon-Roar Bjørkvold.
Sangen, skolen og samfunnet

I 1910 gikk det et fakkeltog gjennom Kristianias østlige gater. Fakkeltoget var til ære for overlærer Ole Koppang, Møllergata skoles legendariske sanglærer i over 40 år. Hvor mange deltok i dette fakkeltoget? Ingen vet. Men dette vet vi: Møllergata skole hadde godt over 2000 elever ved århundreskiftet. Så det var sikkert tusentalls eldre og unge i dette fakkeltoget, mange generasjoner Mølla-elever. Om de sang med sine fakler hevet? Selvfølgelig. Flerstemt? Helt klart! For Ole Koppang hadde lært dem korkunsten. Hør bare hva Dagbladet skrev 11. oktober 1910:

«Vi overvar forleden dag en sangtime på Møllergaten skole under overlærer Koppangs ledelse. Det ble en overmåte interessant time. Likeså meget til ære for læreren som elevene. Ved hjelp av de harmoniske formler har elevene fått en forbausende øvelse i å synge efter noter, hvori de synes å være helt hjemme. De skiftet med letthet fra første til annen stemme og sang i kor jevnt og støtt mange vanskelige sanger.»

Året etter takket det offentlige Norge Ole Koppang ved å tildele ham Borgerdådsmedaljen i sølv. Og så, ti år senere, ble denne ildsjelen av en skolesanglærer utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Med Prøysen: Det var da det og itte nå!

Fakta:

Sang i skolen:

• I fjor ble ordet «sang» tatt ut av skolens overordnede læreplan, noe som har skapt mye debatt.

• I lørdagens dokument skrev Klassekampen om hvordan musikk kan påvirke hjernen, blant annet i behandling av hjerneskadde pasienter.

• I denne teksten skriver Jon-Roar Bjørkvold om sanglærer-pioneren Ole Koppang (1842–1932), som særlig huskes for sin innsats for skolesangen i Norge.

Ole Koppang hadde mye musikk med seg i bagasjen da han begynte som lærer på Møllergata skole i 1867, seks år etter at skolen ble grunnlagt. Han kom fra en slekt med organister og kirkesangere. Dessuten hadde han bak seg studier hos to av samtidens fremste i norsk musikkliv, hovedstadens domorganist, L.M. Lindeman – og Edvard Grieg. Grieg anbefalte Koppang på det varmeste:

«Hr. Organist Koppangs Ansøgning tillader jeg mig varmt at anbefale. At bringe Skolesangen fremad, er et formål som Hr. Koppang med sin på engang folkelige og energisk-sakkyndige Evne, just er Manden til at nå (Kristiania 18. April 1874).»

Griegs egne skoleår var svært tunge. Det er satt opp et messingskilt på veggen utenfor hans gamle Tanks skole i Bergen, der han siteres: «Skolelivet var meg dypt usympatisk, dets materialisme, barskhet og kulde var min natur så imot at jeg utpønsket det utroligste for å bli det kvitt – om bare for en liten stund.» Så Grieg satte nok sitt håp til Ole Koppang om en mer menneskelig fremtidens skole – med sang. Selv hadde vel den unge Edvard fått IV – ikke vurdert – i mange fag etter vår tid fraværsregler …

Vi ser av dateringen på Griegs anbefaling at det da hadde gått syv år siden Koppang begynte som lærer på Møllergata. Sin første skolesangbok hadde han allerede rukket å utgi. Den kom ut i 1870, og er ikke større enn en 7. sans. Men med Griegs anbefaling skjøt utviklingen fart. Koppang fikk nå studiestipend til både Stockholm- og København-skoler der sang var viktig. En rekke sangbøker ble utgitt i tiårene som fulgte. Og de musikkfaglige ambisjonene vokste. Han innførte rett og slett en fagbasert sangundervisning i norsk skole, gjorde sine elever notekyndige, lærte dem «å synge fra bladet» (prima vista) og gav dem musikkhjemmelekser. «Det glemmes altfor ofte at arbeidet også i dette faget må være et arbeid for livet, – ikke blott for skolen og eksamen,» skrev Ole Koppang. «…skolen skulde skaffe hjemmet midler ihænde til at blive et syngende hjem.»

Derfor la Ole Koppang vekt på at alle, uansett bakgrunn, skulle kunne se seg råd til å få med seg en sangbok hjem til odel og eie, når sju år på Møllergata var over.

Jeg har arvet en Koppang-sangbok etter faren min. Han vokste opp i en bakgård i Akersgata 70 med rotter som nærmeste nabo, og var den yngste av tolv søsken. En ikke utypisk Møllergata-elev. Flere av dem rakk ikke engang å fullføre sju år på folkeskolen før tuberkulosen tok dem. Denne sangboka hans, sikkert et tjuve-lån fra eldre søsken, kostet 40 øre og konkretiserer Ole Koppangs prosjekt. Systematisk skala-teori er her en faglig intro til korsang i klasser. Blant et utvalg på 57 sanger finner vi et spenn fra Luthers «Vor Gud han er saa fast en borg» og L.M. Lindeman-salmer til folketoner, «Alle fugler» og Ivar Aasens «Dei gamle fjell i syningom»; her er Grieg med Vinjes «Du gamle mor», her er «Mod i brystet», her er Kjerulf med Bjørnson.

