Klassekampen.no
Lørdag 10. mars 2018
IKKE AUTONOMT: Ian McEwan skriver om mennesket som uløselig knyttet til historien, samfunnet og politikken. FOTO: SIV DOLMEN
Det private: Bare i forelskelsen blir du like godt kjent med et annet menneske som i en roman, mener Ian McEwan.
LIVETS BÅND

Av og til kaster drømmer om på en uutholdelig virkelighet. En natt drømte jeg om en kvinne i slutten av femtiårene, hun var dommer i familiesaker. På et sykehus lå en gutt med en leukemidiagnose, han var 17 år. Livet hans sto ikke til å redde hvis han ikke fikk en blodoverføring, men familien, som tilhørte Jehovas vitner, motsatte seg dette. I drømmen hadde sykehuset gått til sak for å få behandle gutten, som heller ikke ville ha friskt blod. Kvinnen oppsøkte ham, satt ved sykesengen, prøvde å forstå, så dømte hun ham til livet, først til hans store raseri, så til hans dype, uregjerlige takknemlighet. Han ble fylt av håp, mot, glede, sto der plutselig dirrende av liv, og alt var bundet opp i denne kvinnen som hadde bestemt at han skulle leve, men som ikke kunne romme, skulle det vise seg, hans lengsel etter nærhet. Det endte i katastrofe.

Da jeg våknet, husket jeg at dette ikke egentlig var en drøm, men en bok jeg hadde lest kvelden i forveien – Ian McEwans «The Children Act» eller «Barneloven», som tittelen lyder på norsk – bare at i drømmen var noe vesentlig snudd på hodet. Under lesningen tenkte jeg at håp er farlig fordi det kan briste, men i drømmen sto det klart for meg at håp er farlig fordi det kan bære, vekke det til live i en som binder en til andre, og som derfor trenger andre for ikke å slukne. Jeg søkte vel en annen utgang.

Fakta:

Ian McEwan

Ian McEwan (f. 1948) er en britisk forfatter, først og fremst av romaner.

Han debuterte med novellesamlinga «First Love, Last Rites» i 1975.

Romanene som fulgte, var preget av makabre og til dels voldelige elementer, som ga ham kallenavnet Ian Macabre.

Han har vunnet flere priser, blant annet Man Booker-prisen for romanen «Amsterdam» (1998).

De fleste av bøkene hans finnes i norsk oversettelse. Hans siste utgivelse, romanen «Nøtteskall», kom på norsk i 2017. «Barne­loven» kom i 2016.

I dette intervjuet snakker han med Kaja Schjerven Mollerin om blant annet kjærlighet og enkeltmenneskets sammenveving med samfunnet og historien.

Kaja Schjerven Mollerin er fast kritiker i Bokmagasinet. Siste bok: «Vigdis, del for del» (2017).

«Barneloven» er ikke den eneste av McEwans bøker som ender grusomt, og antakelig er det en stor del av McEwans romankunst, dette at man som leser ikke helt aksepterer at det går som det går med personene han har skapt – uten at dét var en anklage jeg hadde planer om å rette mot forfatteren da vi møttes en dag i februar for å snakke om forfatterskapet.

Let us kiss and part

Denne gangen var ikke McEwan i Oslo for å lansere ny roman, men for å holde et foredrag på Litteraturhuset om selvet i litteraturen. Jeg ville starte et annet sted, med kjærligheten.

– Hva kjærlighet er? Kjærlighet er trolig det største man kan oppleve i livet, både som barn og voksen. Man bruker mye krefter på å holde liv i kjærligheten. Det er umulig å bevare kjærligheten på sitt friskeste, mest ekstatiske, så spørsmålet for mange blir hvordan akseptere kjærlighetens ulike former, at lidenskap gradvis blir vennskap, og så videre. For noen er dette en stor tragedie, for andre er det bare en del av tilværelsens skiftninger.

– Helt lett later jo ikke dette til å være for romanpersonene dine. I «Nøtteskall», din hittil siste bok, er utroskap et tema, det samme ser man i «Barneloven», og i «Solar» har hovedpersonen vært gift fem ganger …

– I «Solar», ja? Jeg trodde du mente meg.

– Jaha, er du også på ditt femte ekteskap?

– Nei, nei, i likhet med mange er jeg på mitt andre. Alt tyder på at det kommer til å vare. Men når man skriver romaner, er man gjerne mest interessert i det som går galt.

– Det har jeg skjønt, og det er det vel mye realisme i, men har man som romanforfatter også en tendens til å dyrke destruktiviteten i kjærligheten?

