Av og til kaster drømmer om på en uutholdelig virkelighet. En natt drømte jeg om en kvinne i slutten av femtiårene, hun var dommer i familiesaker. På et sykehus lå en gutt med en leukemidiagnose, han var 17 år. Livet hans sto ikke til å redde hvis han ikke fikk en blodoverføring, men familien, som tilhørte Jehovas vitner, motsatte seg dette. I drømmen hadde sykehuset gått til sak for å få behandle gutten, som heller ikke ville ha friskt blod. Kvinnen oppsøkte ham, satt ved sykesengen, prøvde å forstå, så dømte hun ham til livet, først til hans store raseri, så til hans dype, uregjerlige takknemlighet. Han ble fylt av håp, mot, glede, sto der plutselig dirrende av liv, og alt var bundet opp i denne kvinnen som hadde bestemt at han skulle leve, men som ikke kunne romme, skulle det vise seg, hans lengsel etter nærhet. Det endte i katastrofe.