Klassekampen.no
Lørdag 10. mars 2018
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Om assistert befruktning og «moralsk panikk».
Hvem skal få lov til å være forelder, når staten bestemmer?

For en knapp måned siden ble det kjent at Høyres programkomité går inn for å tillate assistert befruktning for enslige. Avgjørelsen er viktig, for siden Arbeiderpartiet og Venstre tidligere har gått inn for det samme, er sjansen for at dette blir vedtatt i Stortinget, reell. Saken skal etter planen behandles i nasjonalforsamlingen 15. mai.

Det har lenge vært kjent at lederen av Bioteknologirådet, Kristin Halvorsen, er mot. Hennes begrunnelse er at å ha bare en forelder versus det å ha to, utgjør en sårbarhet vi som samfunn må ta hensyn til når vi legger til rette for at nye barn skal bli født. Argumentet faller mange aleneforeldre tungt for brystet, fordi de tolker Halvorsens utsagn som at hun mener at aleneforeldre er dårligere foreldre enn andre.

Men en slik tolkning faller på sin egen urimelighet. Alle familier er selvsagt ulike, og barn av aleneforeldre kan ha helt fantastiske oppvekstvilkår, samtidig som barn i kjernefamilier kan ha det på alle måter kritikkverdig. Men i det store og det hele er det å ha to omsorgspersoner mer fordelaktig enn bare å ha én.

Siden de fleste politikerne erkjenner dette, har de signalisert at en åpning for assistert befruktning for enslige sannsynligvis vil følges av en vurderingsordning som medfører at det er kvinnens ressurser som vil bli avgjørende for om hun får lov til å bli mor eller ikke. Dette er helt i tråd med argumentasjonen som føres av aktivister for assistert befruktning for enslige: Barna er ønskede, mødrene har store nettverk og ressurser, og de nye familiene vil følgelig ikke bli til byrde for fellesskapet.

Denne formen for argumentasjon går rett inn i en utvikling av familiepolitikken som utilslørt favoriserer de privilegerte – slik andre familiepolitiske tiltak, som reglene for familiegjenforening, allerede er innrettet.

Det den derimot tilslører, er hvordan dette vil snu opp ned på velferdsstatens syn på enslige forsørgere slik det har utviklet seg siden de castbergske barnelover ble vedtatt i 1915, og for første gang ga barn født utenfor ekteskap en viss beskyttelse og økonomisk sikkerhet.

Alle som er eller har vært enslige forsørgere, vet at det er en krevende situasjon å være i. Man har større behov for en romslig bolig, men færre midler til å skaffe seg en. Man må jobbe mer for å sette mat på bordet, men ender i stedet ofte med å jobbe redusert fordi barnehagens åpningstider ikke gjør det mulig å stå i en heltidsstilling.

Det er på grunn av denne virkeligheten vi gjennom et helt århundre har fått kjempet på plass velferdsordninger som skal gjøre det litt mindre krevende: så flere foreldre skal få hverdagen til å gå rundt, og økonomien til å gå opp. At det å være barn av en aleneforsørger er den enkeltfaktoren som gjør en aller mest utsatt for å vokse opp i fattigdom, viser imidlertid at ordningene likevel ikke kompenserer for det å ha en annen omsorgsperson i huset.

Noen av velferdsordningene, som utvidet barnetrygd og prioritering i barnehagekøen, er universelle og gis til alle familier med enslig omsorgsperson. Andre, som overgangsstønad, støtte til barnetilsyn og såkalt bidragsforskudd (som er en ytelse man kan få dersom det ikke er en annen forelder inne i bildet, eller vedkommende ikke har betalingsevne), er behovsprøvde og går til dem med lavest inntekter.

Men det alle ordningene har felles, er at de er under et konstant politisk press. År for år høvles de ned, sakte, men sikkert, og alltid nesten helt uten debatt.

Nå kunne jeg ha skrevet at jeg er spent på å se hvordan utviklingen av velferdsordningene for enslige forsørgere blir når det å være aleneforelder per definisjon blir et bevisst og planlagt valg. Men jeg er dessverre ikke det. Jeg mener det er opplagt hvilken veg det bærer, like opplagt som det er at det fortsatt vil finnes barn av enslige foreldre der ute som ikke har valgt det selv, og som er dønn avhengige av velferdsordningene for å holde hodet over vannet. Det er ikke alle aleneforeldre som er ressurssterke og har et stort nettverk. Det viser statistikken.

Når man snakker om noe så intimt og intenst som enkeltmenneskers ønske om barn, skal man være ekstremt forsiktig med å dømme dem for hva de er villige til å gjøre for å få det til. Men når man snakker om hvordan samfunnet skal ramme inn barns oppvekstvilkår, skal man også være ekstremt forsiktig med hva man gjør. Hvordan teknologiene utvikles og hvordan de forvaltes, henger nøye sammen med hvem som har definisjonsmakten i et samfunn, og problemstillingene knyttet til dem handler derfor ikke primært om moral, men om politiske interesser.

Teknologien er ikke politisk nøytral, og derfor handler ikke debatten om assistert befruktning bare om hvem som skal gis retten til å føde sine egne barn. Den handler også om hvem som skal ha rett til å være foreldre, og under hvilke forutsetninger.

sandra.lillebo@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.49