Klassekampen.no
Fredag 9. mars 2018
HISTORIE
Er en annen verden mulig?
NED MED KAPITALISMEN? Forsida på et russisk satiremagasin. Tegningen skal vise hvor redde kapitalistene var for oktober­revolusjonen. KILDE: NEW YORK PUBLIC LIBRARY
Livet

Vi tar for oss moderne fenomener, historie og vitenskap.

Om kapitalismen er en del av historien og ikke av naturen, finnes mulige løsninger hinsides kapitalismen.

La oss innse det, kapitalisme har en negativ konnotasjon», sa et medlem av Texas Board of Education for noen år siden. «Du vet: kapitalistsvin!» Da han reviderte pensumet for samfunns­fagene, ble «kapitalisme» konsekvent byttet ut med «fritt markedssystem».

Ordet «kapitalisme» oppstod på fransk, engelsk og tysk i sosialistiske kretser på 1800-tallet, selv om det ikke ble oppfunnet av Karl Marx, som myten skal ha det til. Det var et polemisk og ofte kritisk begrep. Seinere (i ulike språklige varianter) ble det brukt til mer systematiske og vitenskapelige analyser av tenkere som Marx, Max Weber og Werner Sombart.

Den tyske sosialhistorikeren Jürgen Kocka hevder at ordet lenge har blitt unngått av de fleste historikere og økonomer, som enten følte at det var for utydelig eller polemisk. Men få uttrykk er så utydelige som «fritt markedssystem», skriver Kockas i sin nye bok, «Kapitalismens historie». Derfor er det en opptur at både ordet «kapitalisme» og selve kapitalismeforskningen har fått en tilbakekomst siden finanskrisa i 2008, som denne boka vitner om.

Fakta:

• Kapitalisme er et økonomisk system basert på at kapitaleiere kjøper produksjonsmidler, råvarer og arbeidskraft.

• Betegnelsen ble først tatt i bruk i annen halvdel av 1800-tallet.

• Betegnelsen kapitalisme er sterkt knyttet til marxistisk ideologi, og Karl Marx var opptatt av at det som skaper overskuddet i den kapitalistiske økonomien, er arbeidernes arbeidsinnsats.

• Jürgen Kockas bok «Kapitalismens historie» utkom nylig på norsk.

Kilde: Store norske leksikon

Kapitalismens opprinnelse

Boka «Kapitalismens historie» er en påminner om at det står om politikk når begrepet på ny skal fylles med historie og innhold. De to grunnspørsmålene for kapitalismens historikere er hva kapitalismen egentlig er, og når den oppstod. Kocka vil bidra til begge debatter med boka, men svarer ikke egentlig på det siste. Spørsmålet blir ikke så mye hvordan den oppstod, men hvordan den utbredte seg.

Her legger Kocka en tvilsom historiefortelling til grunn, som minner om den teleologiske tenkemåten til Aristoteles. At et frø vokser til en blomst, trenger ingen spesiell forklaring: Det har bare realisert sine muligheter som frø, ville Aristoteles ha sagt. Slik blir det også i denne boka, der kjøp og salg i tidligere historiske epoker behandles som kimer til vår egen samfunnstype. De kapitalistiske frøene i oldtida trengte bare å modnes over århundrene, for å kunne realisere seg og gi oss det moderne kapitalistiske samfunnet. Dersom dette samfunnet oppstod på samme måte som frøet som vokser i jorda, virker kapitalismens historie nesten som en del av naturhistorien.

Dette gjør at boka ikke finner det nødvendig å forklare at fjernhandel eller nærhandel i ulike samfunn kunne vokse fram. Det blir bare en del av den naturlige historisk gangen. Det som derimot blir vanskelig å forklare, er at handelen noen steder ble mindre, og andre steder nesten forsvant. Vi kan lese om hvordan det vestromerske rikets fall på 400-tallet kvelte «alle tilløp til kapitalisme», slik at «tradisjonelle jordbrukssamfunn gjenoppsto». I Kina hadde handelen både internt og med omverden blomstret under Sung-dynastiet. Dette stoppet opp i 1430-årene.

Menneskenaturen?

Det blir antatt at «tilløp til kapitalisme» i eldre historiske epoker ville utvikle seg og vokse, og at den moderne kapitalismen oppstod når disse hadde modnet tilstrekkelig. Hvilke forutsetninger må ligge til grunn for et slikt resonnement? Det minner om den skotske økonomen Adam Smith, som forankret kapitalismens framvekst i «en bestemt tilbøyelighet i menneskenaturen» til å «bytte og kjøpslå». Dermed var kapitalismen bare en gradvis historisk realisering av menneskets naturlige, iboende egenskaper.