Også Norden er med, både folketoner og nasjonalsangene. Og med sans for faglig integrering – her er flere sanger med referanser til Nordahl Rolfsens lesebok, alt tilrettelagt for en-stemt og to-stemt klassekor av Koppang selv. Både «Deilig er jorden» og «Jeg er så glad hver julekveld» hørte med blant Koppang-elevenes glansnummer når julen nærmet seg. Sunget to-stemt. Funklende fryd i fattige tider, en dannelsesreise forankret i barns formende år. For skolen og livet, tenkte Ole Koppang – og lyktes.

I dag vet vi mer om hvorfor Koppang lyktes. For sang genererer læring. I løpet av sine aller første leveår har barnet lært å snakke sitt morsmål. Ja, majoriteten av verdens barn lærer seg to språk før de er tre – og det beviselig uten å ha gått på skole en eneste dag. Hva er det som skjer, hva er det de gjør? Et lite dypdykk krever noen faglige begreper.

Et barn kommuniserer fra første levedøgnet. Morsstemmen er livbøyen som gjør dette mulig. Den ligger varig lagret i fosterets langtidsminne og er derfor gjenkjennbar for barnet straks det er født. Det oppstår fellesskap og læring fra dag en. I samspill med omgivelsene utvikles spesifikke nevrologiske læringsveier i barnets hjerne. Læringen skjer underbevisst i det limbiske området av hjernen. Prosessen er følelsesdrevet, amygdala er selve energibryteren. Du synger og barnet ler: Glede! Alt er fra først av trigget av musikalske og emosjonelt meningsbærende kvaliteter i morens stemme – intonasjon, klangfarge, dynamikk, tempo og rytme («motherese»).

I komprimert form blir dette til sang. Denne første lykkeleken utløser kommunikative gjensvar i barnets klukkelyder, latter og spontane sangbrokker. Kontekst gir meningsstøtte. Verbalspråket er nå på vei, fonetisk lagret i halvtårsalderen, artikulert i de første ordene etter cirka halvannet år. Alt skjer analogt, sosialt og kroppslig forankret. Dette er musisk mesterlæring. Den voksnes språklige forbildekompetanse inkarneres så å si i barnets kropp – og det med en svimlende nevrologisk båndbredde. Og i tillegg er det slik at mens selv den mest avanserte datamaskin må holde digital orden på utallige kombinasjoner av on/off for å fungere, sanser og lærer barnet i spontane helhetsforløp, synestesier. Fokuseres det for tidlig på en kognitivt basert språkopplæring, bremses dette opp.

Først ved inngang til pubertet avtar kraften i barnets medfødte, limbiske læringsevner, først da kan barnet med optimalt utbytte og dybde hengi seg også intellektuelle studier i vold. Men glem heller ikke da sangens betydning. For med kjønnshormonenes kaotiske inntog, blir musikk, kropp, sang, språk og rytmer viktigere enn noen gang senere i livet. For sang og læring bygger liv og identitet, det er læringens organiske mening, også når det stormer som mest.

Sanger fra barndoms- og ungdomsår sitter limbisk lagret livet ut, du glemmer dem aldri. Lengst inne og dypest nede ligger en grunntone i oss, kvintessensen av våre sanger. Denne grunntonen setter ikke bare varige læringssspor i barnets hjerne på vei mot erobring av språk og kultur. Den setter også varige spor i landets historie. Holdt i hevd fra generasjon til generasjon blir dette til en folkets kanon, en musisk renning i nasjonsveven. Utvalget av sanger i Ole Koppangs «Sangbog for skoler» speiler dette. Faren min surra nok med mye da han ble gammel, selv navn på barnebarn gikk i ball. Men han kunne sin Koppang så det ljomet:

Dei gamle fjell i syningom er alltid eins å sjå,

med same gamle bryningom

og same toppom på.

I bygdom byggja sveinarne, og huset stender laust;

men dei gamle merkesteinarne dei standa lika traust.

Sånt sitter til siste utpust. Med mange nok syngende klasser i mange nok skoler i mange nok år med mange nok sanger, blir det til et nasjonalt lim mellom mennesker. Det er skolens kulturelle forpliktelse å holde dette i hevd, ikke minst med respekt for hva sang betød for fellesskapet etter 22. juli.

Dagens Møllergata skole er langt mer etnisk sammensatt enn på Koppangs tid. I dag er det elever fra 55 nasjoner på «Mølla», de snakker 35 ulike språk. Dette åpner for enda en dimensjon ved bruk av sang i skolen: musisk integrering. For på tvers av alle de språkene som her tales, finnes noe universelt felles: sangen som alle de elevene er vokst opp med inn i sine ulike kulturer. Spesifikke sanger er naturligvis vidt forskjellige, men energien sangene utløser, tilstanden barna kommer i og læringsmodusen de utvikler seg i når sangene synges, er universelt den samme. Bruk det.

Læring, nasjonsbygging, integrering. Vi er mange nå som mobiliserer for sang i skolen, langt flere enn det var mulig å samle for fakkeltoget til ære for Ole Koppang i 1910. Sang må rett og slett inn i overordnet del av den nye læreplanen – med påfølgende forpliktende konkretiseringer av læringsgrep på tvers av trinn og på tvers av fag. Sang styrker barn, styrker læring, styrker skole, styrker land. Er stortingsmeldingen «Fremtidens skole» tilstrekkelig fremtidsrettet?

Det er ingen skam å snu. Med en musisk revidert stortingsmelding vil kan hende et nytt feirende fakkeltog igjen kunne fylle hovedstadens gater for sangens sak. Historisk sett bør det starte i Møllergata. Følg Koppang!

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.35