Klassekampen.no
Onsdag 7. mars 2018
De som vil foredle strømmen her i landet, tenker på nasjonens velstand.
«Særinteresser»
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

«Særinteresser har aldri hele landets interesser i tankene» skriver en profilert journalist i VG. Det handler om Norge skal selge elektrisk strøm som råvare til kontinentet eller om vi skal foredle strømmen til industriprodukter her hjemme. VG redaksjonelt betegner altså de som vil foredle strømmen i Norge som «særinteresser». Som står mot andre særinteresser, som de som vil tjene på å selge strømmen som råvare. Men faktum er at noen særinteresser handler mer i fellesskapets interesse enn andre, ikke fordi de i utgangspunktet er snillere enn de andre, men fordi kapitalismen – slik de store kapitalismeteoretikerne forsto den – er et system der velstand oppstår som utilsiktede bivirkninger av noen måter å tjene penger på, men ikke av andre måter.

«Bortsett fra noen få oljeeksporterende land, er intet land noen gang blitt rikt uten å industrialisere», skrev Verdensbankens tidligere sjeføkonom Justin Yifu Lin. Med andre ord har særinteressene som har kjempet for industrialisering hatt en helt annen betydning for lands utvikling enn særinteressene som vil leve av å selge råvarer. Siste gang industriens betydning stod helt klart for alle var da Marshall-planen ble annonsert i 1947. USAs daværende utenriksminister – landets første femstjerners general – George Marshall gikk da så langt som å si at et lands interne byttehandel mellom råvarer og industrivarer er ‘grunnlaget for vestlig sivilisasjon’. I 1953 fikk Marshall Nobels fredspris.

I 1905 representerte Kristian Birkeland og Sam Eyde ikke bare særinteresser, men for de fleste også sære interesser, da de ville produsere kunstgjødsel basert på Birkelands «elektromagnetiske kanon». Dette la likevel grunnlaget til det som må kalles tidenes norske industrieventyr. Hadde elektrisiteten den gang kunnet transporteres dit investorene var – i Sverige og Frankrike – hadde antagelig også industrien havnet der. Transporttapet av elektrisitet var den gang så høyt at fabrikken måtte legges rett under fossen.

Norge har vært så usedvanlig heldig å ha flere råvarer som – grunnet transportkostnadene – måtte videreforedles på stedet. Tømmeret ble til plank og pit props i Norge, ikke i England dit det ble eksportert. Moteksempelet er Bolivia, betegnet som en tigger som sitter på en trone av gull, der all verdens mineraler fra gull og sølv til tinn og litium finnes i store mengder, men som forblir fattig. Tinnet ble for eksempel lenge sendt til Liverpool for å bli smeltet ned, så de fikk ikke glede av industrialiseringen av råvarene.

Industrien hadde lenge det ingen annen næring hadde: store teknologiske innovasjoner med stordriftsfordeler som gir imperfekt konkurranse (markedsmakt). Bak de høye ‘murene’ (barriers to entry) skapt av denne situasjonen kunne lønningene vokse i takt med produktiviteten: det franskmennene, etter Henry Ford, kaller det fordistiske lønnsregimet. Lønningene i skjermet sektor – som av naturlige årsaker ikke hadde så stor produktivitetsvekst – fulgte med industrilønningene oppover.

Det pussige er hvor langt tilbake denne forståelsen strekker seg. Alt i 1589 forklarte den italienske økonomen Giovanni Botero at byenes rikdom – i motsetning til landsbygdas fattigdom – var et resultat av byenes mangfold av næringer som alle bearbeidet råvarer. Man måtte se forskjell på en marmorblokk og den merverdi en Michelangelo klarte å gjøre ut av den. Boteros teorier – i dag ukjente – var svært dominerende i Europa til langt ut på 1700-tallet.

Denne forståelsen for industriens betydning (nå er det også flere tjenesteytende næringer som spiller samme rolle) forsvant ettersom modeller med ‘perfekt konkurranse’ begynte å dominere. Fordi økonomifaget modellerte den perfekte konkurransen på råvaremarkedene som normalen, forsvant forståelsen for industriens betydning.

Dette er heldigvis i ferd med å snu. I februar var jeg invitert til OECD i et snødekket Paris for å snakke om modeller for økonomisk utvikling vi har glemt. Foredraget fant passende sted etter at konferansedeltagerne hadde spist lunsj i bygningens Marshall-rom, der Marshall-planen i sin tid ble underskrevet. Med dette fulgte et oppdrag til å skrive et kapittel til OECDs neste rapport om økonomisk utvikling. Et hovedpoeng der blir hvorfor noen særinteresser bidrar så uendelig meget mer til nasjonal velstand enn andre.

eriksreinert@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Chr. Anton Smedhaug og Ebba Boye skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 15.04