Klassekampen.no
Fredag 9. mars 2018
Livstidsdom for å ha ikke straffbar sex?
#søviknesmågå

Det er mange grunner til at Terje Søviknes ikke burde være statsråd, men en snart 20 år gammel sex-skandale er ikke en av dem.

Idet Klassekampen gikk i trykken i går, hadde #søviknesmågå samla 270 underskrifter. Det er all grunn til å tro at oppropet vil gå sin gang i sosiale medier i uker og måneder, men jeg har noen spørsmål og innvendinger.

Jeg er enig i at ofrene i saker som dreier seg om sex-overgrep må få tettere oppfølging – gjerne et lavterskeltilbud inn til Likestillings- og diskrimineringsnemda, slik Maria Dyrhol Sandvik foreslår i gårsdagens avis. Men skal noen dømmes på livstid?

Meg bekjent har Terje Søviknes i tida etter overgrepet levd et trygt og godt familieliv. Han har skjøtta sitt verv som ordfører i Os så godt at folket i kommunen har gjenvalgt ham, gang på gang. Han har to unger – barn som er ofre hver gang denne saken dras fram i media. Dette kunne kanskje Søviknes sjøl ha løst ved å si nei til all form for offentlighet? Ja, det kunne han.

Men er det rimelig å anta at han, 17 år i ettertid, skulle være seg bevisst at den nå 34 år gamle kvinnen ville få forsterka rusproblemer ved at han gikk inn i regjeringa? Jeg syns ikke det. Når det er sagt – kvinnens fortelling til Aftenposten og Bergens Tidende er rystende lesning, hvilket ytterligere aktualiserer Sandviks forslag.

Men det var dette med livstidsdom. I Norge har vi en underfinansiert kriminalomsorg hvis hovedoppgave består i å bringe straffedømte ut av fengsel og inn i et liv i frihet. Det gjelder mordere, voldtektsforbrytere, ransmenn – i prinsippet alle som er dømt i en norsk rett. Alle har rett på tilgivelse og nye sjanser. Men altså med ett unntak? Terje Søviknes har gjort én stor feil i livet, en feil som av påtalemyndigheten ble avvist som «ingen straffbar handling». Men den feilen skal han likevel dømmes for, resten av livet?

#Søviknesmågå minner om gatas parlament, gapestokken – veldig langt unna rettsstatens prinsipper.

Kampanjen skriver om tillit som er «brutt på uopprettelig vis». Det får meg til å tenke på alle oss som i sin tid hadde programfesta væpna revolusjon – en adskillig mer alvorlig feil vil jeg mene, enn å ha sex med en berusa 16-åring. Mange av oss har i dag viktige posisjoner i norsk kultur- og samfunnsliv. Vi er altså blitt tilgitt, fordi vi har endra adferd. Intet yrkesforbud. Men har ikke også Terje Søviknes endra adferd? Burde ikke også han kunne tilgis? Jesus: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.»

Jeg har kommet meg gjennom biografien om den svenske skuespilleren Mikael Persbrandt, ei bok som fort kunne ha avstedkommet #persbrandtvekkfrasecenen. Så vil ikke skje. Men er sex-trakasserier, grov utnyttelse av yngre kolleger og kjøp av horer tilgivelig i kunstnerkretser, men ikke i politikken? I så fall – hvorfor? Ønsker vi virkelig et parlament og styringsverk bestående av folk som ikke har gjort dumme ting i livet?

Ukas lydspor: Mathias Eick – «Ravensburg».

arild@puls.no / www.arildronsen.no / @arildronsen

«Ønsker vi virkelig et parlament bestående av folk som ikke har gjort dumme ting i livet?»

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.53