Klassekampen.no
Mandag 12. mars 2018
I GAMLE AKER KIRKE: Der Graciela Gibelli ga musikken tekstlig kraft – her fra den vakre prekestolen.FOTO: LAILA MEYRICK
Kirkemusikkfestivalen: Forbilledlig og en dynamisk størrelse å regne med.
Den brede kirke

Festival

Oslo internasjonale kirkemusikkfestival

«I slavehandelens spor», «Israel i Egypt», «Sjelens flukt fra legemets slaveri»

Oslo domkirke 2. mars, Oslo domkirke 3. mars, Gamle Aker kirke 4. mars

Oslo internasjonale kirkemusikkfestival gikk nylig av stabelen for 18. gang, og jeg får mer og mer sansen for den for hvert år som går. Festivalen ville vært utenkelig uten Bente Johnsrud, som er initiativtaker, direktør og kunstnerisk leder. Johnsrud har en forunderlig evne til å få mange krefter til å snakke sammen, og det er imponerende at hun kan invitere såpass store og fremragende ensemble og musikere som hun gjør.

Festivalen rommer kirkens bruksmusikk. Begge søndager i løpet av festivalens ti dager blir det holdt fire parallelle festivalhøymesser. I tillegg til konserter innen kirkens «ordinære» konsertvirksomhet, i form av orgelkonserter, en «Evensong», og salmekonsert med Uranienborg Vokalensemble. Så er det også en rekke større prosjekter og mer ordinære konserter, som gjerne tar opp årets tema, nemlig «Slaveri før og nå». Forskere regner med at om lag førti millioner mennesker blir holdt som slaver i vår tid, så det er et tema som kan romme langt mer enn de titalls millioner mennesker som ble stjålet fra Afrika til Amerika.

Temaet gjorde seg gjeldende i åpningskonserten, der selveste Jordi Savall og hans ensemble Hespérion XXI sto i sentrum. I prosjektet «Les routes de l’esclavage – I slavehandelens spor» jobber de sammen med tradisjonsmusikere fra blant annet Mali, Marokko og flere land i Sør-Amerika, med norsk forteller. Det er tolv tekster om slaveri fra 1444 fram til Martin Luther King Jr. som knytter sammen programmet. Det gjorde virkelig inntrykk å høre om avstraffelsesmetoder for slaver som rømte, eller å møte slavinnen Belinda som ble innvilget pensjon etter et langt liv avtjent som slave. Men jeg er alltid litt usikker på hvordan et slikt budskap blir formet i musikken. Fortellingen holder seg på utsiden av musikken. Men selve musikken var herlig.

Det føles helt naturlig at sangtradisjoner fra Mali eller Sør-Amerika møter klangen av tidligmusikken, men programmet var som mest spennende da verdensmusikken fikk stå på egne bein. Som helhet syns jeg imidlertid at programmet var problematisk. Det føltes litt for styrt og stivt. Det ble pent og pertentlig heller enn at det klang som fruktene av karismatiske musikere som skapte noe nytt i krysningspunktene mellom sine respektive stiler.

Dag to var det Händels oratorium «Israel i Egypt» som sto på plakaten, som jo beskriver israelittenes utvandring og frigjøring fra Egypt og slaveriet. Fortellingen i oratoriet blir nesten utelukkende fortalt gjennom koret, som er noe av det beste vi har her til lands, nemlig Solistkoret. Og det er tidligmusikkensemblet Accademia Bizantina som står for musikken under teksten. Jeg har tidligere vært meget begeistret for hva det italienske ensemblet får til, og de har en imponerende uttrykksbredde. Her er alt fra sublime stille toner uten vibrato, til å tegne en virtuos sverm av gresshopper og andre plager som Gud kaster mot egypterne. Det siste er lekkert og presist.

Likevel mangler de noe av det ekstra drivet. Det er som om musikerne sitter altfor behagelig i stolene sine. Solistkoret er med på de tydelige og mangefasetterte uttrykkene, og ikke minst bærer de lange og vakre linjer og fraserer nydelig. Samtidig er korets rolle problematisk, av to grunner. Mannsstemmene mangler substans og klangbildet blir forrykket. Dessuten blir tolkningen litt for tradisjonell, uten at de klarer å nærme seg tidligmusikkens retoriske fraseringskunst. For hadde de fått til dette, ville de kanskje endt opp med en enda mer spennende teksttolkning, ikke bare laget nydelig og vakker korsang.

Den siste konserten jeg fikk med meg var også den desidert mest gjennomførte – med flest lag og med mange bunner. Selv om tittelen var «The Freedom of the Soul – Sjelens flukt fra legemets slaveri», ble konserten for undertegnede en meditasjon i enkelttoners uendelige fylde. Lederen for ensemblet Il suonar parlante, Vittorio Ghielmi, snakket om Guds fullkommenhet og at enhver beskrivelse av Gud er ufullstendig. Dermed er den ikke Gud. Men en tone kan være et adekvat bilde på Gud, ikke i budskapet den bærer, men gjennom å potensielt sett romme alle andre toner som overtoner og slik være både én og mange på samme tid.

Ghielmis innledning åpnet opp for å lytte dypere i de ofte meditative klangene fra de gamle strykeinstrumentenes skjøre klang, men også for å høre hvordan ornamenter og melodier springer ut av en bærende grunntone, som om utviklingen skjer som en mulig lesning av overtonespektret. Dette var helt naturlig i den gamle musikken fra vår egen vestlige kultur, som vi lett kjenner igjen, men når vi skrur klokkene tilbake et halvt årtusen og mer i musikalsk sammenheng, er ikke steget langt til islamsk musikk inspirert av sufismen, med tekst av Rumi.

Det var primært Graciela Gibelli som ga musikken tekstlig kraft, men hun tok også del i ensembleklangen gjennom å synge uten tekst. Igjen var dette en måte å lytte innover til klangen, som for øvrig ble godt hjulpet av steinveggene i Gamle Aker kirke. Mellom noen av satsene sang Cuncordu de Orosei tradisjonell sardinsk strupesang, og kveldens mest spektakulære klang kom fra Anna-Maria Hafele, som synger overtonesang der hun forsterker enkelte overtoner så kraftfullt at vi oppfatter sangen som tostemt. Over en klar grunntone surrer og plystrer en lek med sfærisk klang.

Dessverre var hun bare å høre i én sats (hennes klang druknet i den andre satsen hun medvirket i), for dette var virkelig et klangbilde å la seg fascinere av.

Til tross for kritiske bemerkninger om de to første konsertene jeg gikk på, mener jeg at programmeringen og forsøkene er forbilledlige. Festivalen har ti urfremførelser, blant annet med nye verk av Bent Sørensen og Lasse Thoresen, og satser også på «kvinner i kirkemusikken».

Utøvere fra 25 land medvirker på festivalen, og med alt fra å forgylle gudstjenestene til å få være vitne til internasjonale toppmusikere, er festivalen en dynamisk størrelse å regne med.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.41