– Den britiske forfatteren Iris Murdoch sa en gang: «Happiness writes white». Med andre ord: Da står det ingenting på siden.

– Det hører kanskje med til historien at Murdoch selv levde et nokså komplisert liv?

– Et kaotisk liv. Og et veldig interessant liv. Hun hadde et forbilledlig klart hode, en stringent tenkning, men hjemmet hennes så vanvittig ut, uryddig på grensen til det helseskadelige. Man turte knapt å puste der. Men ingen kommer seg gjennom livet uten krangler og misforståelser, uten sorg, enten man selv blir påført den, eller forårsaker den i andre. Tidligere i dag kom jeg til å tenke på et dikt jeg ikke har tenkt på siden skoledagene, det er fra slutten av 1500-tallet, en vakker sonett av Michael Drayton, han var Shakespeares samtidige. Det er utrolig at man bare kan hente slikt fram fra …

– Erindringen?

– Nei, telefonen! Jeg husket bare åpningen: «Since there’s no help, come let us kiss and part.» Diktet handler om et forhold som tar slutt, det starter som et slags forsont farvel, han tenker at det de har delt, er over: at hvis de ses igjen, tilfeldig, vil ingenting tyde på at de en gang kjente hverandre. Men så, mot slutten av diktet, sier han at kjærligheten deres likner en døende, de står ved sengen og venter på dødsøyeblikket, men nærværet ditt, sier han til henne, kan gi liv til den døende. Han trodde altså at kjærligheten mellom dem ville gjenoppstå, at de to kom til å klare seg bra. Dette er poetens forse, å skildre kjærlighetens lykke og melankoli. Kjærlighetspoesien har ofte en form for uskyld ved seg, fordi den fastholder de uforliknelige, lidenskapelige øyeblikkene. Romanen har et annet siktemål, et annet tidsperspektiv, den lar en se hvordan et liv forandrer seg – hvordan kjærligheten oppstår, i hengivelse eller fornektelse, i banaliteter eller forvekslinger, men også hvordan den går over.

– Kjærligheten er ofte privat, men hvor privat er vårt private selv?

– De menneskene jeg liker best, er som regel dem det er vanskeligst å bli kjent med. De har et privat selv, men røper det ikke så lett. Man kan jo aldri fullt ut forstå en annen. Fortelleren i «Nøtteskall», som er et barn i mors mage, sier at det er vanskelig å komme på innsiden av folk selv når du er på innsiden av dem. Han skjønner seg ikke på moren. Det private selvet er nøye forbundet med kjærlighet, tror jeg. Det er i kjærligheten at man åpner det mest private for en annen, det er en privilegert hendelse å få se en annen på den måten. En gave. Og på sitt beste kan romanen gi deg en slik gave. Den viser deg hva et privat selv er. Bare i forelskelsen blir du like godt kjent med en person som i en roman.

– I «Nøtteskall» skal altså et barn bli født, men det som venter ham, er foruroligende?

– Det er smertefullt å komme til verden. Man har store, myke hoder som liten, og blir presset ut av magen mens hodet fortsatt er mykt, og før man er klar. Det er et forferdelig styr. Man vil ikke ut. Det ville sikkert ikke du eller jeg heller.

– Nei, jeg måtte ut med tang.

– Der ser du. Man kommer motvillig og hjelpeløs til verden, man overlever ikke alene. Av og til tenker jeg at dette er kjærlighetens fødsel. Når for eksempel en hest blir født, blir den slikket litt av moren sin, og ganske snart går den rundt på egen hånd. Det er helt utrolig. Sånn er det for mange skapninger, men ikke for primater. Fordi vi er hjelpeløse, er vi avhengige av kjærlighet. Et menneske eller to som tar vare på oss. Og er de to, bør det være et bånd mellom dem også. Det er en pyramide, om vi skal snakke i evolusjonstermer. Man kunne kanskje si at kjærlighet er det vi betaler for å ha så store hoder. Det er min teori! I hvert fall dagens teori.

Livet, en situasjon

Å være et menneske i McEwans romaner er å inngå i sosiale, historiske, politiske kontekster. I «Om forlatelse» får utbruddet av andre verdenskrig store konsekvenser for hva som er mulig å reparere mellom karakterene i fortellingen; i «Sementhagen» skal fire barn leve videre etter at foreldrene uventet blir revet bort fra dem; i «Ved Chesil Beach» er selv det mest intime – de to nygiftes famlende utforskning av seksualitet – også preget av kulturens forventninger i 1960-tallets England; i «Lørdag» utgjør krigen i Irak en viktig bakgrunn for handlingen. Man kunne beskrive McEwans forfatterskap som en eneste lang problematisering av enkeltmenneskets frie vilje.