Debatten om kapitalismens historie har selvsagt politiske aspekter. Dersom man mener at den samfunnsformen som i vår tid omfavner hele verden er en rein­dyrking av praksiser som har eksistert siden oldtida, så virker det illusorisk å drømme om et annet samfunn. Om derimot denne kapitalistiske samfunnsformen har en bestemt begynnelse i tid og rom, og dessuten i historisk sammenheng kan kalles relativt ny, har den åpenbart også en potensiell slutt – som kan framskyndes politisk.

Men Kocka trekker ikke et klart skille mellom den moderne kapitalismens spesielle økonomiske prinsipper og handelen som fantes tidligere. Et stykke på vei ser han ut til å sette et likhetstegn mellom dem. I uminnelige tider har handelsfolk kjøpt billig og solgt dyrt, på mange ulike måter. Gjeld, verdipapirer av ulike slag, prinsipper om eiendomsrett – alt dette ble inkorporert i kapitalistiske samfunn. Likevel fantes de lenge før kapitalismen egentlig oppstod. Det som særpreger kapitalismen, er ikke salg, gjeld eller finans, men at produksjonen er markedsrettet på en måte som tvinger fram profittmaksimering, stadig jakt på nye markeder og en reinvestering av overskuddet – alt for å opprettholde levedyktighet i konkurransen. Disse prinsippene er historisk nye – og ingen utvekst av praksiser fra oldtida.

Jordbrukskapitalismen

Historikere som Robert Brenner og Ellen Meiksins Wood hevder at den nye kapitalistiske dynamikken fikk sin opprinnelse i omveltningene på den engelske landsbygda i det 16. århundret. Engelske jordherrer hadde samlet svært store eiendommer som de leide ut på kontraktbasis til forpaktere. Ved å ta i bruk mer produktive teknikker og organisasjonsformer kunne forpakterne tilby høyere leiepriser, og slik utvide sine arealer og utkonkurrere sine rivaler. Konkurransen gjorde at hver enkelt forpakter måtte henge med, jakte størst mulig profitt og reinvestere en god andel av overskuddet for å overleve som jordbruker. Slik ble den første kapitalismen en jordbruks­kapitalisme.

Dette medførte en produktivitetsvekst i jordbruket som frigjorde en stor andel av befolkningen fra jordbruksarbeid. Det la også grunnlaget for et hjemmemarked, altså for masseproduksjon av forbruksvarer. Med dette kunne kapitalismen spre seg fra jordbruket til å omfatte produksjonen mer generelt – med industrikapitalismen som resultat.

En teori om kapitalismen må ikke minst kunne forklare den «mest fundamentale omveltningen av den menneskelige eksistens som noen gang er nedtegnet i skriftlige kilder», som historikeren Eric Hobsbawm beskrev den industrielle revolusjon. Men uten et tydelig skille mellom kapitalismen og handelen i Det arabiske imperiet og andre steder, blir slike forklaringer umulige. Tross alt fantes imperier som gjorde seg styrtrike på handel lenge før Englands økonomiske revolusjoner. Hvorfor ingen av disse kommersielle («kapitalistiske») hovedstedene tok overgangen til industrikapitalismen, blir vanskelig å forklare for Kocka. For andre historikere blir det enklere, siden bare England hadde en utviklet kapitalistisk struktur.

Og så: kritikken

Kocka er også kritisk til kapitalismen. Som en sosialdemokratisk, politisk tenker vil han peke ut alvorlige utfordringer med dagens kapitalisme, som bare kan løses gjennom politikk. Han bemerker at det i dag ikke ser ut til å eksistere verken politisk vilje eller politiske redskaper som er tilstrekkelige for oppgaven. Blant annet peker han på uthulingen av «normalarbeids­dagen» og problemene med den nye, finansialiserte varianten av kapitalisme. I dag har tre firedeler av den globale arbeidsstokken utrygge jobber, og slike «atypiske arbeids­forhold» er på frammarsj også i Norge og Tyskland. Det får ring­virkninger for samfunnet og gjør at arbeidet ikke lenger virker som et sosialt lim, «en samfunnsstrukturerende kulturelt forenende kraft».

Med framveksten av en stadig mer «pågående bransje bestående av spesialiserte finans- og verdipapir­foretak» kan vi lese at vi også har fått en finansialisert kapitalisme. Her er det fondenes kortsiktige vekst som teller. Investeringsbeslutninger med enorme virkninger både for bedrifter og samfunnet rundt gjøres av fondsbestyrere som ofte mangler innsikt i hva bedriftene egentlig driver med og hvilke tradisjoner de har. På denne måten har markeds­logikken blitt mer ukontrollert, noe som viste seg med finanskrisa i 2008.

Ethvert samfunn får den kapitalismen det fortjener, for Kocka. Møtet med «den stadig mer gjennom­gripende anvendelsen av de stadig mer altoverskyggende markeds­prinsippene på stadig flere områder av økonomien og samfunnet», vil skape en økt grobunn for kapitalisme­kritikk. Oppgaven er å mobilisere tilstrekkelig politisk vilje til å utsette kapitalismen for et press som kan sivilisere den på ny.

modernetider@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.53