– I store deler av mitt forfatterskap har jeg skrevet mot de dogmene som ble etablert med den eksistensielle roman, særlig denne forestillingen om at man kan skildre mennesket løsrevet fra historien, samfunnet, politikken. Ingen kan skrive i dag uten å ta lærdom av modernismens og postmodernismens innsikter, men jeg kjeder meg i hjel når jeg leser samtidige romaner om en navnløs person som sitter i et rom på et ukjent hotell i en fremmed by og venter på en telefon fra en annen navnløs person. Jeg synes også det er å løpe fra et ansvar. Vi er mer sammensatte enn som så. Men i begynnelsen skrev jeg også sånn, jeg var dypt influert av Kafkas historier.

– Leser du Kafka på samme måte i dag?

– Absolutt ikke. Det er slående hvor gjennomsyret disse fortellingene er av historisk kontekst. Kafka forteller ofte ikke når og hvor en historie finner sted – «Straffekolonien» kunne utspilt seg hvor som helst – men når man vet at Kafkas søster ble drept i en konsentrasjonsleir, og at Kafka selv, om han hadde levd, sannsynligvis ville lidd samme skjebne, grøsser det i en. Men da jeg leste Kafka i slutten av tenårene, opplevde jeg det som befriende at historiene ikke var dokumentariske, slik så mange engelske romaner på den tiden var, så det var det eksistensielle jeg så.

– I dine egne bøker blir menneskene i stor grad påvirket av hendelser som ligger utenfor deres kontroll.

– De er fullstendig fanget.

– Dette gjelder ikke minst for karakterene i «Barneloven». Hva ville du utforske?

– Kvinnen i denne romanen lever et liv hvor det private og det profesjonelle i utgangspunktet er strengt atskilt, men hvor det private blir mer og mer anstrengende å holde på avstand. Fiona har en mann som ut av det blå truer med å forlate henne, hun sørger over at hun aldri fikk barn, hennes eget liv er et kaos, og midt i dette skal hun som dommer ta fornuftige avgjørelser i andres liv. I møte med Adam, denne kreftsyke gutten, havner hun i et umulig dilemma. Hvor starter og slutter det profesjonelle ansvaret? Hun prøver å handle korrekt, men i dette tilfellet blir det fatalt. Kanskje er hun for korrekt.

– Ansvarsområdet hennes er sakene hun skal dømme i, ikke livet den enkelte skal leve etter at dommen er falt. Men hun blir en slags morsfigur for ham?

– Først og fremst intellektuelt.

– Ikke emosjonelt og erotisk?

– Jo, for så vidt det også, men hun gir ham mest av alt et annet utsyn, en visjon av verden som er radikalt annerledes enn den begrensede verden han har erfart blant Jehovas vitner. Hun er et lys som skinner inn i livet hans, han opplever en form for oppvåkning, men hun responderer ikke.

– Romanen er basert på et faktisk hendelsesforløp?

– Det er en av bøkene jeg gjorde en del research for å skrive, ja. Jeg ble kjent med en dommer som tilfeldigvis fortalte en historie som i sitt dramatiske utgangspunkt likner den i min roman, men jeg gjorde også flere endringer. Det er i det hele tatt en stor glede som forfatter, å få sette seg inn i fagområder som juss, fysikk, nevrokirurgi, det skal ikke så mye til for å lære deg nok til at du kan mer enn de fleste, men man forblir jo en dilettant. Og glemmer forbløffende lett.

En mulig fremtid

Ian McEwan har selv arbeider­klassebakgrunn. Moren startet arbeidslivet som kammerpike, faren som slaktergutt, før han tidlig på 1930-tallet søkte seg til militæret på grunn av den store arbeidsløsheten. McEwan var den første i sin familie som fikk sjansen til å fortsette skolegang etter fylte 16.

– Min generasjon har fått muligheter verken foreldrene eller barna våre har fått. Vi kom til verden på et heldig historisk tidspunkt, vi unnslapp andre verdenskrig, og vi får bare se starten på den omfattende sosiale revolusjonen som nå er i gang.

– Hva sikter du til da?

– Blant annet det åpenbare faktum at kunstig intelligens vil skape arbeidsløshet av et omfang vi aldri før har sett. Vi kommer til å måtte finne en ny måte å leve på. Bare synd jeg skal dø før jeg får se løsningen på dette. Din generasjon, derimot, vil erfare det.

– Det vil tiden vise.

– Men kanskje får jeg tilgang til det i en hinsidig drøm. Eller send meg en tweet!

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.48